Search
  • mari nymoen

Overskuddsprosjekt

Arneson har skrevet en bok som vekket en viss oppmerksomhet på grunn av sin noe ukonvensjonelle struktur, men denne overskuddsromanen bør ikke reduseres til et formeksperiment, for den har langt mer å by på enn bare det.

Foto: Terje Østby/Tiden

Bjarte Arneson

Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten

Roman

343 sider

Tiden Forlag

Heldekking

På de siste par sidene i Arnesons bok har forfatteren skrevet inn noe som det er svært fristende å lese som et forsøk på å komme en viss type kritikk av hans eget prosjekt i møte:

Kai hadde lest mye fra barnsben av, og han hadde alltid latt seg forbause av at fiksjonens sanne potensiale så sjelden ble realisert. Når man skriver en bok er det ikke vanskeligere å gjøre hovedpersonen vektløs enn det er å gjøre ham bitter, allikevel er det nesten bare sistnevnte tema som behandles i norsk litteratur.

Tidligere i boka (men som jeg leste langt senere på grunn av måten boken er sekvensert på) lar han hovedpersonen sin tenke følgende:

Torgeir lot seg forbistre over hvordan enkelte anmeldere lot til å lese bøker på leting etter feil snarere enn i et forsøk på å la seg begeistre.

Det er mye å la seg begeistre over her, bare la det være sagt med en gang.

Humor og overflate

Bjarte Arneson har rett og slett skrevet en ordentlig morsom bok. Tidvis kjempemorsom, andre steder mer sånn artig og noen ganger prøver den litt for hardt og tipper over i det lett enerverende. Underveis tenker jeg både på Tor Åge Bringsværd og på den store amerikanske humoristen Kurt Vonnegut, og det er ingen liten bragd i seg selv. Arneson har nok også lest sin Douglas Adams, og humoristiske science-fiction-spekulasjoner er til syvende og sist det boka egentlig dreier seg om. Hovedpersonen, som altså heter enten Jørn eller Torgeir, avhengig av hvilket av de mange løpene gjennom boka man til enhver tid følger (jeg teller 14 ulike slutter på boka), er en temmelig sjablongmessig figur, som forfatteren stadig vekk plasserer i begivenhetenes sentrum. I et av løpene er han håndmodell i James Bond-filmer, i en annen er han en sexguru, i et tredje er han rådgiver for Jens Stoltenbergs comeback som ekstremt streng landsfader, og så videre. Den svakeste er en litt langtekkelig del om tidsreiser, med alle de vanlige paradoksene om å møte seg selv og sine egne forfedre etc., et tema som er temmelig godt utforsket i populærkultur og sci-fi allerede og der Arneson ikke klarer å tilføre så mye nytt. Den før nevnte sekvensen med Jens Stoltenberg er blant bokas beste, og også et par andre der han tar den norske tidsånden ganske godt på kornet.

Det er altså, rent formalt, en slags choose your own adventure-roman, a la barnebokserien Tidsmaskinen, for de som husker den, også beslektet med de britiske Fighting Fantasy-bøkene og en hel haug andre slike type serier som hadde sin storhetstid like før hjemmedatamaskinene for alvor gjorde sitt inntog, men også med mer høykulturelle referanser som Jorge Luis Borges, som riktignok aldri skrev en slik forgrenet fortelling, men som beskriver prinsippet i fiksjonen som på norsk bærer tittelen «Hagen med stier som forgrener seg», og Georges Perec, som eksperimenterte med en lignende form i en av novellene sine.

Men anmeldere må jo også påpeke feil, uansett hvor avvæpnende boka forsøker å være

Arneson har tre feil som har hindret ham i å skrive en virkelig god bok. To av dem deler han med svært mange yngre norske mannlige forfattere: Han har et umodent forhold til døden, og han skriver utelukkende om kvinner som mødre eller kjønnsobjekter. Den tredje og siste feilen hans er at han insisterer på å være morsom også når det han skriver egentlig kaller på andre følelsesregistre, og at han dermed stadig punkterer sin egen tekst med malplasserte vitser. Et eksempel fra side 24, etter at moren til Jørn brått dør i en trafikkulykke (noe hun gjør også i de løpene der Jørn heter Torgeir):

Jørn var tre år da moren døde og kom til å huske like lite av sorgen som moren. Amund, derimot, ble selvfølgelig knust. Ikke bare hadde hans barn mistet sin mor og han selv sin kone, hele dette nye livet i norsk som han hadde omkalibrert seg til fikk brått teppet revet vekk under seg.

Han sykemeldte seg og ble på Østlandet en periode etter begravelsen, både for sin egen og for svigerfarens del. De to sorgtyngede mennene støttet hverandre etter beste evne, men eventuelle håp svigerfaren måtte ha næret om at Amund og barnebarna skulle flytte tilbake, måtte raskt skrinlegges. Amund var fast bestemt på å fortsette livet han og Anja såvidt hadde rukket å elske før hun ble revet bort. Svigerfaren ville ikke fremstå som svakere enn Amund, og stålsatte seg med ashtanga-yoga for å komme gjennom sorgen på egenhånd.

En gammel mann som driver med yoga, altså, det er jo kjempemorsomt. Mens langt flere steder fungerer humoren, og det formelig spraker og knitrer av ideer og skriveglede fra sidene. En sprek romandebut som jeg hadde stor glede av å lese, rett og slett.

Ola Jostein Jørgensen

41 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: