Search
  • mari nymoen

Grensetilstander

Victoria Kielland viser poetiske muskler i andreboken.

Foto: Ingrid Pop/No Comprendo Press

Victoria Kielland

Dammyr

No Comprendo Press

Roman

130 sider

280 kroner

Hvem kan utføre et drap? Hva finnes i grensetilstanden mellom liv og død, mellom ulike mennesker, og mellom selvkjærlighet og destruktiv seksualitet? Dette er noen av spørsmålene Victoria Kielland utforsker i sin andre bok, utgitt på No Comprendo Press. Kielland har med Dammyr skapt en intens roman, hvor tiden er stor og ubønnhørlig, og menneskene på samme tid skjøre og brutale.

I Dammyr gjenfinner vi det malende, voldsomme språket fra debutboken I lyngen, som kom i 2013. Selv om den første boken hadde merkelappen «prosa», og Dammyr har flere av romanens særtrekk, er det kanskje mer som forbinder de to bøkene enn som skiller dem. Begge bøkene interesserer seg for det kroppslige og det grenseoverskridende, og tegner opp en verden som er både voldelig og vakker. Dessuten dukker flere sentrale ord og motiver fra debutboken opp igjen i Dammyr, for eksempel det noe spesielle ordet «fettkanten».

Utvidelser og størknet ketchup

Dammyr har en tydelig lokal forankring i Fredrikstad-området. Dramatiske hendelser er preget inn i landskapet, og ulike tidsepoker knyttes sammen. Slik blir istidens landskapsforming og drapene i Lille Helvete i 1969 like naturlige deler av historien som fortellingen om det drapsmistenkte mediet Ingeborg Køber på 1930-tallet og tenåringsjenta Auroras lengsler i nåtiden.

Måten Kielland bruker den lokale historien på kan fra tid til annen få det til å rykke i google-fingrene til de av oss som ikke har et nært forhold til Fredrikstad-området. Jeg har blant annet lært hva en endemorene er, og at City Leif og Betty med veska er faktiske karakterer fra bybildet i Fredrikstad. Men dette er heldigvis ikke den eneste måten å tilegne seg kunnskap på, og Dammyr har også plenty av den typen innsikt som utvider verden noen millimeter; forskyvninger og uvante sammenkoblinger som gjør at man ser ting på en litt annen måte. Det er her bokens store styrke ligger. I et suggererende, repeterende språk maner Kielland frem stadig flere koblingspunkter og assosiasjoner, til det oppstår et organisk nettverk av ord og betydninger som knyttes til hverandre og påvirker hverandre på uventet vis.

Ta for eksempel størknet ketchup. I boken blir det koblet til både hamburgerkjøtt og til abortmotstandere som «kjempet kampen for livet fra en hvit varebil, med ketchup og plastbabyer». Aurora har ofte ketchup i munnviken, og hun smører den utover leppene i en slags etterligning av blodet på Ingeborg Købers lepper og av sistnevntes døde brødre som «smører hele munnen med glede». Videre kobles munnen til både ånder, lipgloss, muskelrykninger og lys, og motivet «munn» inngår i et stadig større nettverk av assosiasjoner til liv, død, seksualitet, drap og selvdrap.

Reaktiverer klisjéer

Det er forfriskende med en forfatter som våger å ta tak i klisjéer uten et beskyttende lag av ironi. Dette gjør Kielland ved å arbeide i det fruktbare grenselandet mellom metaforikk og fysisk virkelighet, slik at bildene får en dobbel klang som hele tiden virker i teksten, og ikke lar den ene betydningen få være i fred for den andre. Hjertet står for eksempel som et klassisk symbol på kjærlighet og smerte, samtidig som det er et fysisk, bankende kjøttstykke i kroppen:

Aurora teller, steiner og gjentagelser, de rykker hjertet ut av takt, alle gjentagelsene, alt dette som beveger seg mellom tro og tvil, på dypet, i kroppen og skjelvende i huden, alltid lengst frem i ansiktet, en rosa munn, en liten våt drøm. Muskelen i brystet. Muskelen mellom beina.

Hjertet er både et symbol på den lengselen Aurora føler, og kobler denne lengselen til hennes kroppslige tilstedeværelse i verden: til parkeringshuset, til kornåkeren, til gatene, til kumlokkene, til mosen i skogbunnen, til hennes egen seksualitet og til andre mennesker. Slik blir det som lett kunne endt opp som gjenbruk av en gammel klisjé heller en interessant utforskning av dette bildets potensiale. Når hjertemetaforen dukker opp igjen senere, som for eksempel i mordvitnet Annas historie, trekker hjertet med seg Auroras kroppslighet og historie inn i Annas: «Anna vugger frem og tilbake, hjertemuskelen skjelver som en hammer mot halsen, tiden bor i Annas hjerte, som nesten har stått stille i 25 år».

I grenseland

Romanens store interessefelt er mellomtilstander og grenseoverskridelser, og i den historiske Ingeborg Køber har Kielland funnet en god skikkelse til å gestalte disse. Som medium er hun en bokstavelig og materiell kobling mellom de dødes og de levendes verden. Slik blir hun selv kroppsliggjøringen av en ekstrem grenseoverskridelse, samtidig som hennes historie tillater konkrete refleksjoner over skyld, savn og sorg.

Det handler altså om både bokstavelige og metaforiske grenser, og mye av romanens landskap er nettopp grenseområdene: Byens utkant, skogkanten, strandsonen. I overgangene brytes også flere typer språk mot hverandre. Kiellands lyriske prosa kler innslag av et mer samtidig «ungdomsspråk», som for eksempel: «Og Aurora vet, den spriten i pappbegrene gjør dem helt psycho i trynet».

Hvis jeg skulle innvende noe mot boken, måtte det bli at den en sjelden gang tipper over i det sentimentale. Men de få irritasjonsmomentene er for småpirk å regne, og de står aldri i fare for å velte romanen som helhet. Når det hele i tillegg blir balansert ut med små, presise drypp av mørk humor, er alt tilgitt. Romanen er og blir et solid stykke språkarbeid og en vellykket poetisk refleksjon.

Ine Lavik

78 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: