Search
  • mari nymoen

Tingenes tilstand

Anders Malm er best når han gir slipp på satiren, og tråkker over i det groteske.

FOTO: Heidi Furre/Flamme forlag

Anders Malm

Krysset

Roman

Flamme forlag

172 sider

349 kroner

Hver episode i den galgenhumoristiske britiske serien Black Mirror fra 2011, tar for seg en tenkt teknologisk utvikling i nær fremtid, for å vise oss konsekvensene av hvordan vi bruker, eller misbruker, teknologien vi omgir oss med. Serien er bekmørk og ubehagelig, nettopp fordi temaene ligger så tett opp mot vår virkelighet – det kan skje. Et liknende ubehag kommer snikende mens jeg leser Anders Malms andre roman Krysset. Her er det ikke nødvendigvis teknologien som befinner seg i høysete, men tingene vi omgir oss med.

Materielle goder

Framtidsdystopier står forfatteren nær. Etter debutsamlingen Våkenetter fra 2009, ga Malm i 2012 ut romanen Massemenneske, om det postmoderne overvåkingssamfunnet, hvor hovedpersonen opplever å bli like transparent som samfunnet han lever i. Krysset legger seg tett opp mot vårt eget samfunn – et slags parallelt univers – uten at det er noe mindre transparent eller overflatefiksert. Romanens hovedperson Bas, som blir døpt «markedsføringens vidunderbarn» etter å ha regissert tre virale reklamefilmer om norske interiørklassikere, har penger nok til å fylle leiligheten sin på Skarpsno i Oslo med dem, noe han også har gjort; leiligheten hans kunne fint ha vært case i et glanset boligmagasin.

Bas snakker om et før og etter det han kaller «Den materielle vendingen»: der han tidligere drev selvpromotering på sosiale medier, møblerer han tilværelsen med objekter samlet fra norsk designs gullalder, for å skille seg fra massen. Scandia-stolen til Hans Brattrud. Sofaen til Børge Mogensen. Men også nyere skandinavisk design; frokosten inntas ved et hvitt Hay-bord. Men ingenting slår den sitrende følelsen som fyller ham når han tar på, stryker over, eller sitter i Fredrik Kaysers lenestol Krysset fra 1955, med sittepute i ullstoff og ryggskjold i lær: «Krysset omga seg med et kraftfelt som fylte ham med ro. Den elegante verdigheten den utstrålte, en stolthet fri for arroganse, smittet over på ham, skuldrene sank ned og festet seg til resten av overkroppen.»

Han identifiserer seg med stolen, vil bli ett med den: «Han kjente på den diskré strukturen i treverket, det knokkelaktige i måten delene var føyd sammen på, hvordan den hvilte så avslappet i seg selv, som om den hadde duppet av et øyeblikk og om litt ville våkne, døsig og sorgløs.»

Kjølig og presist

Fortellerstemmen speiler temaet, den er kjølig, nærmest mekanisk, men også sanselig og observant, spesielt i naturskildringene, der er forfatteren på sitt beste. Skildringene er ikke bare presise og forunderlige, men illustrerer også hovedpersonens nærmest kirurgiske tilnærming til verden og landskapet rundt seg: «Rester av morgentåke lå som skalpellsnitt i landskapet. Snøen var en bandasje som blottet et blekt, råttent underlag når den trakk seg tilbake. Isen langs Frognerstranda sprakk opp, den omkranset sjøen som et kjede av knust glass.»

Bas er på jakt etter perfeksjon. Han har en vakker kjæreste (slank, tidligere modell) Iso som jobber i Statoil. Han har penger. Han holder seg i form. Men tingene rundt Bas begynner etter hvert å føles fremmede. Noe glipper. Forholdet hans vakler, tilværelsen er skjør, reklamefilmpengene er nesten brukt opp, han er i ferd med å miste seg selv. Han må gjøre noe.

Overtydelig satire

Vi tilbringer mye tid innendørs i dette landet, og vi har mye penger mellom hendene. Ikke rart, kanskje, at hjemmene våre blir utstillingsvinduer for den vi vil være. Som så mange av oss, plasserer Bas identiteten sin i et interiør som er nøye utvalgt – fra komfyr til stuebord. Dessverre blir Malms litterære beskrivelser av et overflatisk samfunn også værende på overflaten, fortellingen borrer ikke dypt nok. Kritikken – eller satiren hans – blir snarere overtydelig, som her, hvor Bas snakker om karriereveien «Motstemme». Selv vil han være et av «samfunnets ansikter»: «Som samfunnets ansikt ble karrieren din kort og intens, du var midlertidig arbeidskraft med dårlige vilkår. Motstemmene fikk fast ansettelse og oppsparte pensjonspoeng, vise, støvete, kledde i tweed.» Eller her, hvor han reflekterer over forholdet til kjæresten Iso: «Parforholdet minnet stadig mer om iPhonen hans, et apparat som etter en gitt tid var programmert for å gå i stykker.»

Bas’ observasjoner av Oslofolk som drikker håndbrygg på kaffebar, snakker om Vitra-stoler og Omega-klokker kjennes karikert – dette har vi lest/sett/hørt før.

Men så skjer det noe. Når Bas´absurde plan igangsettes, når forfatteren legger vekk satiren og gir seg hen til det groteske, da gnistrer det, både av språk og fortelling. Leseren skjønner hva som kommer, likevel er romanens avsluttende del svært ubehagelig, nærmest sjokkerende, lesning. For denne leser var det umulig ikke å skjære grimaser – men også gi fra seg en befriende, liten latter.

Jeg forstår ikke helt hva jeg har vært med på, men sitter igjen med et kriblende ubehag i kroppen – som etter de beste Black Mirror-episodene. Måtte Malm bruke enda mer plass på det groteske i sin neste bok. Det kler ham.

Ellen Sofie Lauritzen

35 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: