Search
  • mari nymoen

Helt vanlig ensomhet

Tania Kjeldset debuterer med en solid novellesamling om utenforskap og

ensomhet.

(foto: Cappelen Damm)

Tania Kjeldset

Halloween

Noveller, Cappelen Damm 2017

128 sider

I sin første bok for voksne interesserer Tania Kjeldset seg for mennesker som hver på sitt vis ikke fikser det sosiale livet. Hun utforsker ulike former for ensomhet, enten det er gjennom den eldre kvinnen som ikke har noe å leve for lenger, den venneløse tenåringsjenten, den eldre mannen og kvinnen som søker sammen gjennom en kontaktannonse, eller den middelaldrende kvinnen som bærer på en sorg over aldri å ha fått barn. De faller ikke langt nok utenfor samfunnet til å kunne kalles outsidere, tvert imot lever de ganske vanlige liv. Men felles for de fleste er dyptgripende ensomhet og en følelse av manglende fellesskap. Det som gjør at disse små, i utgangspunktet ganske udramatiske fortellingene gjør inntrykk, er nettopp det hverdagslige og tilforlatelige ved dem. Historiene vitner om en form for utenforskap som ofte eksisterer ubemerket blant oss.

Feilet kommunikasjon

Det er et realistisk og hverdagslig univers Kjeldset skisserer opp i de åtte korte novellene. Novellene henger tett sammen, både motivisk og tematisk; hver novelle følger en karakter noen timer av en utvalgt dag, 31. oktober, og hver karakter har forsiktige tilkoblingspunkter til de andre karakterene. De er naboer, ser hverandre gjennom vinduet, møter hverandre på blind date eller tar samme t-bane. De har ikke nære forbindelser med hverandre, og opptrer knapt nok som bipersoner i hverandres historier. Dette er også et poeng i boken: Hvordan vi mennesker kan leve tett på hverandre, men samtidig isolert i våre egne små bobler.

Gjennomgående for mange av karakterene er en fundamental mangel på forståelse av seg selv og andre, og her er mange halvhjertede og feilede forsøk på kommunikasjon med andre mennesker. I åpningsnovellen møter vi fru Aronsen, en eldre kvinne som er i ferd med å forlate leiligheten sin for siste gang. Hun er opptatt av hva hun etterlater seg, og spesielt av et par skøyter som synes å ha betydd mye for henne. Hun bestemmer seg for å gi dem til Gloria, tenåringsjenten i naboleiligheten, som hun ofte hører gråte gjennom veggen. Men hun klarer ikke å skrive den hilsenen hun hadde tenkt å legge ved gaven:

Skulle hun fortelle om medaljene hun hadde vunnet? Kanskje lagt ved et par avisutklipp? Nei. Det ville være å skryte. Men hva skulle det stå på kortet? Det ble for vanskelig. Så da var det heller ikke meningen.

Her aner vi konturene av en historie som ikke blir fortalt, og som kanskje kunne ha skapt en forbindelse til nabojenten? I stedet, finner vi ut i en senere novelle, misforstår Gloria gesten, og setter skøytene tilbake til fru Aronsen etter at hun har dratt. Slike halvt utstrakte hender som aldri blir grepet er det mange av i denne samlingen, og Kjeldset klarer å gjøre et nokså forslitt tema til noe konkret og vesentlig.

Dødsbevissthet

Kjeldsets språk er presist og usentimentalt, og hun mestrer kunsten å trekke frem objekter og situasjoner som blir talende for karakterenes liv eller sinnsstemning. Som for eksempel i dette utdraget fra tittelnovellen, sett fra perspektivet til en aldrende mann:

Lyden av mors trofaste Underwood fortsatte å følge meg gjennom livet som et beskjedent men insisterende akkompagnement. De siste årene er det blitt mer distinkt, plinget for hvert linjeskift, arkene som ble dratt ut med et svisj, klaskene fra bøylen som klemte hvert papir på plass. Det kommer stadig nærmere.

Lydene fra morens skrivemaskin blir slik både et ekko fra barndommen og et kall fra døden, og gir både dybde og uhygge til historien. En slik underliggende dødsbevissthet går igjen mange steder i samlingen. Og det er selvsagt ikke tilfeldig at det er akkurat halloween som er både tittel og tidsangivelse for denne novellesamlingen. Dette er dagen da den undertrykte bevisstheten om vår egen dødelighet trer frem for oss i groteske og absurde former; som små barn med skjeletter og dødningehoder, eller mannen med ljåen i grell plastikk. Og selv om halloween kanskje først og fremst forbindes med utkledning og godteri, fungerer den i disse novellene også som en konstant memento mori. Innimellom blir dette helt eksplisitt, som når tittelnovellen, som er henvendt til en liten jente, slutter slik: ”Du ser ikke opp når jeg går forbi deg. Du har begynt å sparke igjen. Hardere nå. Sparker og sparker på posen fra Standard der skjelettet ditt ligger.”

Helt fra første novelle bygges det opp til en dramatisk hendelse, som vi skjønner kommer til å få konsekvenser for historiene og knytte dem tettere sammen mot slutten av boken. I god novelletradisjon kommer forståelsen av hva som har skjedd som et snikende ubehag, som summen av mange små hint, mer enn noen egentlig bekreftelse fra teksten selv. Dette novellegrepet blir etter min mening overtydelig, og kunne nok vært gjort på en mer elegant måte. Men heldigvis er karakterene interessante nok i seg selv til at det ikke ødelegger nevneverdig for boken som helhet.

Hver av novellene utfyller en bit av et større puslespill, samtidig som de selvsagt skal være gode nok i seg selv. Stort sett mestrer Kjeldset begge disse nivåene, men dessverre ikke alltid.

Novellen «En hjerterystelse» er etter min mening den minst vellykkede. Vi møter Ansgar, som er forelsket i læreren sin, Jorun. Historien er det for så vidt ikke så mye å si på, men jeg savner den farlige undertonen fra de øvrige novellene; her er ingenting som står på spill. Litt av problemet er at vi allerede i begynnelsen av den korte novellen får vite at Ansgar skal flytte og bytte skole, og dermed går luften ut av ballongen: det finnes ikke lenger noen potensiell risiko i relasjonen mellom dem, og ingen av dem trenger å ta et valg. Hva som skal skje er allerede bestemt, og da mister i hvert fall denne leseren interessen ganske raskt. Dette er også den novellen som har den svakeste motiviske koblingen til de andre novellene, og den tilføyer heller ikke mye til det store puslespillet.

Det er med andre ord ikke en perfekt novellesamling. Men den er interessant, og i min bok er det minst like bra.

Ine Lavik

227 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: