Search
  • mari nymoen

Hjemlengsel

Det er konflikten mellom skyldfølelse og ansvar som kommer tydeligst frem i diktene, som samtidig prøver så godt de kan å svare på hva et hjem er og hvordan man kommer seg dit.

Foto: Benedikte Skarvik/Samlaget

Guri Sørumgård Botheim

Heime mellom istidene

Samlaget

67 sider

Dikt

269 kroner

Mennesket skal ikke være alle steder fra. Mennesket skal være hjemmefra. Sa Hamsun. Men et hjem, hva er det? Guri Sørumgård Botheims diktsamling heime mellom istidene forsøker på flere forskjellige måter å svare på dette spørsmålet: e heimen et bilde tå den som bur der? nei heimen ser en ikkje sjøl korlesen ser ut heime er der en ser frå heime e der minnet kvile i den myrke gangen treffe hånde ljosbrotarn lampa lyse upp det du allereie visste joggesko gamasjo skjerf huve hugulykt heime e det trongt inne og oendele med plass ute heime e utkanten fjellkommuna der dørin e olæste døgnet rondt Her er hjemme både et fysisk sted og en måte å se på verden på, et slags rom man bærer i seg, der det man allerede kjenner kommer til syne. Et hjem er et sted der dørene står ulåste, fordi ingen farer truer. Diktene handler om en kvinne som flytter fra hjemstedet sitt til en større by. Den første delen er en kjærlig oppvekst- og slektsskildring. Her er minner om gården, bekken, leken, berget, dalen, dyrene, gresset og interessen for slektshistorien og menneskene i den, de som mest sannsynlig bosatte seg på hjemstedet hennes allerede i istiden. Det er langt uten å være pratsomt. Dialekten setter en naturlig brems på lesehastigheten, og teksten holder en fin og rytmisk tone. Så flytter hun fra hjemstedet for å bo i en leilighet i Trondheim. Spaltet konsentrasjon Når hun ikke lenger er fysisk tilstede på oppvekststedet, sprenges konsentrasjonen. Og ryker konsentrasjonen så blir oppmerksomheten som kjent vinglete og fester seg halvhjertet ved alt den berører. Hun begynner å velte seg i skyld, dårlig samvittighet og ubesluttsomhet. Hun er redd for å være den eneste i slekta som drar og aldri kommer tilbake, og noe hjem i byen klarer hun ikke å bygge. Flere av diktene i den lange Trondheimsdelen blir rotete, dialekten blir erstattet med nynorsk, konsentrert og oppmerksom tekst blir erstattet med en tidvis plaprende likegyldighet når teksten begynner å ta opp i seg flere temaer enn det den har lengde til. Diktene inneholder ofte mange og forskjellige bilder, der hvert av bildene får ulik oppmerksomhet og lengde, samtidig som det piskes inn små refleksjoner. Det er litt eksplisitt samfunnskritikk her, litt sorg der, litt tanker her, litt bilder her, noen små refleksjoner her. å og å å o o o eg veit ikkje kva det er eg treng har oransje sofa brunt salongbord med telefon eg manglar konsentrasjon Mangelen på konsentrasjon kan leses som kritikk av et samfunn som stadig tilbyr flere muligheter der man egentlig ikke trenger noen. Jeg-personen omgir seg med og bryr seg om ting hun selv vet hun ikke trenger akkurat som teksten synes å ha flere overflødige setninger som forstyrrer den. Diktene blir på mange måter en gjenspeiling av den splintrede oppmerksomheten, men når jeg-personen mister konsentrasjonen mister også jeg konsentrasjonen. For meg står diktet over igjen som dette grepets mest konkrete unnskyldning. Diktene roter, strammer seg opp innimellom, roter og roter enda mer, strammer seg opp og lyser tidvis, som i diktet imitasjonen: huset er teltet krana er bekken ein buset seg ved vaskemaskina er hendene som dreg kleda gjennom vatnet miksmasteren er armen som eltar deigen Litt lenger ned: tredemølla er åssida du spring på jakt i romaskina lèt sjøen umerkeleg passere Her blir det registrerende blikket på hvitevarer, apparater og teknologiske nyvinninger uttrykk for en refleksjon over fortid og mer «naturlige» aktiviteter. Tingene hun ser fremstår som simulasjoner. Her er det nettopp gjennom heime vi ser, heime er altså ikke bare et passivt rom for det kjente, det er også gjennomtrengende. I refleksjonen over tingene oppstår noe som ligner det man kaller generasjonstap, der det som går tapt i simulasjonen er det manuelle arbeidet (vaskemaskina er hendene som dreg kleda/miksmasteren er armen som eltar), som alltid har vært en stor del av hverdagen på det stedet hvor hun kommer fra. Og rundt romaskina finnes det ingen sjø.

Noen ganger tenker jeg at det som brenner mest også er det som behandles med størst forsiktighet, fordi man har tatt seg tiden til å se det fra mange sider. Dette gjelder de diktene som omhandler slekt og oppvekst, de står stødig. Også skyldfølelsen er stødig og bikker aldri over i sentimentalitet. Til stede er også en underliggende sorg over en tapt kjæreste. Den synes å spille en stor rolle, men glipper likevel litt for meg. Ting tar tid

Et uttrykk som går igjen, både konkret og mer underliggende, er det å ta vare på, å ta ansvar. Den manglende konsentrasjonen og skyldfølelsen skjer som en naturlig følge av at hun flytter. Men ansvar krever beslutning, og det er en beslutning hun har problemer med å ta. Skyldfølelsen synes å være en tilstand som kun har to mulige utveier. Her er ikke fortrengningen av den noe alternativ, den andre muligheten blir da å presse seg gjennom den og på et eller annet tidspunkt ta seg sammen, noe man får følelsen av at hun gjør innimellom. Der hun ikke presser, vender hun i det minste ikke skyldfølelsen ryggen, men venter. Underveis tikker det inn meldinger fra familiemedlemmer: Når kjem du heim?

Hva skjer om en ikke dukker opp eller bare viser seg en sjelden gang? når en syne se over tid veks tilliten nevøn vil sitja på fanget mitt han lura ikkje på køm e e Dette er diktsamlingens mest tydelige påminnelse om hva et hjem kan være. Hjem blir altså et spørsmål om tilhørighet, en felles bevegelse som synes å handle om tillit og om det å gjøre seg selv kjent for den andre. Da klinger disse ordene igjen: i den myrke gangen treffe hånde ljosbrotarn lampa lyse upp det du allereie visste

Hjem her blir også et behov for å møte opp og vise seg over lengre tid, og på den måten kan man selv bli noe som kommer tydelig til syne når den andre skrur på lysbryteren.

Eller for å parafrasere en linje hos Tor Ulven, vi lever et liv i andres minner, og det er kanskje også en måte å være hjemme på.

Av Maiken Horn Bolset

232 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: