Search
  • mari nymoen

Å arve en mørk skog

Rikard Ingdal debuterer med en roman i et landskap flere med ham har trykket til sitt skrivende bryst de siste årene: skogen.

Foto: AKAM1K3

Rikard Ingdal

Hogst

Roman

Aschehoug

329 kroner

Kanskje får vi aldri nok av den, kanskje er det særnorskt fenomen, kanskje er det et ytterst maskulint habitat, med motorsagene som eneste brudd på stillheten som rår – ikke bare i skogens sus, men også menneskene imellom i disse bøkene. Og mangel på kommunikasjon er det «Hogst» i første omgang tar sikte på å utforske, og det til det fulle.

Gorm vokser opp i skogen med faren som arbeider med tømmer. Bygda er liten, skogen er stor. Farens humør og fremgangsmåte er vekselsvis innbitt og tyst, men kjærligheten til skogen evner han likevel å overføre til sønnen. Tidlig vet Gorm at det er dette han skal, og tidlig aner vi at skogen ikke bare er snill, og at den rommer en mystikk og en historie Gorm er nødt til å forstå: «før den dagen skogen knekker han; til den dagen vil han ha hogge skog» Vi møter ham når faren er død og skal begraves, og romanen veksler mellom nåtid og tilbakeblikk på Gorms oppvekst i skogen.

Uro

Ingdal kan sitt stoff, og har førstehåndskunnskap til håndverket som beskrives. Skogen skrives nærmest frem som en av romanens hovedpersoner. Det er alltid fint å lese litteratur som stoler tilstrekkelig på leseren til å la henne bli lenge i naturen, og ikke setter den opp som et pent bilde eller staffasje man skal forte seg gjennom. Mange vil muligens mene at Ingdal krever i overkant stor tålmodighet av leseren i så måte, her er det lite luft utenom skogsscenene og arbeidet i den. Det er omstendelig, nerdete og på grensen til det kjedsommelige innimellom, hadde det ikke vært for at Ingdal skriver veldig godt. I tillegg er romanens bildebruk omtrent utelukkende også knyttet til skogen, og forsterker den hermetiske følelsen som oppstår i lesningen:

Skritta hans la seg i golvet, og angsten steig opp frå golvplankane og sløra seg utover kjøkkenet som ein ullen gryingsos svevanda over ei mørkegrøn myr.

Teksten trekker ikke pusten så mange andre steder utenfor skogen, de forholdsvis stumme timene ved kjøkkenbordet og begravelsen av faren er ganske kjærkomne unntak. Til gjengjeld har den flere gode, mer filosofiske partier, som med den fremmede som dukker opp i farens gravøl, og blir borte like fort og etterlater seg spørsmålstegn og tanker om fortielser og bånd:

Tenk på alt som går tapt. Alt vi ikkje plukkar opp før det er for seint. Alle ideane og dei inste tankane og teoriane som ikkje blir formidla, men som blir låste vekke i eit skur, unåelege for sjølv den nærmaste, slik at ingen nokosinne kjenner kvarandre så opent og ærleg som faktisk er mogleg.

Vi aner tidlig at det er krefter i skogen man ikke skal leke med, og det gjelder ikke bare trærne som faller, men også mennesker som har bosatt seg her, og hendelser i den såkalte Likskogen, som Gorm, og leseren med ham, må forstå for å komme videre.

Elegante overganger

Ingdal skriver uten tvil godt, og skaper noen svært fine overganger og sammenhenger. Romanen er best i de partiene der han lar ulike tidslag utfolde seg gjennom bilder som går over i hverandre, eksempelvis her, hvor farens fravær billedliggjøres i naturen før vi lander i fortellingens nåtid, begravelsen:

Sanninga om at Gorm aldri lenger skal kunne hugse korleis ei berøring, eit handtrykk, ein klem, eit kyss, eller eit klaps på kinnet frå faren kjentest, er like klår som at ein aldri kan lære seg å kjenne ein bergknast som stikk fram gjennom snølaget i grøfta, frå ein vêrbiten kross på eit spir eller eit vindpust som forsiktig stryk seg rundt kjakane til ein gut som trør ut av bilen samstundes som mora og faren gjer det, alle i finklede; ho i ein svart kjole under ei gamal boblejakke, han i ein mørkebrun dress over ei kvit skjorte med eit svart slips som blafrar i den same vinden.

Universet «Hogst» utspiller seg i, blir etter hvert forholdsvis klamt og hermetisk for mange lesere, skulle jeg anta. Med alle sine unnvikelser og maskuline og innbitte fortielser, kan man som leser savne energi fra noe annet. Gorms kone Erle forsøker å bryte mønsteret og sette fart i en slags ransakelse av fortiden, men heller ikke hun kommer gjennom tåken av det usagte. På tross av dette: jeg syns aldri teksten glipper eller kjører seg fast, stoffet er godt spredt ut og romanen bæres først og fremst av Ingdals gode språk.

Det mystiske aspektet ved boka, overtroen med de onde kreftene, gjengangerne og alle sagnene rundt den lukkede fortiden og den såkalte Likskogen med sine bestialske fortellinger minner tidvis om eventyrverden, og jeg syns ikke de får noen skikkelig funksjon før mot romanens slutt. Faktisk er dette gåtefulle elementet som er så viktig for fortellingen, det mest uforløste og masete underveis, fordi samtlige karakterer er akkurat like stumme i forhold til Gorms historie, og henviser ofte omtrent mumlende til dette mer mystiske.

På sitt beste skildrer «Hogst» hva som skjer når man ikke snakker sammen, enten det gir seg utslag i sorg eller misforståelser, eller som her: i en enorm og altoverskyggende mystikk. Den gir et svært godt bilde av det konkrete universet den befinner seg i, det manuelle arbeidet i skogen. Naturen som hovedperson i romanen underbygger og driver dette fremover uten å være påklistret. Mystikken, mytene og det usagte gir fortellingen en større dimensjon, selv om det kan bli litt irriterende mystisk, repetitivt og tyst innimellom. For faren i romanen er skogen noe mektig, noe han tror på, en religion. Jeg tror på Ingdal som forfatter fordi han har et interessant språk, rett og slett.

Mari Nymoen Nilsen

23 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: