Search
  • mari nymoen

I galgenhumorens tjeneste

Jan Boris Stenes kriminalroman Nådegiveren er en vellykket pastisj.

Foto: Jørgen Kvam/Vigmostad&Bjørke

Jan Boris Stene

Nådegiveren

Vigmostad & Bjørke

Kriminalroman

333 sider

349 kroner

Kan kriminallitteraturen tenke? Det er maktpåliggende å stille dette spørsmålet, og det av minst tre grunner: 1) Klassisk kriminallitteratur – og her står Sherlock Holmes i forreste rekke – belyser tenkning ved å fremstille karakterer som til fulle behersker bevisføringens kunst. En forbrytelse har funnet sted, aller helst et mord, og leseren kan være sikker på at den tenkende detektiven vil følge spor, foreta de nødvendige undersøkelser, og etter hvert trekke en slutning, den eneste mulige, og dermed tre frem som en inkarnasjon av den menneskelige (og i noen tilfeller også den overmenneskelige) forstand. 2) Den klassiske kriminallitteraturen er fremdeles populær, og den er til inspirasjon for den ene nålevende krimforfatter etter den andre. De tenkende detektivene anno dazumal har mange gløgge etterkommere. 3) Det snakkes og skrives mye om kriminallitteratur, så mye at en stadig må spørre: Hvorfor? Hvorfor all denne oppmerksomheten? Hvorfor alle disse tankene om kriminallitteratur?

At oppmerksomheten er stor, er den årlige krimfestivalen i Oslo et vitnesbyrd om. Festivalen – i år lagt til dagene 3. – 5. mars, altså få uker før påskehøytiden – resirkulerte det som må være arrangørenes favorittpåstand: også denne gang inneholdt programmet «noe for enhver krimsmak». Selv om det er høyst uklart hva arrangørene prøver å si med denne formuleringen (vil enhver som er opptatt av kriminallitteratur bli tilfredsstilt? garantert ingen skuffelser? etc.), så bør vi merke oss at det her gjøres bruk av en sammensetning som er langt mer interessant enn de sammensatte ordene krim og festival (og minst like interessant som sammensetningene krimforfatter, kriminallitteratur, kriminalroman, påskekrim ). En språklig allianse mellom krim og smak, krimsmak! Ja visst, et spor å følge, som kan hende vil lede oss i retning av estetikken og en oppfatning av kriminallitteraturens estetiske kvaliteter?

Smaksdemokratisk utopi

En antagelse: Spørsmålet om smak er like aktuelt i dag som det var på Immanuel Kants tid. I rollen som den moderne estetikkens grunnlegger, anskueliggjorde Kant den estetiske erfaringen, og han fremmet en filosofisk bestemmelse av smak som fortsatt, i ettertiden, angår forsøk på å forstå estetiske vanedannelser og estetiske ideologier. Kant lærer oss at smaken ikke er privat; smaken er tvert imot et fellesanliggende. Filosof og Kant-oversetter Espen Hammer skriver at smaken, ifølge Kant, utfolder seg «innenfor et fellesskap av smaksdommere som anerkjenner hverandres rett til å kreve alles enighet. Det hersker med andre ord et slags smakens demokrati, der alle i prinsippet har lik rett til å bli hørt».

Er dette en verden vi uten å nøle vil hevde vi kjenner? Eller er smaksdemokratiet fremdeles – mer enn tohundre år etter Kants død – å betrakte som en mulig verden, et ideal, en utopi? En utopi i en kultur der operativ estetikk så å si er ensbetydende med interessekonflikter og ideologisk krigføring? Før det motsatte er bevist, er svaret ja: smaksdemokratiets land er et drømmeland. Men smaken som fellesanliggende, altså smaken som det motsatte av privat: Her kommer verden til syne. Istedenfor smaksdemokrati, finnes det en rekke fellesskap, noen store, noen små, og i det enkelte fellesskap råder en eller annen versjon av den menneskelige – og alltid historisk betingede – smak.

Klassekampen (2. mars 2016) spør: «Får krimmen stemoderlig behandling i Bok-Norge?» Intervjuobjektet, krimfestivalsjef Knut Gørvell, svarer: «Det har skjedd mye positivt de siste tiårene. I dag er det et stort mangfold i krimsjangeren, og det er ikke lenger like lett å skille ei krimbok fra en vanlig roman.» Visst, dette vitner om ideologi og litterær definisjonskamp. Stadig befinner kriminallitteraturen seg i oppmerksomhetens offentlige søkelys – og likevel er det relevant å stille et spørsmål som antyder at de symbolske verdiene er lave. Nei, oppmerksomhet og popularitet er ikke bevis godt nok; at krimsmaken er et fellesanliggende for svært mange lesere, teller ikke. Det som fortsatt teller i fellesskapet Bok-Norge, og som åpenbarer ekte symbolsk kapital, er en helt annen smak, et helt annet fellesanliggende, helt andre lesere. I smaksdemokratiets drømmeland må det være annerledes; der vil ingen journalist komme på å spørre om et estetisk uttrykk får stemoderlig behandling, og ingen festivalsjef vil måtte ty til floskler som «mye positivt» og «stort mangfold».

En trøndersk Sherlock

Jan Boris Stene (f. 1978) gav i fjor høst ut sin første roman, Nådegiveren, en «krimbok» de fleste lesere nok ikke vil forveksle med «en vanlig roman». (Skjønt, hva menes egentlig med «en vanlig roman»?) Ifølge forlaget er Nådegiveren «en klassisk, historisk detektivroman i beste Sherlock Holmes-stil». Stryker vi «en klassisk», vil beskrivelsen kunne kalles treffende: «en historisk detektivroman i beste Sherlock Holmes-stil». En ny roman er ikke klassisk i den stund den foreligger som publikasjon; heller ikke Arthur Conan Doyles Holmes-utgivelser var opprinnelig klassiske, men de er blitt det, i ettertid, og da primært for lesere som har utviklet krimsmak og betrakter kriminallitteraturens historie som en vesentlig del av verdenslitteraturens historie. Umberto Eco, som insisterte på at «en god bok alltid er klokere enn sin forfatter», var en slik leser. Og han var en leser som aktualiserte kriminallitteraturens tenkning – og klokskap – i flere av de romanene han selv skrev. Det beste eksemplet er selvfølgelig Rosens navn (1980). Romanens hovedperson, en svært lærd fransiskanermunk, er bærer av to tradisjoner, en filosofisk og en litterær; navnet hans (og man kan trygt si at Rosens navn tematiserer navngivningens kunst), William av Baskerville, alluderer til det teologi- og filosofihistoriske navnet William av Ockham og – nettopp – Sherlock Holmes, kriminallitteraturens viktigste navn, uløselig knyttet til boktittelen Hunden fra Baskerville (1902).

Men at forlaget snubler i klassikerbegrepet, betyr ikke at også Jan Boris Stenes roman mister fotfestet. Romanen befinner seg på trygg grunn, for å si det sånn; «i beste Sherlock Holmes-stil» betyr jo nettopp at Stene har lykkes med oppgaven: å etterligne stilen på en tilfredsstillende måte, hvilket innebærer at plot, karakter- og miljøskildringer aktivt refererer til Conan Doyles fortellertekniske grep. Nådegiveren er «etter boken», det er hele poenget med utgivelsen. En pastisj, ja visst, som gir leseren en fornemmelse av å komme i berøring med noe gammelt – og klassisk. At forlaget snubler, er med andre ord forståelig. Det er ikke alltid like lett å skille mellom fornemmelse og fakta.

Stenes to hovedpersoner, doktor Wilberg og privatdetektiv Falkener, begge borgere av et Trondheim i tiden like før første verdenskrig, ligner forbildene: de viktorianske gentlemen doktor Watson og privatdetektiv Holmes. Det er på ingen måte tilfeldig at Stene lar Wilberg spille rollen som forteller, ja, som forfatter; i Holmes-universet er forfatterrollen tildelt den observante Watson. I likhet med Watson er Wilberg tydelig fascinert av etterforskningens vesen og den intelligens den stiller til skue, og leseren kan finne stor glede i å kartlegge de mange Sherlock-referansene. Den tenkende detektiven Falkener ligner den tenkende detektiven Holmes. «Til tross for sin studietid i Berlin og sitt kjennskap til tyske forhold var det meget av en engelskmann i Falkener.» Og ikke nok med det: «Hans utseende, talemåte og oppførsel, som var utpreget gentlemansaktig, var på alle måter engelsk, så også hans ‘five o’clock tea’.» Falkener besitter rollen, og den skrivende Wilberg viser hvordan rollefigurens utseende er et levende bilde på det indre livets mysterium. Også Wilberg tyder tegn, og han gjør rede for tenkningen og dens hellige metode:

Falkener gjennomgikk sine teorier og konsoliderte sine konklusjoner gang på gang. Her avdekket han sin grundige og metodiske karakter. Hans fabelaktige deduktive evner og vanntette logiske resonnementer, som er resultater av hans heldige genetiske predisposisjon og probate vitenskapelige tilnærming til ethvert problem, samt hans evne til å kombinere denne logiske deduksjonen med en sterkt utviklet intuisjon, gjør at han ser sammenhenger der de fleste andre kun ser tilfeldigheter. Det er denne evnen til å kombinere de ulike metodene som er unik for Falkener, og som medfører at han gang på gang fremstår som den rene tryllekunstner når han drar opp nok en selvfølgelig sammenheng fra flosshatten. Og når man får vite hvordan det hele henger sammen, er selvsagt alt klart som dagen, og man kan irritere seg grønn over ens egen manglende evne til å se det opplagte.

Det opplagte: Pastisj, klisjeer – og humor. Nådegiveren er en humoristisk bok. Sannheten om den tenkende detektivens sjelsliv, er at det styres av en velutviklet humoristisk sans. Det er dette beretningens siste setning «røper»:

Så gikk vi smilende ut i vinterkvelden, jeg lettere sjokkert over Falkeners galgenhumor, og Falkener nynnende på de første taktene av ouverturen til «Den glade enke».

Invitasjon?

Krimfestivalens resirkulerte påstand, «noe for enhver krimsmak», er en påstand det tidligere er blitt satt spørsmålstegn ved. Få dager før fjorårets krimfestival skulle gå av stabelen, skrev regissør og forfatter Ulrik Imtiaz Rolfsen et innlegg i Dagbladet der han pekte på programmet og de forfatterne festivalen hadde invitert: «En gjennomgang av forfatterne viser imidlertid at festivalen er kritthvit, sånn rent hudfargemessig. Jeg deltok selv på festivalen i 2012, og den gang var festivalen like hvit som nå (bortsett fra meg da, og jeg er bare lysebrun), og ting ser virkelig ikke ut til å ha bedret seg.» Altså: en «kritthvit festival», og følgelig, ifølge Rolfsen, var det ingen grunn til å snakke om «noe for enhver krimsmak».

Festivalsjef Gørvell møtte Rolfsen til debatt på NRK P2, en debatt som i større grad enn den «kritthvite» problemstillingen, handlet om bøker og business og festivalens kommersielle formål. Spørsmålet om krimsmak ble – symptomatisk nok – ikke forsøkt hevet opp på et høyere refleksjonsnivå. I det hele tatt var det lite som tydet på at debatten også handlet om estetikk.

Og i forkant av årets festival? Klassekampen viser til Rolfsens innvendinger fra i fjor, og avisen spør Gørvell om krimfestivalen har «gjort noe for å endre på det». Gørvell svarer: «Vi følte at kritikken var noe urimelig, men Rolfsen pekte også på noe interessant. Derfor har vi arrangert et skrivekurs, ledet av forfatter Tom Egeland, for unge flerkulturelle stemmer i forkant av festivalen.»

Et eksempel på tenkningens sammenbrudd i den politiske korrekthets epoke? Eller et tappert forsøk på å bidra til programerklæringen for et kommende smaksdemokrati? La oss håpe Gørvell inviterer Jan Boris Stene til neste års festival. Stene kan nemlig si noe substansielt om hvordan kriminallitteraturen tenker.

Av Leif Høghaug

7 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: