Search
  • mari nymoen

Sexprat og stillstand

Velma er tjue år gammel og sexavhengig. Hun griseprater med fremmede på internett og drømmer om å komme seg vekk fra bygda der hun bor. Dessverre for henne, og for leseren, er det ikke så veldig mye mer som skjer i løpet av bokas nesten 300 sider.

Foto: Caroline Bijl/Bokvennen forlag

Tam Cy Albert

i samarbeid med Edy Poppy

Farvel eventyrland

Roman

294 sider

Bokvennen forlag

Tam Cy Albert er en franskmann som debuterer med en roman på norsk. Boka er oversatt av hans tidligere kone, den kritikerroste norske forfatteren med en hang til å bruke punktum i titlene sine, Edy Poppy (Anatomi. Monotoni og Sammen. Brudd). Poppy er ikke kreditert som oversetter, men som en slags medforfatter («i samarbeid med Edy Poppy» er den eksakte teksten på forsiden, i mindre skrift under Tam Cy Alberts navn). I krimsjangeren er det ikke uvanlig med forfattere som skriver i tospann, og det finnes også eksempler fra skjønnlitteraturen (så som Geir Gulliksen og Håvard Syvertsens In Vivo fra 2004), men denne konstellasjonen, med en debuterende hovedforfatter og en etablert medforfatter, kan jeg ikke huske å ha sett før. Spørsmålet som melder seg umiddelbart er i hvor stor grad dette bør leses i sammenheng med Edy Poppys øvrige forfatterskap. I et lanseringsintervju på nrk.no sier imidlertid Poppy at hun har virket som en slags ekstra redaktør; en rolle som altså er annerledes enn en ren medforfatter. Jeg velger derfor ikke å lese dette som en del av hennes forfatterskap, men som en uavhengig debutroman.

Knulling og sexprat

Hva er det med godt voksne mannlige forfattere som skal skrive om sprengkåte unge jenter? På norsk er det mest berømte eksempelet selvfølgelig Jens Bjørneboes Uten en tråd fra 1966, som visstnok ble skrevet med den spesifikke hensikt å utfordre norsk pornografilovgivning, og et annet eksempel er Trond Davidsens Triggerhappy fra 1999, en effektivt fortalt roman på 158 sider. Hvordan gestalter en mann i 40-åra en kvinne på 20? Her finnes det noen åpenbare feller, og Albert ser i første omgang ut til å gå i dem alle sammen. Velma er altså ekstremt opptatt av sex, og det snakkes om knulling side opp og side ned. I tillegg er hun passiv og hater stedet hun kommer fra, samtidig som hun fremstår som temmelig reflektert, i hvert fall på noen punkter. Ikke på noe tidspunkt får jeg følelsen av å lese noe som faktisk er skrevet av en 20 år gammel jente. Det ville ikke nødvendigvis vært en svakhet, men siden denne diskrepansen ikke reflekteres noe sted i boka blir den etterhvert enerverende.

Språket er variabelt. Enkelte steder effektiv normalprosa, andre steder nesten lyrisk, og så plutselig klisjefylt og tåkete. Det største problemet er nok dialogene, som det er mange av, og som ofte høres temmelig merkelige ut – her et eksempel fra side 143:

Pappa beslagla TV'n med den fæle skiskytinga si, men det var varmt og vedovnen malte fornøyd.

Hvordan står det til med deg, unge frøken?

Jeg føler meg som dritt, sa jeg.

Din vanlige tilstand, altså.

Fint at du har lagt merke til det, svarte jeg og slengte meg ned i andre enden av sofaen. Det er noe galt med tanna mi, sa jeg og strakte meg mot røykpakka på bordet.

Da burde du ikke røyke.

Jeg rista ut en røyk, og tente den. Skotta bort på TV'n. Jaktstart?

Nei, i dag er det fellesstart. Alle starter samtidig og første til å passere målstreken vinner.

Det fineste i boka er noen av beskrivelsene av natur og landskap. Forfatteren har bodd en periode i Norge, i følge innbretten i boka, og det er tydelig at særlig det norske vinterlandskapet har inspirert ham (s. 111):

Ettersom ukene gikk, to, tre, mer enn jeg kan huske, kom den virkelige vinteren og overfalt oss. Det døde løvet ble mørkebrunt, bakken først skitten, så hard; frosten som la seg over åkrene så ut som dun i ansiktet til en tenåringsgutt. Skymassene stoppa sin lange marsj og fjellene i nærheten ble dryssa ned med snø, og rett etter åsene, veiene, innganger og utganger.

Så falt temperaturen så lavt at selv lyset føltes kaldt.

Trærne sto splitter nakne, greinene innkapsla i is. Stalakitter hang ned fra tak, folks øyenbryn og nesebor. Øynene deres ble isete; liksom utvaska av vann.

Romanens univers

En forfatter må selvsagt ha lov til å skrive om hva hen vil, og ha hovedpersoner som er helt ulik seg selv, i alder, kjønn, kultur, religion eller hva det måtte være. Men som leser er det også lov å stille spørsmålet: hva kommer ut av dette? Hva er hensikten med denne romanen? Dessverre skjer det strengt tatt ingenting i denne boka. Den starter med at Velma vil reise vekk fra bygda, og så, etter nesten 300 sider, gjør hun endelig det. I mellomtiden er det en rekke hendelser: hun forelsker seg, venninna hennes blir gravid, hun blir lagt inn på sykehus med en byll i munnen osv. – men dette er bare tilfeldige, uavhengige episoder som ikke på noe tidspunkt går sammen til en faktisk historie, der det som skjer har konsekvenser, eller personene egentlig lærer noe eller vinner innsikter. Det nærmeste vi kommer er en gryende bevissthet i Velma om at hun har lyst til å skrive, til å bli forfatter.

Et merkelig sidespor som heller ikke leder noe sted er en påsatt kirkebrann i bygda. Den settes i sammenheng med satanister, og Velma leser også flere steder i avisa om kirkebranner andre steder i landet. Dermed er det fort gjort å tenke at handlingen i boka foregår på nittitallet, det var vel i årene rundt 90-96 eller så at det å tenne på kirker var en yndet aktivitet blant de svartkledde. Samtidig opptrer altså internett og mobiltelefoner, Velma hører på musikk fra rundt årtusenskiftet og ser på TV-serier fra 2000-tallet. Et sted refereres det til ni sesonger av TV-serien Lost, noe som betyr at handlingen tidligst kan finne sted i 2010. Velma er altså født på 90-tallet, og kan ikke under noen omstendighet tenke en tanke som «snart kommer vi ikke til å huske livet før internett» (s.230), siden hun selv har vært koblet på internett fra hun var temmelig liten. Et annet sted snakkes det om videokiosken i bygda. Disse anakronismene ser ikke ut til å være villet, de peker ikke mot noe som helst, det fremstår bare som latskap hos forfatteren, en slurvethet i opptegningen av Velmas omgivelser som svekker bokas virkelighetsfølelse ytterligere. Ikke tror jeg på Velmas indre liv, og ikke tror jeg på hennes ytre liv.

Vi har altså å gjøre med en bok som er svak på karaktertegning og miljøbeskrivelser, med et papirtynt plot, et variabelt språk, dårlig dialog og som til syvende og sist ikke har noe tydelig mål eller hensikt. Farvel eventyrland er rett og slett en svak debutroman. Om man vil lese om en ung kvinne som snakker masse om sex i en bok skrevet av en mann på rundt 40 er Davidsens før nevnte Triggerhappy et bedre alternativ (og bare halvparten så lang). Om man er interessert i å lære noe om hvordan verden ser ut for unge mennesker i Norge i dag er det mer å hente i å lese f.eks. Roskva Koritzinsky, Eline Lund Fjæren, Helga Flatland eller Mari Tveita Stagrim.

Av Ola Jostein Jørgensen

30 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: