Search
  • mari nymoen

Varierende sannheter

Novellesamling som trekker pusten med faktastoff, men som mister fokus på utpust.

Foto: Julie Pike/Gyldendal

Kristin Bjørn

Sant nok

Noveller

Gyldendal

160 sider

379 kroner

Dramaturgen Kristin Bjørn har i en årrekke jobbet med teater og tekst for scene. I et intervju med Avisa Nordland forteller hun at hun ved Forfatterstudiet i Tromsø oppdaget et nytt språk i seg, og begynte å skrive noveller. Resultatet er samlingen «Sant nok», seks noveller som med varierende hell oppleves å ha en sterk nok stemme til å bære sitt litterære stoff.

Ut av teksten

Gjennomgående for tekstene i denne samlingen er at de på en eller annen måte kobler seg opp til et faktanivå. Dette grepet er fiffig når det funker, det konkrete kan gi en tekst luft og dimensjoner, og en av dem som har brukt det med stort hell er Frøydis Sollid Simonsen, i romanen «Hver morgen kryper jeg opp av havet» (Gyldendal, 2013).

Hos Bjørn er ikke det faktabaserte og delvis vitenskapelige stoffet så inngående nerdete, men det er med på å løfte novellene der det brukes, for eksempel i novellen «Det der med svartedauden». Her har hovedpersonen en psykisk syk mor, og har siden barndommen vært voldsomt opptatt av fortellingen om Jostedalsrypa. Med svartedauden som et slags bakteppe får vi innblikk i historien om den lille familien med den syke moren helt frem til nåtiden, hvor fortelleren er historielærer med kritisk distanse til lærebøkenes fremstilling av pesten som utryddet store deler av Europas befolkning. Svartedauden holder alle lagene i fortellingen sammen, og her får også humoren virke fordi den bakes godt inn i mennesket som forteller:

Jeg setter min ære i å tilføre noe nytt til undervisningen om Svartedauden hvert år. Naturlig nok leder dette meg på stadig lengre avstikkere fra pensum. Det kan jeg ikke gjøre noe med. All fornuftig undervisning må nødvendigvis gå utenom kjernestoffet i den elendige boka.

Å skrive morsomt og godt samtidig er en vanskelig litterær øvelse, humoren blir fort liggende utenpå setningene som noe pinlig, tilgjort eller konstruert. I denne novellen funker det, jeg tror det er fordi den ligger tett inntil en forteller som fremstår langt mer flerdimensjonal og troverdig enn menneskene i flere av de andre novellene.

Jeg savner for eksempel en annen inngang til alenemoren i åpningsnovellen «Desperado» som akutt bestemmer seg for å bli med den første mannen hun møter i butikken hjem. Hun tar med seg barnet sitt, og legger det til å sove mens hun blir med den antatt pengesterke mannen på soverommet. Det er noe litt for rett frem med denne teksten. Det betyr ikke at man skal forstå enhver handling, men her er det heller ikke lag nok til å gjøre den verken mangetydig, gåtefull eller særlig interessant.

Slåss om leserens oppmerksomhet

I den grad det er interessant å lete etter dramaturgierfaringene hos forfatteren, er de tydeligst i novellen «Dance of a muse», som åpner med et fiktivt intervju med en av to kvinner som har skapt en teaterforestilling om Audrey Munson sammen. I etterkant av forestillingene er det bare én av dem som krediteres for det kunstneriske arbeidet, og det skaper et brudd i vennskapet. De sender hverandre eposter og planlegger å møte hverandre igjen. Nærheten som en gang var mellom dem er godt beskrevet i humor og referanser, men faktagrunnlaget (historien om Munson) og forsøket på å gå inn i det skjøre og vanskelige i bruddet mellom de to vennene, slåss om leserens oppmerksomhet. Det er noe veldig rørende og fint som starter, men det oppleves likevel enkelte steder for forklarende, andre steder uforløst og konstruert.

Altfor ofte oppleves fortellingene som noveller på vei et sted, men som uferdige. De stedene som virker er oftest på setningsnivå, og avslører noe om menneskene som befolker teksten uten å gå seg bort i mer uforløste konstruksjoner eller for forklarende deler. Eksempelvis her, i synet av kokt fårekjøtt med løksaus: «Det ligner på noe jeg ikke har tenkt til å huske», eller i samlingens siste novelle, «Farsarv», hvor det heter: “Det er blitt en historie som er enkel å fortelle”. Denne novellen er definitivt den mest gjennomarbeidede. Den viser at forfatteren kan skrive fortellinger som står sterkt i egen litterær kraft i måten den zoomer elegant og presist inn og ut av ulike tidslag på og beskriver hva tiden gjør med levde liv og hendelser, enten de var tilfeldige, bevisste, tragiske eller fantastiske.

Av Mari Nymoen Nilsen

7 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: