Search
  • mari nymoen

Stødig om famling

Ane Nydal gjør litt av hvert og det meste gjør hun godt i sin debututgivelse.

Foto: Anna-Julia Granberg/Cappelen Damm

Ane Nydal

Famlere

Cappelen Damm

Noveller

190 sider

349 kroner

Famlere er den fine om enn litt intetsigende tittelen på denne samlingen – ordet skildrer vel den menneskelige tilstand like godt som mye annet. Og på sitt beste skriver Ane Nydal veldig godt og lydhørt om møter, om mennesker som strekker seg mot hverandre uten å finne den eller det de leter etter.

Det føles riktigere å kalle boken en tekstsamling enn en novellesamling, her er et reiseessay med intervjuer av mennesker man finner på Google, sjangerkryssende tekster og skisseaktige tekster, i tillegg til de mer tradisjonelle novellene. Og dessuten stor variasjon både språklig og innholdsmessig. Jeg har sans for lekenheten og uærbødigheten forfatteren viser overfor sjangerkrav og ideen om en tydelig rød tråd. Men spredningen gjør det vanskelig å si noe samlende om leseopplevelsen. Kanskje er det dels en fordom hos mange lesere, tanken om at under-og-overliggende linjer og en klar tematikk vitner om en særlig vilje og et driv hos forfatteren som igjen gjør oss tryggere på at det vi leser er viktig? Mulig, men det endrer ikke inntrykket av at par tekster fremstår middels motiverte og for unnværlige mellom høydepunktene i samlingen, selv om Nydal holder et jevnt, høyt nivå både språklig og fortellerteknisk.

Det skjøre møtet

Også geografisk spenner boken vidt, fra navnløse norske byer og småsteder til San Fransisco og New York. Og til Jerusalem og Vestbredden, i samlingens henholdsvis første og siste tekst.

”Dette er Charles” er åpningslinjen i den første novellen som rett og slett heter ”Charles”. Den unge kvinnen han deler teksten og synsvinkelen med blir bare hetende jenta, selv om det er lett å lese henne som en jeg-forteller i tredjeperson-forkledning.

Fra det korte, men detaljtette førsteavsnitt drar Nydal på mesterlig vis leseren med inn i spenningen som ofte kjennetegner møtet mellom to mennesker alene på reise. Fellesskapet man så raskt kan ane med en fremmed når begge ser på den andre med velvillig blikk, den oppglødde følelsen av å oppdage en felles referanse som kjennes betydningsfull. Men så, og her er Nydal veldig god, blir de to stående og nøle i døråpningen, både i konkret og overført betydning. De er de små, først subtile sprekkene, en kommentar som gjør at den gryende nærheten erstattes av et snikende ubehag, en sidebemerkning som avdekker problematiske tanker, mistanken om at den andre er et dumt, eller kanskje rent ut dårlig menneske.

Han og henne

Påfallende mange figurer gis aldri et navn i denne boka, men en annen mann får også både navn og tittel. Samlingens lengste tekst ”Walter” er en tekst jeg føler jeg burde like bedre enn jeg gjør. Et lett absurd erotisk kammerspill mellom en skadeskutt ung kvinne som flytter sammen med en mann som ser ut som en okse, men som spiller trillende melodier på fløyte og ikler seg nervøs fløyel så snart han er hjemme fra jobb. Og mens Walter pleier parets kjærlighetsliv med svulstige, ofte pastorale fantasier om rødmende liljer, saftige frukter og korsetter, lengter den også her navnløse og merkelig passive kvinnelige hovedperson etter en mer dionysisk orientert elsker som kan ta henne hardt.

Novellen er kunstferdig og velskrevet med smarte, humoristiske drypp, men føles mer litterær enn levende, som en lang ferd gjennom et rom uten luft.

I "Paraply" skildres også et kjærlighetsmøte, en navnløs kvinne møter en navnløs mann som ringer henne etter å ha lest en tekst hun har skrevet i avisen. Her er balansen mye bedre og Nydal viser seg på sitt sterkeste både litterært og innholdsmessig. De stadige, subtile maktforskyvninger i samtalen, eller kanskje snarere forhandlingene mellom to som møtes og vet at de snart skal ligge sammen, hovedpersonens parallelle indre diskusjon om hva som egentlig skjer.

Ut av fiksjonen

“Men når en annen amerikaner snakker til meg, en vennlig mann med voldelige tanker, melder dysterheten seg på ny. Jeg trodde knapt at et slikt menneske fantes, men så hører han kanskje heller ikke hjemme noe sted, ikke engang her hvor så mange folkegrupper lever side om side, selv om det er hans høyeste og siste ønske,” skriver Nydal i bokens siste tekst “Det lovede land lover ingenting”. Her er Charles igjen, men denne gangen skildres han av en førstepersonsstemme som vi kan anta ligger tett opp mot forfatterens egen i en slags litterærjournalistisk reisereportasje. En rekke stemmer, flere av dem tilhørende forfattere og intellektuelle, gis ordet, som poeten Tal:

Og det er veldig vanskelig å skulle vende ryggen til og si: «Dette er for mye, for tungt, jeg har bare ett liv, jeg vil ikke bli innblandet, det er for mye lidelse, og jeg vil ha et privatliv.» Forstår du? Jeg er ikke alene om å føle at dette privilegiet ikke lenger eksisterer. Som israeler må du virkelig stikke hodet langt ned i sanden for ikke å se hva som foregår, og hvor mye dette påvirker hvem du er.

Den politiske virkeligheten i Israel og Palestina er ikke fiksjon, og de interessante, ofte kloke, ofte motstridende sitatene kommer fra virkelige mennesker. Fortelleren er heldigvis mer opptatt av å lytte enn av å konkludere. Men Nydal løfter teksten ytterligere og ut over det journalistiske og demonstrerer både litterær bevissthet og egenart. Ikke minst ved det kjappe gjensynet med Charles - for her trekker hun faktisk en tråd fra den muligens fiktive Charles fra åpningsnovellen, til amerikaneren hun så vidt nevner her. Ved å minne leseren på ham, slår hun en kjærkommen sprekk i den litt selvtilfredse, litt forfengelige tonen som ofte preger reiselitteratur og essayistikk, der fortelleren tilsynelatende kan vandre gjennom en hvilken som helst by og land og møte fine, snakkesalige og innsiktsfulle mennesker på hvert gatehjørne.

Det er 11 tekster i boken, og en forfatter som utforsker sitt eget litterære landskap i nesten like mange retninger. Jeg følger henne gjerne videre i flere av dem.

Av Annette Orre

19 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: