Search
  • mari nymoen

Oksygenfattig eksperiment

Vilde Heggem viderefører den språklige utforskningsviljen fra sine to første bøker, men treffer ikke helt.

Foto: Geir Mogen/Forlaget Oktober

Vilde Heggem

kjolen

Forlaget Oktober

Lyrikk

279 kroner

Det er en knapp liten tekst som møter leseren i kjolen, Vilde Heggems tredje bok. Der de to foregående bøkene var preget av språklig overskudd og collage-estetikk, er kjolen minimalistisk både i oppsett, form og innhold. Her er én setning midt på hver side, knapt nok det. Forlaget oppsummerer boken slik, med en setning hentet direkte fra den, omtrent midtveis: «hun løper inn i det brennende huset for å berge ut kisten med kjolen». Og stort mer er det ikke som skjer, på handlingsplanet. Boken består av en slags minneutgravning, eller kanskje heller minnekonstruksjon, der fortelleren nærmer seg dette bildet av en kvinne som løper inn i et brennende hus.

Kjolen er en bok som krever uvanlig mye av leseren. Ikke bare en vilje til å senke tempoet og være i teksten, men også en velvilje overfor selve prosjektet. For Heggem gir ikke leseren mye kjøtt å sette tennene i: her er alt skåret inn til beinet. Forfatteren fanger inn handlingen som det eneste vesentlige, slik at alt rundt - beskrivelser, andre mennesker og andre sanser - er uvedkommende for teksten.

Språklig utforskning

Alle Heggems tre bøker har en sterk formbevissthet, og mer enn noe annet er det språket som står i sentrum for hennes forfatterskap. Andreboken hvis trærne fra 2011 sirkler rundt ordet hvis og alle mulighetene dette lille ordet åpner opp for, alt det kan fylles med. Kjolen er også en form for innsirkling, denne gangen av en situasjon, en konkret handling: kvinnen som løper inn i det brennende huset. Men der tomheten rundt ordet hvis åpner for en uendelighet av muligheter, stenger det insisterende fokuset i kjolen verden ute: Her er ingen «hva hvis», her er bare det brennende huset, kisten med kjolen og hun som løper. Vi må altså lete etter diktets muligheter for utvidelse i selve handlingen, eller rettere: i den gjentakende gjenfortellingen av den.

I begynnelsen av boken er setningene korte og konsise. For eksempel lyder bokens første side, i sin helhet, slik: «jeg ser henne . hun løper .» Men allerede på neste side utvides perspektivet: «hun løper . jeg ser henne . hun er meg .» Fortellerens identitet som subjekt og objekt flettes sammen, for så å splittes igjen, og fortsetter å jage hverandre og løpe parallelt gjennom hele boken. Umiddelbarheten og naturligheten som språket hadde på første side forsvinner ut, og grammatikken begynner å spille med i fremmaningen av minnebildet. Hverken grammatikk eller enkeltord kan lenger stoles på som bærere av stabil mening.

På denne måten blir språksituasjonen, selve det å huske eller konstruere et minnebilde i ord, satt i fokus. Slik finner en desautomatisering sted, en produktiv fremmedgjøring av språket. Dette er en fortsettelse av det jeg ser som del av prosjektet i de to foregående bøkene. «[E]n blomst er en blomst», står det i hvis trærne, kanskje som et ekko av Gertrude Steins kjente «rose is a rose is a rose». Og som i Stein er den utvidende gjentakelsen et viktig virkemiddel i desautomatiseringen. Gjentakelsen er en utprøving, en utforskning av ordenes og fortellingens potensiale. Fortelleren i kjolen vrir og vender på de forskjellige bitene, og prøver ut nye konstellasjoner.

Men også desautomatisering kan lett bli et automatisk verktøy, og noen poetisk revolusjon er kjolen ikke. Viljen til eksperimentering og utforskning er beundringsverdig, men det er så lett å bli blendet av nettopp det eksperimentelle i teksten, og dens insistering på egen viktighet, at man mister spørsmålet om originalitet litt av syne. Jeg kan ikke unngå å tenke at dette eksperimentet går i opptråkket terreng, og at de som har gått stien før, har gått den bedre. Jeg tenker for eksempel på Yngve Pedersens Det fremkalte det, og en lang tradisjon før ham. Kjolen fungerer på konsept-planet, men den er ikke nyskapende, og for knapp til at den virkelig gjør inntrykk.

Poserende

Språklig utforskning og søken etter identitet til tross: at noe står på spill i teksten blir lenge mer en påstand enn en innsikt. Det pekes mot et stort og fortærende mørke, men dette er for vagt til at det griper skikkelig tak. I det oksygenfattige universet jeg er invitert inn i, kan jeg hverken puste eller brenne. Først omtrent to tredjedeler inn i boken åpnes det opp for noe mer: «jeg ville se henne brenne .» Her finnes et begjær, et destruktivt og selvdestruktivt ønske, som brenner så klart som det gjør nettopp på grunn av knappheten det omgir seg med. Dette selvdestruktive begjæret manes frem videre i teksten, og kulminerer i at fortellerens to identiteter kanskje går til grunne idet bygningen kollapser.

Det er ingen lett oppgave Vilde Heggem har tatt på seg denne gangen. Det er et modig forsøk, og trangen til å utforske er tydelig. Men når man gir seg i kast med språket på denne måten uten å makte å løfte blikket eller si noe nytt, kan det lett fremstå som påtatt og poserende. Og det er dessverre det denne boken ender opp med å gjøre.

Av Ine Lavik

23 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: