Search
  • mari nymoen

Portrett av forfatteren som forvirret ung mann

Eikeberg har en god fortellerevne som dessverre glipper under hovedkarakterens dannelsesreise.

Eirik Eikehaug

James Franco spytter når han snakker

Roman, Gyldendal

432 s.

Kr. 379,-

James Franco spytter når han snakker handler om Kenneth fra Skien. Boka er oppdelt i fire deler, som hver for seg innledes med et sitat fra Nelly Furtados I'm like a Bird. Hvert sitat synes å speile Kenneths utvikling gjennom romanen. Vi starter i den trykkende tilværelsen i hjembyen, som blant annet gjør det problematisk for Kenneth å leve åpent som homofil. Deretter følger vi ham til skriveskole i New York, før han til slutt vender tilbake igjen, med ny innsikt. Godt skrevet er den første delen, mest fordi familien den omhandler synes så innvevd i hverandre på godt og vondt, at det nærmest virker umulig at de skulle opparbeide seg den typisk smålige avstanden som oppstår innad i en familie, når medlemmene trekker seg tilbake fra hverandre og ikke omgås. Med en slik oppå-hverandre-nærhet som utgangspunkt blir roman livlig og underholdende, både når det kommer til dialog og observasjoner av andre familiemedlemmer. Spesielt fine er beskrivelsene av den utagerende søsteren Jenny, og hun forblir i hodet i resten av lesningen. Samtidig bidrar sammenflettingen av elementer til energien i romanen. Her kan for eksempel nevnes en passasje hvor han har en samtale med tanta si mens den uhyggelige stemningen fra filmen Carrie, som handler om en annen utstøtt, spiller i bakgrunnen. They're gonna laugh at you. Språket inneholder opphopninger av populærkulturelle referanser, som Disney, Dolly Duck, Britney Spears, Harry Potter, referanser til amerikansk litteratur - en tydelig inspirasjonskilde for forfatteren, samt alt det som måtte finne på å sige ut av kroppen: bæsj, tiss, fis, spytt, ånde. Små detaljer får dessuten Kenneth til å spinne videre på mer eller mindre morsomme og groteske fortellinger, som både kommer til uttrykk i hodet hans og i replikkutveksling. Men nok om dette, fortell meg om skrivingen din For Kenneth blir det etter hvert umulig å forbli i hjembyen, og han drar til New York for å gå på skriveskole, hvor han møter blant andre Ellie, Marcelo, Freddie og James Franco (!). Kenneth er den dårligste i klassen. I New York får Kenneth en ny frihet, mer rom til å puste og være som han er, men som han sier mot slutten av boka, er det også her han mister en del av seg selv. Parallelt med denne dannelsesreisen, virker det også som om bokas selvtillit faller. Den tidligere komprimerte tilværelsen får mer luft i seg, stilen blir slakkere, mindre forpliktende og mister driv. Herfra og ut er portrettene av de menneskene han møter mer flate og karakterene dermed mindre minneverdige. Situasjonene er også mindre kompakte uten at stilen egentlig skifter nevneverdig. Da blir det selvfølgelig mer plass til Kenneth. I don't know where my soul is. Han forelsker seg i James Franco, som går i klassen hans. Likevel klarer han ikke å skape noen skikkelig relasjon til ham, med unntak av den småsjarmerende tvangshandlingen Kenneth utfører ved å bære en av James Francos avbitte fingernegler i lomma. Så møter han, liksom tilfeldig, formodentlig de prisbelønte forfatterne Siri Hustvedt og Paul Auster. De har en fin kjemi seg imellom og tar vare på Kenneth i sitt eget hjem hvor de steller for ham. De anbefaler ham dessuten å risikere noe i skrivingen, hva nå enn det måtte bety. Det er likevel påtagelig at tipset fra Hustvedt lenger ut i boken tar form av et kompliment fra læreren Benjamin: Dere er uredde, dere tar sjanser, dere våger. Kjendisene som opptrer utgjør ingen nødvendig del av historien, og tipsene fra en i virkeligheten intelligent forfatter, virker banale. For meg kunne både James, Siri og Paul hatt helt andre navn.

Retur Kenneth drar etter noen år tilbake til Skien. Han tar med seg kjæresten, poeten og lekkerbisken Freddie, som har hjulpet ham ut av skapet, skrevet en ganske kritikerrost poesisamling, og som Kenneth er misunnelig på, men som han elsker. Freddie innlemmes i familien, og boka henter tilbake noe av sin gamle sjarm.

James Franco spytter når han snakker ter seg nærmest som forløpet til en konsert: Den starter godt, har en mer middelmådig midte, og mot slutten tar den seg opp igjen. Fortellingen evner godt å holde på leseren i de partiene der hvor replikkene er levende og observasjonene skarpe, men beskrivelsen av Kenneths dannelsesreise er ikke spesielt godt utført av forfatteren, og den spenner over så mange sider at jeg kjeder meg. Likevel virker innsikten Kenneth har fått ektefølt, og bidrar til at slutten får en faktisk rørende tone.

Av Maiken Bolset

55 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: