Search
  • mari nymoen

Ekte folk

Hilde Lindset skriver godt om mennesker som prøver å være sammen.

Foto: Dagfinn Hobæk/Cappelen Damm

Hilde Lindset

Til døden

Cappelen Damm

Noveller

220 sider

349 kroner

En samling noveller med bryllupet som fellesnevner. Ideen er så enkel og selvfølgelig at man tar seg i å lure på om den er banal eller veldig god. Svaret er mulighens avhengig av utførelsen. I denne novellesamlingen, Til døden, som er Lindsets tredje, er den tydelige røde tråden med på å skape en helhet som fremstår som både vesentlig og uanstrengt velkomponert.

Her er tekster om bryllupet som minne, bryllupet som formalitet, som mulighet, som bakgrunnskulisse, samt flere faktiske bryllupsfeiringer. Tittelen, som spiller på formuleringen ”til døden skiller oss ad”, understreker ideen om ekteskapet som den endelige, ubrytelige tosomheten, en tosomhet som i Lindsets tekster, i likhet med i verden for øvrig, ofte viser seg å være både ensom, flersom og midlertidig.

Så mange som atten noveller kan høres ut som en uttværing av et så klart definert tema, men her finnes et beundringsverdig overskudd av gode innfallsvinkler og ideer. Og ikke minst, selv om alle tekstene handler om et eller annet forhold, handler de hver for seg også om mye annet. Og strengt tatt er det kanskje nitten noveller, for de korte, ved første øyekast morsomme hviletekstene i form av brev fra en gammel dame til det unge paret i leiligheten ovenfor som er spredt utover i samlingen, rommer en historie som stikker dypt og løfter samlingen.

Uutholdelig viljeløs

Novellen ”Samme gamle”, er blant bokens aller beste, og handler om et tilfeldig møte mellom to tidligere elskere en lørdag formiddag. En kaffe blir til et vinglass, til flere glass, til en bar, til tapte anrop som ignoreres og telefoner som skrus av. Mens jeg-fortelleren betrakter seg selv i situasjonen med en lett forundret viljeløshet, vokser de potensielt katastrofale konsekvensene langsomt fram for leseren sammen med nesten uutholdelig ubehag i teksten som minner denne leser om Trude Marsteins Ingenting å angre på fra 2008. Jeg leste den om igjen, og lot meg også nok en gang imponere over de subtile jordskjelvene forfatteren legger inn mot slutten av en tekst der selve handlingen ikke tar noen overraskende vending.

Som i de foregående samlingene, evner Lindset å skape troverdig og intens dramatikk ut av små, tilsynelatende hverdagslige situasjoner. ”Vegg til vegg”, der en mann overhører partnerens telefonsamtale om det nylig overståtte bryllupet, og ”Pardans”, der en kvinne ser kjæresten på avstand og oppdager ting hun overhodet ikke kjenner igjen, er også sterke.

Litt mindre grepet blir jeg når forfatteren beveger seg mot det avvikende, forsøkene på å overraske og kanskje sjokkere leseren, med skildringer av urin i bryllupskakekremen eller tabubelagt begjær, eller når det litterære grepet er for tydelig, som i åpningsnovellen ”En og en halv centimeter fra bordkanten”. Boken innledes med bryllupsfest kvantifisert: femtito tallerkener, to hundre og seksti bestikkdeler, elleve blomsteroppsatser, antall vannglass, antall gjester som drikker, gjester som tygger og så videre og så videre. Teksten som føles lenger enn den er leder fram mot et brudepar som er overdrevent fremmedgjort i sin egen vielse, lugger i sammenhengen og fremstår litt for stor grad som en overflødig skriveøvelse.

Flyter lett og stikker dypt

Jeg vet ikke om jeg umiddelbart kunne skilt ut Lindsets prosa fra et tverrsnitt av den norske samtidslitteraturen. Men i dette tilfellet er det ment som et kompliment. For tekstene flyter så lett, verken knappe eller pratsomme, uten språklige stoppeffekter, samtidig som de bærer mye skarp innsikt, rolig empati, stemninger, mange, ofte mørke lag. Jeg ser for meg en musikalsk og stilsikker, men befriende lite forfengelig forfatter, som lar språket være et verktøy underlagt historien.

Det eneste som er påtagelig fraværende i Lindsets samling er skildringen av den fullstendig lykkelige ekteskapsinngåelsen, fortellingen om øyeblikket, om det så bare er et øyeblikk, hvor to tror på løftene de gir hverandre og en framtid som er lys. Kanskje er det umulig å lage god litteratur av noe så friksjonsløst. Det ville uansett være utidig å klandre forfatteren for det hun eventuelt har valgt bort. Men fordi Lindset så overbevisende skildrer det meste som foregår mellom to mennesker, tar jeg meg i å lure på hvordan en slik tekst ville stått seg i gjenskinnet fra de omkringliggende tekstene.

Man kunne skrevet mye og lenge om bryllupet som en foreldet eller tidløs institusjon, om skilsmissestatistikk og gamle symbolers betydning, om psykologi og redselen for å binde seg til en annen og redselen for å være alene, men Lindset gjør heldigvis ikke det. Hun drøfter ikke, stiller ingen retoriske spørsmål, men forteller i stedet historier med åpninger som vil få leseren til å tenke, spørre, føle. Det er fint gjort.

Av Annette Orre

52 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: