Search
  • mari nymoen

Debut med dobbel bunn

Eneste av Silje Aanes Fagerlund er et forsøk på en kunstnerroman og en vakker, men blek beskrivelse av hvordan et kjærlighetsforhold tar slutt.

Foto: Blunderbuss/Anna-Julia Granberg/Cappelen Damm

Silje Aanes Fagerlund

Eneste

Cappelen Damm

Roman

192 sider

369 kroner

Denne debutromanen kan leses på to måter: Som en dannelsesroman der vi følger en ung kvinne, etter hvert, kunstner, i det hun ser tilbake på sitt liv og et nå avsluttet kjærlighetsforhold – til en 17 år eldre mann. Og den kan leses som en selvbiografisk roman, der debutanten Silje Aanes Fagerlund (f.1978) ser tilbake på livet sitt, og det nå avsluttede kjærlighetsforholdet til forfatteren Tomas Espedal (f.1961).

Jeg prøver meg på begge lesemåtene, og ser hvor jeg ender.

Et navnløst jeg henvender seg til et navnløst du i en fortelling om hennes første store kjærlighet – til en 17 år eldre mann. Forholdet er avsluttet når historien fortelles i et vekselsvis tilbakeskuende og i presens. Forholdet har ikke sluppet taket i fortelleren. Vi får ikke vite hvor lang tid det er gått siden hun forlot ham, men hennes sanselige opplevelse av nærheten til ham, den smertelige uroen, lengselen og samtidig lettelsen over at forholdet er forbi, oppleves både nært og fjernt i tid.

Jeget, som vi etter en stund får vite heter Silje, har allerede flere års studier bak seg, på forfatterskole og på arkitektskole først i København og deretter i Bergen, da hun møter sin første og store kjærlighet på en fest. Han er etablert forfatter, bor sammen med datteren sin på Askøy utenfor Bergen, og har et levd liv bak seg.

Hun reflekterer over sin egen utvikling før, under og etter og kjærlighetsforholdet i en fortelling som er utprøvende i språk og i begivenhetenes rekkefølge. Fortellingen beveger seg fram og tilbake i fortid, uten tydelige markeringer av hvor i begivenhetsrekken vi befinner oss. Det fungerer, for lik skildringene av et vestlandsk klima, uten de store årstidsendringen, blir Siljes følelser, hennes blikk på ham, hennes skildring av dagliglivets prosaiske detaljer, en stil – som forfatteren Silje holder fast ved. Fortellingens jeg forblir merkelig anonym og viskes nesten ut, mens han stadig trer tydeligere frem for denne leseren. Hun blir en biperson i eget liv.

Fortellingen innledes i tid en god stund etter bruddet. Neste kapittel foregår i New York, et stykke tilbake i tid, men også det etter at forholdet definitivt er over.

Forfatterens evne til plastisitet i språk, en langsomhet i fortellingen, og den kvinnelige hovedpersonens pasjonerte forhold til ham, kan påminne om stilen til den franske forfatteren Marquerite Duras (1914-1996). Silje Aa. Fagerlund kjenner Duras’ forfatterskap godt, hun oversatte og ga ut Duras siste essay ”Å skrive” (L’ecrire) sammen med litteraturviteren Cathrine Strøm i 2014. Skriveprosessen hos Silje er hovedtema, i ”Eneste” – som må leses som en dannelsesroman. En kunstnerroman der forfatteren viser oss hovedpersonens utvikling som forfatter, og der han, kjæresten er mentor både kunstnerisk og som elsker.

Siljes utvikling, eller oppvåkning som forfatter, understrekes med et sitat fra Duras: ” Jeg vet ikke hvorfor man skriver, eller hvordan man kan la det være.” Og eksplisitt for egen del: ”Nei, jeg vet ikke hvordan jeg kan la det være. Samle, forsøke å løfte. Forsøke å holde noe oppe. Gi dette en form. Bruddstykkenes ensomhet.”

L’Amant (Elskeren, 1984), Duras selvbiografiske gjennombruddsroman, skildrer utilslørt det erotiske forholdet mellom en ung fransk jente (14 år) i Indokina og en voksen, rik kinesisk mann som er hennes elsker.

Kjærlighetsforholdet mellom en voksen mann og en ung kvinne, med hovedvekt på aldersforskjellen mellom dem, overskygger viktigere motiver hos Fagerlund, som spørsmålet om hvorfor kjærligheten går over. Hun betrakter ham:

Begynner det en slutt der begynnelsen en gang begynte. Med kroppen. Begynner alt der. Med kroppen som en gang bare ville ha. Har det alt begynt å skje de gangene jeg føler at du besitter meg når vi elsker. Og denne besittelsen; som en provokasjon. Kroppen din en vegg rett framfor meg, og det plutselige behovet for å ta meg forbi. Forbi deg, forbi denne veggen av hard, villende kropp, en kropp som er eldre enn min og som bare vil ha meg og ha meg.

(s. 26)

Og om hans liv:

Du er jo mye eldre enn meg, kunne jeg sagt. Du har vært gift og skilt, du har en datter, du har tidligere kjærester, og oppbrudd og reiser, reiser og bøker. Du har skrevet en hel stabel med bøker, kunne jeg ha sagt. Du har allerede en vei, min har så vidt begynt; begynt med deg. Du har historie, du har din tyngde, og jeg er fremdeles lett.

(s. 64)

I disse betraktningene savner jeg hovedpersonens tilstedeværelse. Og den overdrevne vektleggingen av alder forstyrrer. Silje er en voksen kvinne, hun har studert i flere år, og allikevel fremstilles hun som helt ubeskrevet blad. Det blir en svikt i logikken, og en stigende irritasjon hos denne leseren: Kan hun ikke vise seg! Gi lyd fra seg! Slutte med den pubertale sirklingen om skoletid, vanskelig forhold til mor, kjærlig forhold til bror, og en distansert far. Og foreldrenes skilsmisse, som blir uvedkommende, uten klangbunn i hennes eget forhold. Jeg blir sittende igjen med et ønske om å riste liv i fortelleren, et ønske om å rope: Ikke gå i ungpikefella! Det vil si der du er ung og uskyldig, møter dreven mann, og våkner opp. Se hvordan en annen debutant, Eline Lund Fjæren, klarte å beskrive et kjærlighetsforhold der aldersforskjellen var tema, men med en helt annen kraft, i Ung jente, voksen mann (Oktober 2013). Der er hun 13 og han 33. Her unngår forfatteren at hun blir offer og han overgriper, ved å snu maktforholdet, og vi slipper ”skyldfordeling” ved at fortellerstemmene veksler.

Konklusjonen min i denne lesningen er; Fagerlunds debutroman er sterk språklig og stilistisk, god, til tider vakker, og aller best der hun står med beina plantet i et regnvått vestland og forteller om kjærlighetsforholdet der og da. Dessverre fader jeg-fortelleren ut i de tilbakeskuende avsnittene, og når hun henfaller til minner om barndom og skolegang, og egen skriveprosess, svekkes historien ytterligere.

Selvbiografisk roman

Den andre lesemåten handler om årsaken til at Silje Aanes Fagerlund har fått uvanlig stor medieoppmerksomhet til debutant å være – og det før boken foreligger i butikk. Årsaken ligger både i og utenfor teksten. Som de fleste kanskje har fått med seg skriver Fagerlund seg inn i tradisjonen fra Karl Ove Knausgård og Tomas Espedal (for å nevne de nærmeste i tid). Fagerlund skriver sitt liv, men med den selvbiografiske romanforfatterens selvklare rett til å dikte.

Eneste handler om Silje Aa. Fagerlund og hennes forhold til forfatteren Tomas Espedal. Espedal er 17 år eldre enn henne. Han bodde på Askøy utenfor Bergen med datteren sin da de var et par i 6 år. Forholdet til Silje, kjærligheten og sorgen etter bruddet, har Espedal beskrevet mer eller mindre eksplisitt i bøker, i tv-program, i romanen Bergeners, og i Mitt privatliv, en fotobok/roman. I Espedals forfatterskap glir liv og kunst over i hverandre.

”Forfatteren har brukt og bruker familie, forhold, kjærlighet, tap av kjærlighet og sorg i de skjønnlitterære bøkene sine – så tilsynelatende åpent og uten blygsel som bare en forfatter kan gjøre det. Å skrive innebærer å velge ut og forkaste – men det er de litterært egnede episodene i hverdagen og livet som velges ut.” Dette skrev jeg i anmeldelsen av Mitt privatliv for Bergens Tidende 5.10.2014.

Den drevne forfatteren Espedal vet å velge ut, og han vet også å kamuflere seg bak et teppe av intimitet og samtidig holde leseren på armlengdes avstand bak mer eller mindre eksplisitte referanser til andre forfattere og filosofer, som Roland Barthes, som Susan Sontag, som Emmanuel Hocquard.

Espedal og Fagerlund refererer flere steder til de samme hendelsene, til de samme beskrivelsene: hotellrommet i New York, Espedals overfylte skrivebord. Det kunne blitt hennes tilsvar til hans kjærlighetstap, og hun har fine beskrivelser av hverdagsliv og elskov, og av trangen til å slippe fri. Romanen bygger opp til en forløsning, en forståelse av hvorfor hun gikk. Men den forsvinner. Det glimter til innimellom, men hun overskygges fullstendig av ham. Som Espedal har Fagerlund referanser til andre forfattere og filosofer, men de blir for vage, uten alltid klare sammenhenger med hennes tekst. Og slik kan jeg fortsette.

Det kan synes urettferdig å sammenligne en debutant og en forfatter med et stort forfatterskap bak seg. Men ved å velge den selvbiografiske formen Fagerlund har gjort, og ved bruke aldersforskjellen mellom dem som et hovedmotiv, forsvinner hovedbudskapet hennes - igjen i skyggen av Espedal.

Men kanskje det er et poeng, at denne altoverskyggende kjæresten, som hun bryter med, fortsetter å påvirke hennes kunstneriske uttrykk? Slikt kan man spekulere i.

Dessverre blir jeg bare mindre interessert i Siljes liv og erfaringer, i boken og i virkeligheten, ettersom jeg leser. Jeg ser ingen utvikling i hovedpersonen, premissene – aldersforskjellen er ikke interessant nok behandlet. Det blir mest prat, fornemmelser, fortolkninger og privatliv – i et vakkert romanforsøk uten nevneverdig interesse for oss utenfor forfatteren og eks-kjærestens krets.

Anne Schäffer

339 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: