Search
  • mari nymoen

Lavmælt og kompleks hjemkomst

Familie og oppvekstmiljø er det som er mest kjent for oss, men det kommer alltid noe fremmed inn i det når vi vokser opp.

Pia Edvardsen

Vi var aldri brødre

Roman

Aschehoug, 2017

Pia Edvardsen debutroman skriver seg inn i en lang rekke fiksjoner om familien og utfordringene den byr på, men klarer seg fint i konkurransen. Det er antydningene og den observerende langsomheten som er hennes kjennetegn. Når farmoren i familien ligger for døden reiser hovedpersonen til stedet hun kommer fra, i Nord-Norge. Det gjør søsteren, faren og moren – som har vært skilt i mange år – også. Hjemstedet er et enkelt sted ute i havgapet. Med unntak av en enslig mann i 80-årene, Einar, er det langt til nærmeste nabo.

De har levd tett på naturen, klart seg selv ved å fiske i havet og dyrke egne grønnsaker og ta bussen til nærmeste tettsted en sjelden gang for å handle. Landskapet er Utkant-Norge, par excellence, med en nærmest mytisk valør.

Avstand i tid og rom

Det er noe håndfast og konkret med «farmors sted», som i løpet av denne lille romanen også blir et oppsamlingssted for refleksjoner rundt oppvekst, barndom og forholdet mellom generasjonene. Halvveis i boka forsvinner farmor, hun gravlegges, men hun har allerede vært langt unna en stund, aner det oss.

Jeg aner en voksende demens i partiene hvor farmoren beskrives som åndsfraværende, men er likevel ikke helt sikker, siden fjernheten fikseres gjennom oppmerksomhet for detaljer i omgivelsene. I en ambivalent og fin scene beskrives familien på utflukt, men farmoren betrakter en flaske i brenningene i stedet for å delta i familielivet. «Farmor vugga fram og tilbake, som om hun gjentok alle havets bevegelser.»

Betegnende fremmedelement

Jeg liker detaljene som tydeliggjør elementet av noe fremmed som kommer inn mellom familiemedlemmene. Slik er det jo at vi vokser opp med noen mennesker som flytter et annet sted får et element av andre steder, andre erfaringer, andre opplevelser i seg, som avviker fra den du alltid har kjent dem som.

Når hovedpersonen ankommer hjemstedet og møter sin far er han fortsatt den samme, men ikke helt. «Han holder hånda på skuldra mi før han tar bagen min. Jeg får øye på en liten lilla tråd i håret hans og får lyst til å ta den vekk, men gjør det ikke.» Noen linjer senere: «Faren min drar henda gjennom håret og den lilla tråden forsvinner mellom fingra hans.»

Det er fremmedelementer som dette (den lilla tråden) som dukker opp i det kjente (farens hår) som skaper en opplevelse av noe ukjent der du minst venter det, og selv om tråden forsvinner snor den seg videre i den. Jeg liker slike småting som bare såvidt fremkaller en underlighet som åpner for avstand mellom far og datter. Også farmorens ferd mot døden beskrives gjennom en slik inklusjon av annethet, av kroppslig forandring: «Brystet hever seg, altfor høyt, som om det bare er kropp igjen.»

Tilbake til start

Det er mange løse tråder, familiens forskjellige medlemmer går ikke helt ihop, det er fremmedlegemer i det vi kjenner best. Likevel er hovedpersonen opptatt av hele erfaringer, opplevelser som ikke spriker eller som til og med forbindes med landskapet hun kommer fra. Hun har en holdning som er åpen for lange linjer, fordringsløse sammenhenger, med mulighet for en enkelhet som hennes forgjengere og ihvertfall naboen Einar er en del av. «Jeg tror ikke jeg vil ha noe,» tenker hun. «Jeg vil ikke eie nesten noen ting. Og de tinga jeg har, vil jeg bruke helt opp.»

Det ligger en nostalgisk impuls begravd i slike tanker som på slutten av boka ender med at hun også bestemmer seg for å bli i huset hun vokste opp i «så lenge det trengs». Ønsket om å gjøre det har muligens også med trangen til å ikke eie så mange ting, men bruke helt opp dem hun har? Det er i hvert fall i berøring med en familiehistorie hun vil ta seg tid til å bli en del av igjen og om hun klarere det, vil hun også finne en annen historie, som er mer enn hennes egen.

Sammenfall og avvik

Vi var aldri brødre er en forsiktig og lavmælt debut som liker best å dvele ved minner og bilder som ikke konkluderer eller lukker, men holder situasjoner, stemninger og relasjoner åpne. Dette er en styrke ved boka, men noen vil sikkert betrakte dette som en vakling, eller en karakterløshet, selv om det – etter min mening – heller er uttrykk for en narrativ langsomhet, en undring, som legger seg tettere på landskapet enn menneskets behov for effektive og forklarende beretninger om tings sammenheng. Likevel er det møtepunkter, konvergenser, elementer av fellesskap, som drar fortellingen inn i et stødig spor om familienes egen rytme som, igjen, kan hende korresponderer med andre rytmer, kanskje naturens, eller havets.

Diskresjonen i slike sammenfallspunkter er så lette at de nesten ikke synes, men har også et element av friskhet ved seg når du først ser dem, som når de to søstrene som boka kretser rundt møtes i erfaringer som deles. Som når hovedpersonen bader, selv om den mindre søsteren ikke vil de og de smaker på den kalde, salte, huden etterpå. «Når jeg kom opp i fjæra, la hun leppene Mot huden min og sa det smaker salt. Og vi så på det samme punktet på huden begge to.»

Vi var aldri brødre utviser også et mot når det gjelder dette – at den går forsiktig og åpent frem, tar seg tid – for er det noe debutanter kan skjemmes av er det at de har noe å bevise. Edvardsen, derimot, er allerede en moden og tålmodig forteller som ikke vil presse på oss sin agenda – tvert imot er mye overlatt til leseren.

Kjetil Røed

4 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: