Search
  • mari nymoen

Harde liv i Øst-Europa

Hvor drømmer man om å reise når man ikke har noe sted å dra? Mikkel Vika utforsker livet i det post-kommunistiske Øst-Europa, men lykkes ikke i å skape vellykkede noveller.

Nowa Huta

Noveller

108 sider

299 kroner

Vigmostad & Bjørke

Grå og rød

Nowa Huta er navnet på en arbeiderbydel i Kraków, får vi forklart på baksiden av denne tynne, lille, grå novellesamlingen, som jeg ved første øyekast antar at er en utgivelse fra Flamme Forlag, og det er da også ganske riktig Flammes faste designpartnere i Yokoland som har laget omslaget på denne boka. Svarte papir skiller de ti novellene i boka fra hverandre; de er korte, mange av dem ikke på mer enn fire ganske små sider, de lengste av dem ikke på mer enn åtte. Bak det grå smussomslaget skjuler det seg knallrøde permer, og som fysisk objekt er denne boka svært vakker.

Vi befinner oss altså ikke i Norge, men i Øst-Europa, særlig i Polen, men også Russland, Estland og andre steder. Hovedpersonene i novellene er med få unntak ubemidlede, arbeidere, arbeidsledige, og det er mye gråhet og tristesse, mye fornedrelse, mange ønsker om et bedre liv et annet sted. De lever kort sagt ganske forskjellige liv fra den bornerte middelklassen som dominerer det norske novellelandskapet (og det norske samfunnet, er det fristende å legge til). Samtidig som novellene utspiller seg på et i og for seg «eksotisk» sted til en norsk novellesamling å være, er de samtidig formmessig svært lite eksperimentelle, men forholder seg til novelleformatet på en temmelig slavisk måte – og dessverre, uten helt å klare å fylle denne formen med det innholdet som må til for at det skal bli ordentlig vellykkede tekster.

Skisseaktig

Situasjoner og mennesker risses temmelig effektivt opp, men det skisseaktige preget i de korte tekstene gjør også at det er lite som fester seg. Når så avslutningene nesten uten unntak er klassiske Tsjekhovske ikke-avslutninger, der de siste par setningene så og si zoomer ut eller inn på en eller annen tilsynelatende tilfeldig, men allikevel talende detalj eller omkringgende forhold, så blir det skjematiske preget etter hvert veldig tydelig. Men den svakeste av alle avslutningene er av en litt annen art, og serveres oss i novellen «Aller mest tenkte jeg på jord». Fortelleren og hans onkel er ute og går i skogen etter en begravelse, onkelen skal vise fortelleren stedet der han som nettopp ble begravet hang seg, og siste setning er slik: «Allikevel er det som om vi leter etter noe som ingen av oss vet hva er, og stemningen er ladet, vi stanser.» Her blir vi altså ikke bare forklart at de er på søken (etter noe ingen av dem vet hva er, til og med), men det sies også rett ut at stemningen er ladet! Det er neste så jeg blir usikker på om forfatteren driver gjøn med leseren, men en mer klønete og overforklarende avslutning på en novelle kan jeg knapt nok huske å ha lest.

Et avsnitt fra novellen «Mishas sorti» kan få stå som eksempel på både det beste av Vikas skrivekunst, og det svakeste: "Setene i trekkvogna er nedsunkne, klamme og følger hver bevegelse i det stive chassiet. Den gamle stålhesten og jeg er ett, tenker jeg. Minnene om da jeg var ung, åpner seg i meg, gjør meg nedstemt når jeg sammenligner ham med meg. Rattet og drivverket, fortsetter jeg å tenke, alt det mekaniske er bare en forlengelse av meg. Kneskålene hans er så puslete, skinner som kokte egg."

Det klisjefylte i begrepet «stålhesten» kan kanskje passere, som en del av jeg-fortellerens språk, men setningen som starter «Minnene om da jeg var ung, åpner seg i meg ...» er både svært klumsete formulert og utilgivelig vag og intetsigende. Så dukker plutselig den fine observasjonen om sønnens knær opp, med det både friske og veldig konkrete bildet der de sammenlignes med kokte egg. Slik er det gjennom hele samlingen: det originale og gode språket, krydret med gammelmodige ord, eksotiske navn og det jeg antar er gloser på russisk eller polsk, veksler brått og tilfeldig med en språklig slapphet som er direkte skjemmende.

Doktor Vova

Den etter min mening beste novellen i samlingen har tittelen «Doktor Vova», og handler om to barn som leker sammen. Her klarer Vika å gestalte barnestemmen på en god måte, og selv om det også her er et tragisk bakteppe gjør barnas relative uskyldighet at handlingen ikke blir påtrengende sentimentalt eller skillingsvise-aktig. Dessverre er også slutten på denne ganske svak, med setningen «Det har begynt å dryppe fra himmelen, svære, våte flekker farger asfalten.»

Samlingen fremstår dermed til syvende og sist som en serie med talentfulle, ikke helt vellykkede skriveøvelser. De er for skisseaktige og vage til helt å feste seg. Jeg tar meg i å mistenke at avstanden mellom forfatterens liv (han er født i Tønsberg, er utdannet samfunnsviter og bor i dag på Nesodden, står det i innbretten) og de skjebnene han skildrer i boka er, til tross for at han tydelig har gjort sin research og kjenner til stedene han skriver om, er for stor til at han klarer å komme ordentlig innenfor huden på dem. Som lesere blir vi ikke noe mer enn kikkere inn i livene til disse stusslige, grå eksistensene. Vika er glad i merkelige ord og har på sitt beste en særegen språksans, slik at det er meget fristende å bruke klisjeen om at det nok blir bedre neste gang, men som novelledebut er Nowa Huta alt i alt et under middels godt bidrag til den norske samtidslitteraturen.

Av Ola Jostein Jørgensen

49 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: