Search
  • mari nymoen

Best uten mal

En stødig novellesamling som er aller best når forfatteren våger seg utenfor de oppmålte grensene for den «gode novelle».

Foto: Teemu Päivärinne/Forlaget Oktober

Geir Nummedal

Få barn

Noveller

Forlaget Oktober

124 sider

329 kroner

Geir Nummedal debuterte som forfatter med romanen Hun er der hele tiden i 2012, som høstet mange gode kritikker, og er nå ute med sin andre bok, novellesamlingen Få barn. Boka består av syv noveller av varierende lengde, som alle på et eller annet vis er innom temaet barn – enten det er å ha dem, ikke ville ha dem, miste dem, ha omsorg for dem eller hva det måtte være.

Askildsen vs. Herbjørnsrud

Det er blitt en klisjé å dele norske noveller inn i to tradisjoner – den strenge, presise etter Kjell Askildsen og den mer eksperimentelle og ekspansive etter Hans Herbjørnsrud. Olaf Haagensen uttrykte det slik i Morgenbladet i juni 2015: «Askildsen og Herbjørnsrud [har], som to jordhungrige koloniherrer, tilsynelatende [...] trukket en linjalrett grense gjennom den norske novellens kontinent og delt det broderlig seg i mellom, uten å etterlate så mye som en liten flekk av ubeskrevet mark til sine etterkommere.» Selv om denne inndelingen er diskuterbar, både fordi den åpenbart er reduktiv (noe Haagensen selv er snar med å påpeke) og fordi den antagelig legger for stor vekt på Herbjørnsruds påvirkning på norske novellister, så er den intuitiv nok til å fungere som en brukbar grovsortering. I Få barn plasserer Nummedal seg stort sett temmelig trygt i Askildsen-tradisjonen, mens de mest interessante novellene i samlingen lener seg et stykke over mot Herbjørnsrud-siden, og, kanskje, noe tredje, noe det så langt jeg kan skjønne ikke finnes noen egentlig presedens for i norsk novellekunst.

Flere av novellene i boka er korte, nærmest skisseaktige, små riss av situasjoner der en hverdagslig-dramatisk hendelse kaster karakterene inn i en ny og ukjent situasjon, som sjelden utbroderes noe videre. En graviditetstest med to streker. En spontanabort. En far som ikke møter opp til avtalt tid. Få personer, presise beskrivelser av omgivelser og handlinger, talende detaljer, undertrykte følelser. Dette er standardutstyr i den Askildsen-inspirerte novellistens verktøyskrin, og Nummedal behersker dem usedvanlig godt til novelledebutant å være.

De to mest interessante novellene i boka, derimot, er de som beveger seg lengst vekk fra Askildsens lange skygge. Den ene, «Snekker Andersen ringer på», er en komisk/grotesk voldshistorie fortalt i korthugde, enkeltstående setninger av en gjerningsmann som henvender seg til sitt offer, og bringer tankene til Cohen-brødrenes filmer og den typen krimkomedier som muligens kan kalles hysterisk-realistiske. En morsom, overskuddspreget novelle med mange gode enkeltsetninger:

Jeg unner meg en røyk før jeg er ved oppgangen din.

Den smaker like subjektivt godt som det er objektivt dumt.

Her om natta kalte noen meg en livsnyter.

Svaret mitt ga seg selv.

Etterpå lo vi godt og drakk oss stygge.

Høydepunktet

Samlingens aller beste tekst har tittelen «Voksne mannen» og handler om en forlagsredaktør som blir utbrent og hører på David Bowie – og noe særlig mer skjer det egentlig ikke (barna dukker her bare opp i noen bisetninger, og er strengt tatt ikke spesielt viktige for historien). Det følelsesmessige trykket er likevel, eller kanskje på grunn av det, veldig mye høyere her enn i de andre tekstene. «Voksne mannen» føles ekte, levd, på en måte jeg faktisk ikke synes jeg opplever så ofte i norske noveller. Mens de andre tekstene i Få barn veldig tydelig er litteratur, er det noe ved denne teksten som virker (og her må jeg bruke gåseøyne, noe annet er helt umulig) «ekte».

Jeg går inn på kontoret til en kollega for å gratulere med dagen jeg ennå ikke har rukket å gratulere henne med. Vi klemmer, snakker litt om hvordan vi skal feire med familien, og om vinterferien de nettopp har hatt. Og så stiller hun meg et hverdagslig spørsmål. Om hvordan jeg har det, oppriktig ment. Og så blir det en pause mellom oss, hvor jeg ikke finner setningen å svare henne med. Denne vanlige setningen å svare med, på dette vanlige spørsmålet. For jeg klarer ikke å si at det er bra, med meg. Jeg, som er privilegert, med så mye. Jeg, som så ofte glemmer hvor heldig jeg er med landet jeg bor i, tiden jeg lever i. Familien jeg har: heldig. Leiligheten jeg bor i: heldig. Jobben jeg har: heldig. Heldig, heldig, heldig. Ingenting burde få meg over ende. Likevel, når jeg først begynner å si noe, til et svar, så sitter jeg der og griner, voksne mannen.

Virkelighetshunger

Det kan minne om romanene til Geir Gulliksen, i syntaks og tone, og i de presise beskrivelsene av en gjenkjennelig norsk middelklassehverdag med all den eksistensielle angsten som ligger i det. Fulgt av den akutte bevisstheten om ens egen privilegerte posisjon og den selvpåførte skammen over allikevel ikke å være lykkelig eller engang tilfreds med livet. «Voksne mannen» har tidligere stått på trykk (i en litt annen versjon) i Samtiden #4/2013 (uten at forlag og forfatter har syntes at det var nødvendig å oppgi akkurat det noe sted i boka), der den ikke var sjangerbestemt, men i den konteksten var det mer naturlig å lese den som et personlig essay enn en skjønnlitterær tekst. Er det fri dikting, eller er det helt eller delvis selvopplevd, det Nummedal skriver om her? Det er første gang jeg kan huske å ha hatt behov for å gripe til begrepet virkelighetshunger for å forklare lesingen min av en novelle. Det er en tekst det vil være forferdelig lett å «ta»: fordi den bryter med malen, fordi den kan avskrives som selvopptatt, og fordi den bruker så mye tid på å diskutere David Bowie (den prototypisk gode norske novellen inneholder ikke referanser til populærkultur), men om noen av tekstene i denne boka fortjener å stå igjen og inkluderes i en tenkt fremtidig antologi over norske noveller fra 2010-2020, er det helt klart denne.

Nummedal skal ha honnør for å stikke hodet så langt frem, sette så mye på spill, og også for å lande så stødig som han gjør. barn er en solid gjennomført og formmessig elegant novellesamling, der «Voksne mannen» er et høydepunkt som er med på å utvide rommet for hva som kan gjøres i dette formatet.

Av Ola Jostein Jørgensen

12 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: