Besjeling over evne

Svindland er god til å skildre mennesker, men besjelingene av natur og ting går over

stokk og stein.

Frederik Svindland

Pelargonia

Roman, Cappelen Damm

96 sider

Kr. 349,-

Romanen Pelargonia av Frederik Svindland beskrives som en oppvekstroman uten handling.

Likevel møter vi en gutt som vokser opp, en gutt som forandrer seg, en gutt som blir voksen og

som ser tilbake på de små øyeblikkene fra barndommen med stor nostalgi. Gutten forklarer at han

oppløses, nærmest blir borte, og han spør seg selv: En gutt som forsvinner har fremdeles et navn?

Kroppslig er han altså nærmest usynlig, men selvbevisst. Han har satt seg fore å beskrive og å lytte

til omgivelsene sine, i første omgang som en takknemlig tilskuer. Han zoomer inn på små

hendelser og små ting: planter, blader og maur, samtidig som han trekker opp en distanse mellom

tingene og ham selv som gir ham rom til å tolke det han ser. En tidvis stor takknemlighet overfor

hverdagslige ting og hendelser strømmer gjennom romanen, og det hele er skildret i lyrisk prosa.

Narrativ og plot har i seg selv ingen større betydning, derfor avhenger romanen i stor grad av den

språklige fremførelsen: en blanding av det rent deskriptive, tolkning, sammenligninger og

metaforbruk.

Språklig overaktivitet

Romanen starter lavmælt og vakkert, med noen fine og stilsikre tekster, men går etter hvert språklig

bananas. Forfatterens sanselighet og evne til å beskrive er det ingenting å si på. Derfor er det synd

at han altfor ofte ødelegger nydelige scener ved å hele tiden dra inn sammenligninger, hvorav bare

én av ti fungerer. Besjelingene tar overhånd, sammenligningene forvirrer i stedet for å klargjøre

bildene de opprinnelig sikter til, og refleksjonene kan ikke alltid sies å stikke særlig dypt.

Når forfatteren slipper taket i dette og holder seg på en viss avstand til det han skildrer, slår

forfatterens mer fininnstilte sanselighet ut i fine passasjer, som her:

Og moren min plukker også opp en plomme fra gresset. Den er våt, hun biter over det stramme

skinnet, steinen løsner lett fra kjøttet i midten, den hårete lille perlen der inne, det er en gave som

moren min spytter tilbake til jorden.

Den lille metaforen om at steinen er en gave glir umerkelig inn i scenen slik at avsnittet fremstår

som en uforstyrret helhet. Ofte skildres foreldrene og andre mennesker rundt ham med god

innlevelse og respekt, og disse beskrivelsene utgjør noen av romanens bedre partier.

Takknemligheten her er tydelig, men uuttalt. Svindland er best når han beskriver det faktisk

hverdagslige med en underlig og mild nysgjerrighet, og av og til skriver han frem bilder som

virkelig treffer: «En stikkvase stukket ned i jorden som et siste talerør». Setningen «Når jeg ser på

sykkelen til Even, er det som om jeg selv ikke har sykkel lenger.», bærer barnets poetiske logikk i

seg. Og når han skriver at «solen virker tyngre når den ligger så nær åsen», så tenker jeg: Ja!, det

gjør den. Det har den alltid gjort.

Vidløftige sammenligninger

Men så «...synker lyset fra solen, setter seg dovent på overflatene, gir fra seg et sukk av

tilfredsstillelse som ikke trenger forklaring». Denne setningen er symptomatisk for romanens

språklige nivå, som får en mer og mer besjelende, sammenlignende, og tolkende tone etter hvert

som vi kommer inn i den. De fleste sammenligningene er merkelige:

«Og vinden styrter inn i kupeene som et kok av skålformede maneter.»

«Og en trang til å verne om det som er sant renner umerkelig av meg, slik tåke kan renne nedover

en bergvegg.»

«Bekymringene deres er en sjø av smeltet stein som velter og glir, ordene mine er den lille skorpen

som stadig legger seg oppå.»

«DET ER NOE USKYLDIG over morgenen. Som en svanesang ingen hører, en dåp man har

glemt forsiktigheten til. Luften er fillete, fuglenes fluktbue myk som dunet er under

kroppsskjellene. Himmelen er uthvilt og enfoldig.»

Her er det sikkert fristende å si at sammenligningene er originale fordi man ikke har hørt dem før,

men som leser tenker jeg at de kunne ha vært byttet ut med nesten hva som helst. I tillegg får jeg

etter hvert fnatt av ordet «som». Romanen blir etter hvert så overlesset med besjelinger og besynderlige sammenligninger at jeg underveis forvandler meg til en konservativ leser som bare skulle ønske jeg kunne få litt kav nøktern prosa. Derfor blir jeg også overmåte lykkelig når jeg kommer over setninger som: «Jeg kikker ut av vinduet igjen, på den elendige muren til Jan.» Noen ganger fungerer sammenligningene halvveis: «En diger trailersjåfør klyver ut av førerhuset sitt. Han gjør det sakte, som om han senker seg ned i kaldt vann.» Langsomheten i å senke seg ned i kaldt vann er gjenkjennelig, men årsaken, at vi gruer oss fordi vannet er kaldt, er ikke til stede. Gruer lastebilsjåføren seg til å gå ut av bilen? Forfatteren knekker sammenligningen på midten, henter ut virkningen og lar årsaken ligge igjen. Teksten tar ingen videre erfaring av dette. Denne sammenligningsproblematikken blir etter hvert så gjennomgående for romanen at jeg, i de partiene jeg synes er fine, ofte forventer og nærmest gruer meg til at forfatteren skal falle tilbake i den samme tralten. Ofte har jeg rett.

Her er et av favorittavsnittene mine:

Dan viser frem en kortstokk med nakne damer på, han har knabbet den hos kjæresten til moren,

og først skjønner jeg det ikke, jeg tror det er moren hans det er bilder av, de tykke lagene med

sverte hun legger over øyelokkene, ropene som vinden med jevne mellomrom skysser over

hustakene, at det er dét hun roper ham hjem for denne gangen, at hun vet.

Inderlig poetisk og rart på samme tid. Men så kommer neste avsnitt:

Jeg putter hendene tilbake i lommene, klorer ut sørgerendene på tomlene, som for å bryte en

forsegling på meg selv, jeg gjør meg klar på den måten, enda det bare er oss her, bare vinden som

sveiper over bakken, bøyer stråene på den måten, den hese oppgittheten i trærne.

Og da er vi tilbake igjen. I første omgang kan besjelingen av ting synes kjærlig, men når takknemligheten overfor dem synes å være betinget av at forfatteren blåser opp disse til menneskelige størrelser, virker den mot sin hensikt. Stolene er utålmodige, ballen føler seg forsmådd, naturen sukker, ber, klager, himmelen er enfoldig, morgenen er uskyldig og så videre og så videre. Alt i romanen blir levende, men ofte levende på samme måte. Dessuten synes jeg dessverre de fleste besjelingene er bent frem dårlige, og dette kommer fra en som i utgangspunktet er glad i fabler. I beskrivelsene av mennesker opptrer språket annerledes, mer nøkternt, men likevel sterkere.

Språkets rettferdiggjørelse

Et sted i romanen står det at «ingenting ligner på seg selv lenger». Så da later det altså til å være et

poeng for forfatteren å trekke inn så mye ekstra: Deler av dette språket virker å faktisk være her av

en grunn. Men hva er den? Avsnittet på side 50 synes å skulle presentere en tydeliggjøring:

Den forvandlingen det er å forstå. Når verden plutselig begynner å forklare seg for deg, som om

alt du tar inn bærer sin egen løsning utenpå seg selv. Ingenting ligner på seg selv lenger.

Tordivelen som kravler av sted er en svartlakkert negl som klør i jorden, leter etter fingeren sin.

Passasjerflyet som føyer himmelen sammen over hodet på meg er pingvinen i en glidelås, den

lukker historien sin igjen – forsegler øyeblikket vi deler. Alt som ligger her uoppdaget og verker

etter å bli sett.

Grunnlaget for de bevegelsene som manes frem, synes å være bygget på et noe språklig vinglete

bevisshetsnivå. Jeg kan illustrere dette ved å parafrasere noen linjer. Selv om disse setningene er

spredt utover, omhandler de samtidig det samme underliggende tankegodset som ligger til grunn

for mye av språkføringen:

Jeg vil se tingene i seg selv. Ingenting ligner på seg selv lenger. Jeg vil ikke bli fratatt måten å se

ting på. Naturen og jeg inngår en kontrakt, vi speiler oss begge i hverandre. Naturen bærer

minnene mine. Se tingene fra tingenes ståsted. Behøvde egentlig aldri kunnskap, bare ordene.

Tingene har råderett over seg selv.

Det er dette tankegodset som tilsynelatende gir romanens spinnville sammenligninger og besjelinger

livets rett. Hvis bevissthetsnivået hadde vært skjerpet kunne vi fått en mer fruktbar tvetydighet.

Både påstanden om at han forsvinner og oppløses og at han vil se tingene i seg selv står ganske

tomme igjen ettersom han ved språklig inngripen fyller det meste med seg selv, uansett hvor mye

råderett han påstår at de har. Dette kan man si likevel er legitimert av at han har bestemt seg for at

naturen og han har et gjensidig forhold og at de speiler hverandre, men denne løsningen synes å ha

kommet litt kjapt til forfatteren. Dette viser seg som språk. Om man liker denne romanen, handler det

om hvorvidt man setter pris på språket i den eller ikke, og det gjør dessverre ikke jeg.

Av Maiken Horn Bolset

Bolset og Svindland har begge gitt ut bok på Cappelen Damm denne høsten. (red.anm.)