Search
  • mari nymoen

En ganske ualminnelig mann

Bjørn Arild Ersland romandebuterer med en rørende beretning om hva som skjer når det ikke er bruk for deg lenger.

Foto: Jonas Ersland/Pelikanen forlag

Bjørn Arild Ersland

Store hendelser i liten skala

Roman

Pelikanen forlag

196 sider

348 kroner

Du har helt sikkert sett ham – en eldre, grå mann som tusler rundt i bygatene, som vandrer mellom dagligvarereolene, som sitter på bussen, med blikket vendt ut av vinduet. Han gjør ikke mye ut av seg.

Det kunne ha vært Arne Sjølingstad, hovedpersonen i Bjørn Egil Erslands romandebut Store hendelser i liten skala. Arne har jobbet tretti år som fylkesbibliotekar. Han trives med – nei, brenner for – arbeidet med å utarbeide Excel-rapporter, samle inn tall til statistikker, sy sammen små «utstillinger», utvikle prosjekter (som «Arbeidsplassbiblioteket») og arrangementer, og ikke minst: lage brosjyrer. Arne er en pådriver. En som gjør seg flid, som lager powerpoint-presentasjoner med hovedmål, delmål og tiltak, stensilerer opp sangtekster ved behov. Men Arne har også blitt overflødig. Han trengs ikke lenger.

Vi møter ham siste dag på jobben. Han har ufrivillig gått av med avtalefestet pensjon, fått selvlysende joggesko i avskjedsgave, kuttet opp marsipankaken og holdt avskjedstale. Men Arne er evig optimist – han har ingen plan om å gi seg («sjefens respons tolker jeg som om hun holder døra på gløtt»). Kanskje han kan få jobbe videre med prosjekter på frilansbasis, kanskje han kan få dyrke sin mer kreative side?

I søknaden kan jeg pøse på med ord som vil sende prosjektet rett inn i kjernen av hva bibliotekene skal drive på med. Det dreier seg om integrering, multimedia, språkopplæring, natur, det nye Norge, urbanisering. Hva som helst av det konsulentene ved Nasjonalbiblioteket vil kalle plussord.

En liten drueklase

Det er Arne som har ordet, boka er memoarer fra hans siste tid i jobben, en tid som innebærer en «uheldig hendelse» på jobb – med litt for mye rødvin i kaffekoppen, men også en givende tur til et forblåst øysamfunn sammen med den yngre barnebokforfatteren/illustratøren Line Erle, en dame som kler seg i fargerike gevanter: «Jeg kunne på ingen måte matche den fargerike dama, og hadde jeg tenkt meg om, burde jeg vurdert en litt mer festlig skjorte denne dagen, kanskje en T-skjorte med dressjakke utenpå», tenker Arne.

Turen byr på flere store hendelser i liten skala: Arne åpner seg opp for Line, blir forbløffende ærlig – viser fram dikt han har skrevet – om elg og tog. Ersland skriver fram flere gjenkjennelige situasjoner som på samme tid illustrerer avstanden mellom Arnes ønsketenkning og tingenes tilstand, blant annet en nydelig beskrivelse av hovedarrangementet på Slåttvær bibliotek, hvor bare en håndfull mennesker dukker opp. Fruktfatet er for tungt til å sendes rundt, men Arne ser lyst på det: «en liten drueklase er fint å ha i hånda under et foredrag.»

Ivrig og inderlig

Ersland har en solid bunke bøker for barn og ungdom bak seg. At han nå har tatt steget over i «de voksnes rekker» setter denne leser stor pris på – her kan han godt forbli. Jeg humret meg gjennom romanen, nettopp på grunn av hovedpersonens entusiastiske språklige vendinger – og fullstendig mangel på ironi. Arnes språk er farget av å ha jobbet tretti år i offentlig sektor, men bærer også med seg en helt egen inderlighet, og et alvor. Når en medarbeider klistrer Slåttvær bibliotek-logoer på vannflaskene, observerer Arne at han «burde tatt et bilde og lagt ut på fylkesbibliotekets Facebook-side. Jeg tror mange bibliotekarer ville latt seg inspirere av ideen. Helt vanlige Olden-vannflasker var utgangspunktet, men med den nye etiketten ble flaskene virkelig flotte.»

Arne vil bare gjøre godt, men ser ikke sin egen tilkortkommenhet, lukker øynene for realitetene, og for depresjonen som brygger inni ham, tomhetsfølelsen som kommer veltende over ham – gjerne på søndager. Den store sorgen han bærer på gjemmer han bort helt bakerst i hodet, men den pipler stadig fram, kommer til syne gjennom språket.

De tomme dagene

«Strengt tatt er vel tid ikke lenger en mangelvare i mitt liv», observerer Arne. Samtidig har tiden løpt fra ham. Han er ikke helt på nett, forstår ikke at kona er lei og irritert og helst vil stikke av til Køben, skjønner ikke at sjefen mest sannsynlig ikke kommer til å la ham få lov til å frilanse. Men leseren forstår, og det er sårt.

Nettopp denne blandingen av sårhet og lun humor gjør romanen til et godt sted å være. I løpet av årene har Arne utarbeidet sitt eget intrikate system med et kontaktnett ut i distriktene. Det er både noe komisk og vondt over bunken med gule lapper og navn som han putter ned i pappesken og tar med seg hjem – ikke snakk om at hans arvtaker skal få kloa i dem!

Store hendelser i liten skala er en tankevekker. Den viser fram det vaklevorne i mennesket, uten at mennesket (les: Arne) nødvendigvis skjønner det selv, og minner oss på hva som skjer når tryggheten i det stabile forsvinner.

«Jeg liker jobben. Jeg liker sykkelturen og morgenen hjemmefra og ned til byen, kaffen rundt lunsjbordet klokka ni. Kontorlyder jeg hører når jeg lar døra mi stå åpen. Praten i dørkarmen til nabokontoret. På jobben føler jeg meg som et levende menneske.» Tenker Arne.

I Arne har Ersland skrevet fram bokvårens varmeste og mest troverdige fortellerstemme. Det finnes mange som Arne – mange som tasser rundt i de tusen hjem med kaffekoppen eller rødvinsglasset, etter å ha blitt ufrivillig avskjediget. Godt at noen tar dem på alvor.

Av Ellen Sofie Lauritzen

30 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: