Search
  • mari nymoen

Høytflyvende konspirasjonsteorier, pent landet

Johan Jensen har levert en omfattende debutroman av typen dokufiksjon, dokuroman, faktafiksjon. Trass den spennende og voldspekkede historien som rulles opp, holdes leseren følelsesmessig på armlengdes avstand.

Foto: Privat

Johan Jensen

Kråken

eller

Den urovekkende og besettende sannheten om tragedien

på Skrinnøya, Myrvangfolkets forbannelse og de blodige

konsekvenser de skulle få for Vestens historie

En konspirasjonsroman

Gyldendal

335 sider

332 kr

”Den norske frilansjournalisten Johan Jensen ble skutt og drept i Beograd den 6. oktober 2013.” Første setning i Johan Jensens roman ”Kråken” slår an tonen i det som må kunne sies å være en av høstens mest intrikate debutromaner her til lands. Fortellingen, eller manuskriptet, handler om Jensens opprulling av livet til den mystiske Aron Ramsvik, etter hvert Subjekt K., navnet han fikk av britisk etterretning, og til slutt Kråken. Ramsvik er først snikskytter, og etter hvert en profesjonell drapsmaskin ute av kontroll, hvis første handlinger utløste ”Tragedien på Skrinnøya - det verste overgrepet Norges sivilbefolkning ble utsatt for under den tyske okkupasjonen.” (i følge historikeren Knut Fjørvik). Etter Jensens død overtar en mer erfaren journalist, Randolf Møller, oppgaven med å fullføre manuskriptet om Kråken. Også Møller avslutter arbeidet av ren utmattelse, før han er til bunns i gåten.

Tragedien på Skrinnøya? Knut Fjørvik? Begge deler fullstendig ukjent for meg, og jeg googler, uten resultat. Tragedien og historikeren er ren fiksjon. Allerede før jeg begynner på selve manuskriptet har forfatteren

åpnet opp for et fortellerrom der veggene mellom fiksjon og fakta er slått ut. Når forfatteren også heter det samme som fortellingens virkelige hovedperson; Johan Jensen, utvider rommet seg ytterligere. Blandingen av fiksjon og fakta, (en del av fotnotene er historisk korrekte, andre tangerer virkelige hendelser) gjør denne romanen til et godt eksempel på en dokufiksjon.

Romanen har en dobbel rammefortelling: Først en innledning der Randolf Møller forteller om Johan Jensens undersøkninger om og rundt Kråkens liv og arbeid (!), dernest leger han fram selve manuskriptet, en røverhistorie av dimensjoner spekket med historiske fakta. Fortellingen og jakten på Kråkens identitet, går tilbake 2. Verdenskrig og tragedien på Skrinnøya der den unge Aron Ramsviks hat mot overmakten og hans treffsikkerhet utløser de tyske okkupantenes vrede. 21. Oktober 1943 skytes øysamfunnet sønder og sammen og 331 menneskeliv går tapt.

Johan Jensens ruller opp en historie med forbindelseslinjer til egen familie, en historie om en gutt preget av krigens grusomheter som forsvinner for å dukke opp som britisk etterretnings viktigste agenter og utøvere av ”Skjebnemetoden” en drapsmetode utviklet av den tyske generaldirektøren Grünenthal og videreutviklet av britene. Ramsvik transformeres til en profesjonell drapsmaskin, Kråken en ”hitman” hvis handlinger endrer historien enten det er i Jugoslavia eller i det junta-styrte Argentinas skitne krig. Og hele tiden er det andre nøkkelpersoner som prøver å finne Kråken, mens Kråken jakter på dem. Historien favner vidt og bredt, hendelsene er mange og vonde; attentat, tortur; gale tyskere som går dr. Mengele en høy gang, og skjebnesyn under påvirkning av narkotiske stoffer.

Historien - og selv de mest makabre hendelsene fortelles i en observerende, refererende stil. Stilen er gjennomført, skaper avstand til stoffet, og gjør det mest brutale leselig. Den styrker troverdigheten i dokuromanen.

Samtidig svekker den distanserte journalistiske stilen den dramatiske nerven i stoffet. Uansett hvor blodige konsekvenser hendelsene ”skulle få for Vestens historie” makter ikke historien å holde denne leserens interesse fangen gjennom de 336 sidene. Spenningskurven flater ut, som i en godt skrevet reportasje i et tidsskrift der menn er menn.

Johan Jensen, som selv har vært frilansjournalist, blant annet for Vi Menn, henviser til egne reportasjer i bokens mange fotnoter. Slik både styrker og forvirrer han leserne i nok en runde der fiksjon og fakta tangerer hverandre.

Kråken er en imponerende debut med tanke på bredde, historisk kunnskap, evne til å lage et plot og evnen til å forskyve virkeligheten akkurat så mye eller lite at historien endres. Romanen er ikke eksempel på kontrafaktisk historieskrivning (historien om det som ikke skjedde), men på forfatterens frihet til å dikte fritt, rundt, før og etter faktiske hendelser.

Av Anne Schäffer

21 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: