Search
  • mari nymoen

Større enn summen av sine enkeltdeler

Eirin Gundersen markerer seg med sin andre diktsamling som en tradisjonsbevisst poet som også har funnet sitt eget uttrykk.

(Foto: Gyldendal)

Alt som ikke har blitt tjoret fast

Eirin Gundersen

Dikt

67 sider

Gyldendal 2017

Mye av den unge diktningen er kjennetegnet av ironisk distanse, uærbødighet for form og et språk og en temakrets som bærer fingeravtrykkene fra nettet og sosiale medier med stolt selvbevissthet. Så plutselig føles det på en paradoksal måte forfriskende å lese Eirin Gundersens andre diktsamling, Alt som ikke har blitt tjoret fast, som tydelig har en vilje til å skrive litterært på en måte som både forholder seg til og snakker med forbilder som strekker seg lenger tilbake enn Facebook.

Tor Ulven

Debutboken til Gundersen, den vakkert titulerte diktsamlingen Du er menneske nå, handlet om sorgen over en avdød far, og var tydelig inspirert av Tor Ulven. Leif Høghaug anmeldte den for Littkritikk.no, og skrev blant annet: «Gundersen fremviser en sterk vilje til å ta de store spørsmålene på ramme alvor – disse spørsmålene som jo så lett havner i karikaturenes klør. Debutanten, som til fulle behersker ‘sin enkleste form’, går prosaisk til verks og viser oss at døden kan være et komplisert spørsmål om nødvendig eller påtvungen selvbevissthet.»

I årets bok har hun valgt å gjøre forbildet sitt enda mer eksplisitt ved å velge et Ulven-sitat som epigraf: «Minutter, kanskje timer / av din eksistens // som du har glemt / men som jeg // husker. Du lever / et hemmelig liv // i en annens minne.»

Minnearbeid

I korte, prosalignende tekster tegnes det opp en rammefortelling: Diktets jeg er på reise (sammen med en kjæreste) til trakter der slekten hennes er fra, i Nord-Norge et sted, et fraflyttet fiskevær. Det handler om slekt som er blitt borte på havet, om kystfolkets overtro, og som epigrafen antyder, en hel del om minnearbeid, om hendelser som biter seg fast og blir fortalt ned gjennom slektsleddene. Og om det som kunne vært, fantasier om andre muligheter, hva om hun hadde vært en fisk eller en snegle, hva om den døde oldemoren en dag hadde kommet inn døra, hva om hun ikke hadde truffet kjæresten sin den dagen, forestillinger som noen ganger til forveksling kan ligne på minnene – minne om dem:

Minner kan være fra somrene jeg besøkte mormor. Om sjøstjernene jeg la i bøtter med vann. De runde steinene jeg samlet på. Minner kan være sorgen over dem som ikke ble gravlagt i vigslet jord, mormors advarende stemme, at hun sov midt på dagen. De kan være lyden av vegguret som tikket, potetene som kokte i kjelen, torskehodet som katten gravde ut av søppelposen og la fremfor meg: det avventende i kattens blikk, det matte i torskens øyne. (s. 29)

Naturen

Naturen, havet, det fysiske arbeidet, både i fortid og nåtid, alt beskrives utførlig i et sobert språk, og på den måten tegnes det også opp en linje som strekker seg bakover i tid. Skillet mellom fortidens mennesker og nåtidens er noen ganger lett komisk, som når dikt-jeget ikke aner hvordan hun skal få fyr på veden i ovnen og bruker opp alt avispapiret i huset, men det er en komikk med et alvor i bunnen – de befinner seg i et gammelt og trekkfullt hus, og fyr i ovnen er ikke bare et spørsmål om «hygge». Andre steder er det likhetene som understrekes – når kjæresten hennes ror ut for å fiske er det antagelig den samme grunnleggende uroen for havets luner hun kjenner på som formødrene gjorde når mennene deres la ut:

Om formiddagen tar du på deg gummistøvlene. Du sleper robåten etter deg ned til vannet, skyver den ut, går om bord. Du tar tak i årene, veit hvordan man ror, har kunnet det helt siden du var barn. Du ror lenger og lenger ut, og jeg kan ikke ta blikket vekk fra deg; jeg må følge med, være sikker på at du er trygg. Du stopper nær land, mellom to holmer, kaster snøret ut i vannet. Jeg ser at du lener deg tilbake, du venter, veit nøyaktig hva du skal gjøre når det napper. Jeg har lyst til å si at du ikke må ro lenger ut – vi kan plante poteter, gulrøtter, leve av det som vil vokse. Hele formiddagen sitter jeg nede på berget og venter. Sola har skint i flere timer, den varme flaten under meg minner om hundemagen jeg la hodet inntil som barn. Et øyeblikk kjenner jeg etter om den beveger seg, om jeg sitter på en kropp som langsomt trekker pusten, og jeg veit at om resten av verden skulle forsvinne, rives ned i dypet og bli borte ville denne øya fortsatt eksistere, som en sovende tunge rundt alle tings kant. (s. 57)

Ritualer

Noe annet jeg særlig har sansen for er hvordan Gundersen bruker broker av ting oldeforeldrene sa. Overtroiske overleveringer om hvordan man kan beskytte seg mot katastrofer, hvordan forlis og nød kan unngås dersom man utfører de riktige ritualene til på rett tidspunkt. «Oldefar sa: For å kvitte deg med Draugen: smør ekskrementer på festetauet, kast stål, glør, eller jord fra kirkegården.» Ordtakene og munnhellenes poetiske kvaliteter trer tydelig frem når de er satt inn i denne sammenhengen, og de kan leses som metaforiske forsøk på å gjøre verden til noe håndterbart, om enn ikke forståelig. Litt på samme måten som den prosessen som foregår i diktningen kan det – selv om dikt og språk riktignok sjelden påstås å ha en magisk kraft til å endre fremtiden, så er det ingen tvil om at den måten å tenke på som Gundersen bedriver i denne boka har en evne til å forandre fortiden. Eller i hvert fall hvordan vi oppfatter den – noe som på mange måter er to sider av samme sak.

Stein for stein

Gundersen besitter en sterk billedskapende evne. Språket er klart, poetisk selvbevisst, bare noen få steder blir det poetiske maskineriet for tydelig, etter denne leserens smak. Forfatteren har funnet sitt eget uttrykk, sitt eget stoff, og selv om hun skriver tydelig innenfor en tradisjon er det mer en nok av egenart her til at tekstene og samlingen som helhet er tydelig hennes egen. Alt som ikke er tjoret fast er ikke preget av de spektakulært sterke enkelttekstene, men av det solide, gjennomtenkte arbeidet som stein for stein bygger opp noe som er større enn summen av sine enkeltdeler.

Av Ola Jostein Jørgensen

48 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: