Search
  • mari nymoen

Skammens kompass

Selv om novellesamlingen skraper i overflaten av skam, angst og kjærlighet, gjøres det på en innsiktsfull måte.

Marie Aubert

Kan jeg bli med deg hjem

Noveller

Oktober

Kr 329,

Hva er en bivirkningene av vår tids individualistiske selvrealiseringslengsel? Skammen i å ikke nå helt opp og ut dit man (tror) man skal være er i alle fall en av dem. Marie Aubert utforsker mennesker i situasjoner hvor grunnen de trodde de stod på synes å krakelere. Hvem er vi i de gitte situasjonene, hva bor det i oss, spør de ni novellene.

Uforutsigbar styrke

Kan jeg bli med deg hjem har fått stor oppmerksomhet, og etter endt lesing ble jeg sittende en stund og lure på hvorfor. Samlingen besitter en ganske fin evne til å ikke si for mye, og er ikke vage fortellinger som mot slutten koker ut i tynne antydninger. De er hverdagslige i tonen og mye av denne kvaliteten ligger i replikkvekslingene. De er best der de viser frem alt som ikke sies, men avslører nærheten eller avstanden mellom menneskene det fortelles om. Det er godt gjort, og ingen enkel kunst.

Overgangene fra det rasjonelle til noe mørkere og mer uforutsigbart er karakteristisk, som i novellen ”Unnskyd, unnskyld, unnskyld”. Den beskriver en stresset morgen hvor en far mister besinnelsen og slår datteren i ansiktet. Ofte er det slik i samlingen som i denne novellen: den milde, nesten numne autopilottilværelsens hverdag brytes av plutselige hendelser. Når det fungerer, slås både leseren og fortelleren litt ut. Hva var det som skjedde og hvorfor? Det er tidvis grenseløst, som i novellen ”Carla”, der et par reiser til Sør-Amerika for å adoptere et barn. Faren forelsker seg heller i en litt eldre jente, et typisk barnehjemsbarn som ”ingen vil ha”, og det akutte ønsket om å velge henne fremfor den vakre lille gutten de skal hente, driver ham ut på byen i en manisk tilstand av destruktiv sex og ukontrollerte handlinger. Mange fortrengte og usnakka følelser gis spillerom i plutselige handlinger i novellene. Det dveles ikke særlig ved denne problematiseringen, men utslagene dette innestengte i tilfelle fører til står i god kontrast til de langsomme, nesten apatiske og usynlige forskyvningene som skulle vise seg å bli selve livet. Skamfølelsen som oppstår i teksten, henter mye her: i det vi skulle ønske vi var, men ikke alltid klarer å navigere mot. Enten det er i desperasjonen i å være den som trenger den andre mest, i overskridende handlinger eller i berøringen av ensomhet.

Rom til leseren

”Hjemme” beskriver på en ikke spesielt oppsiktsvekkende måte en tenåringsjentes hverdag i løpet av noen dager med venner, samtidig som foreldrene går gjennom et brudd. Novellen zoomer inn og ut av forelskelse og vennskap, samtidig som jenta stadig er et annet sted: vissheten om at det er noe som raser hjemme er tilstede som en tydelig, men ikke overskildret hendelse i teksten. Jentas posisjonering i bruddet mellom å være et barn, mot blikket på det livet som er i ferd med å komme, er godt sett og godt tenkt. Når hun mot slutten bryter seg inn hos naboen (spoiler alert!) og ringer moren, får vissheten om ubehaget rundt den ikke-kommuniserte skilsmissen kulminere i noe som kan leses som en konvensjonell avslutning, men som heller ikke forsøker å være mer antydende, svevende eller ladet enn den behøver:

Hun så ut av vinduet, men uten å se meg, jeg så henne snu seg fram og tilbake, bråvåken og redd. Jeg gråt. Hun hadde på seg den stripete nattkjolen, jeg visste at den luktet som henne.

Det motsatte skjer i novellen ”Storebror”, der blir underteksten om den døde lillebroren for tydelig gjennom hele teksten. Rommet for ubehag hos leseren tegnes for tydelig opp og blir etter min mening for trangt å være i.

”Ting forandrer seg”

Det skrives ikke overveldende mye om vennskap i norsk samtidslitteratur, i alle fall ikke slik vi kan se det skildret i tv-serier som Girls, Skam og Unge Lovende, som alle dukket opp hodet underveis i lesinga. Novellen ”Gammelt ektepar” skildrer et intenst og nært vennskap mellom to venninner som (fysisk) skiller lag da en av dem får en kjæreste hun flytter inn hos. Skammen og sjalusien som etterlates hos den forlatte venninna er komisk, vakker og dødstrist. Har man lov til å furte og ha kjærlighetssorg når så nære vennskap forskyves av en kjæreste? Også her er skamfølelsen en mekanisme som styrer bildet den forlatte venninna har av seg selv og retningen livet tar herfra. Novellen bæres hovedsakelig av dialogen og går ikke særlig dypt i materien, men den har en filmatisk synsvinkel som gjør den god i måten språket bærer det som ligner et kjærlighetsbrudd:

- Vi kan ikke bo sammen bestandig, sa Ellen til slutt.

-Hvorfor ikke, sa Mina og lo skjelvende, hun måtte tørke nesa med genseren og prøvde å gjøre det uten at Ellen så det.

- Ting forandrer seg, sa Ellen.

- Jeg trodde ikke det skulle forandre seg med oss, sa Mina.

- Men det er vel ikke noe rart at jeg vil bo med Sigurd, sa Ellen.- Jeg kan ikke fortsette å bo med deg bare for å være grei heller.

- Å, sa Mina.

Kan jeg bli med deg hjem formidler smertepunkter som følge av brudd, sjalusi og lengsler. Menneskene vi møter har gitt slipp på noe de ikke helt kan definere. Livets tilfeldigheter har gitt dem en hverdag uten verken holdbare gleder eller sorger. Leseren møter flere av dem i situasjoner der alt kan briste. Samlingen er best der den unngår å overfortelle eller fortolke, men heller gir rom i dialoger og monologer som underbygger og forklarer tilstrekkelig. Der den er dårligst gis verken menneskene eller leseren tilstrekkelig plass i det rommet.

Skammen som varsellampe sier oss noe om oss selv og våre relasjoner, og i beste fall hjelper den oss til å endre adferd og mønster. Så langt kommer vi ikke i disse novellene, men de er på det beste kikkhull inn i situasjoner som er gjenkjennelige og som gjør leseren passe skamfull selv.

Av Mari Nymoen Nilsen

212 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: