Search
  • mari nymoen

Bak basarene

Stemningsfullt, men svulstig fra Marokkos bakgater.

Foto: Finn Ståle Felberg/Forlaget Oktober

Rune Berglund Steen

Mogador

Roman

Oktober

218 sider

349 kroner

Hva tenker du på når du hører Marokko? Krydder, sterke farger? Kameler, minareter, basarer, gamle menn med turban og manglende fortenner? Rune Berglund Steens beskrivelser av Marokko i romanen Mogador befinner seg i dette landskapet. Det er luktene, fargene, de trange gatene. Det er solnedgangen over Atlanterhavet. Men det er også menneskelige rotter og knivblad i mørke smug. Fortellingen balanserer på grensen mellom det mystiske og det ubehagelige, men klisjeene er aldri langt unna.

Høyt og lavt

Et ektepar er på ferie i den gamle turistbyen Essaouria (tidligere kjent som Mogador), ved Marokkos atlanterhavskyst. Bokens jeg-forteller, Simon, er komponist og skal bruke deler av ferien på skape musikk, men notearkene forblir blanke. Hans kone Fatima er lege med marokkanske aner. De besøker røttene hennes og prøver samtidig å få barn – ikke så enkelt når matforgiftede Fatima løper i skytteltrafikk mellom svette lakener og doskåla – Simons høye tanker om kosmos og komponister, dras fint ned på jorda av Fatimas akutte kroppslige behov: «Det klør som om jeg har ormer i rumpa.»

En tidlig morgen Simon er blitt sendt ut for å kjøpe medisin til sin kone, blir han var en dump banking. Lyden kommer fra bagasjerommet til en bil. Han får opp låsen – en liten marokkansk gutt – Karim – åpenbarer seg, tydelig preget. Gutten stotrer fram fortvilte ord på arabisk, ett får Simon tak på: «baba» – pappa.

Simon er overbevist om at Karims far har gjort dette mot sønnen, men da han tas inn til avhør noen dager senere og presenterer teorien sin for etterforskerne, blir han selv mistenkt – er han litt for glad i barn, tro? Dette møtet med autoriteter som har bestemt seg på forhånd, skrives fram med et kafkask ubehag, og er en av romanens uhyggeligste scener.

Poetisk sensibilitet

Steen skriver innenfor flere sjangre – han har tidligere gitt ut en diktsamling, en roman og et kampskrift. Forfatterens poetiske sensibilitet blir tydelig i språkføringen, her er mange nydelige, lavmælte passasjer. Forfatteren byr på overraskende skildringer, både av natur – «Atlanterhavet var veldig utenfor, som om en mye større planet hang tett inntil kloden vår, klar til å utslette den» – og mennesker: «Ansiktet hans kunne ikke være ham til glede; det var som om noen hadde hengt det til røyking i årevis og han så hadde hentet det fram igjen: Slik vil jeg ha det.» Steen er også dyktig til å beskrive ubehaget som utspiller seg i Simon: «Dette var så tett jeg noen gang hadde kommet innpå det forferdelige livet, dysterhetens innside, all tings begynnelse og slutt i ondskap og utnyttelse.»

Kunstige replikker

Men når poesien tar overhånd, risikerer man floskler. Steen er var for detaljer og nyanser i språket, men enkelte ganger bikker formuleringene over i svulstigheter: «Det var som om vi danset i en lyskaster rettet mot universet, så marsmenn et eller annet sted uendelig langt borte ville ta de berusede, engstelige skyggene våre for lykkelige guder.» Spesielt samtalene mellom karakterene bærer preg av å være skrevet, ikke levd – de føles ikke naturlige. Som her, hvor Fatima prøver å huske hvilke sex-stillinger som ble testet ut den aller første gangen de forsøkte å få barn: «Du var dyret bak meg. Det var absolutt slik det var. Jeg var dyret foran, du var dyret bak. Det var slik det var.» Både her, og i Simons møte med Karims far, er replikkvekslingen like stiv og kunstig som i NRK-serien Mammon. Ingen snakker sånn, og dermed sliter jeg med å tro på det som blir sagt.

Dessverre er det ikke bare replikkutvekslingene jeg har problemer med å tro på: også handlingsmønstret skurrer, spesielt Simons «privatdetektivvirksomhet» og oppsøking av diverse skumle typer, inkludert Karims far – alt han foretar seg i etterkant av opplevelsen. Det er nærmest som om han skifter personlighet, uten at jeg forstår motivasjonen bak dette skiftet.

Ettersom Simon mister seg selv, mister Steen fokus om fortellingen – den drukner i de svulstige formuleringene, forsvinner i den marokkanske natten.

Av Ellen Sofie Lauritzen

4 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: