Search
  • mari nymoen

Følg pengene

Original kriminalroman fra Oslos musikkmiljø, spekket med bransjekunnskap og økonomisk innsikt, men for dårlig redigert.

Foto: Erik Norrud/Gyldendal

Helle Stensbak

Fotografier av May-Irene Aasen

Monopol

Gyldendal

Kriminalroman

504 sider

379 kroner

Rock og samfunnsøkonomi er en god kombinasjon, som Helle Stensbak (f.1961) bruker for det det er verdt i en original og spennende roman om mord og lyssky økonomiske transaksjoner i norsk musikkmiljø. Debutromanen på drøye fem hundre sider, er spekket med detaljkunnskap om alt fra hvitvasking av svarte penger, til teorier om markedsmekanismer som pris – og etterspørselselastisitet i spritsmuglermarkedet.

Handlingen foregår innenfor et musikkmiljø der artistene viser seg å være melkekuer for en gutteklubb av kyniske forretningsmenn, som tar for seg av barmfagre vokalister - og av inntektene deres. De kontrollerer The Grid – det vil si adgangen til de markedskanalene musikerne trenger for å lykkes.

Kan faget

Sjeføkonomen i Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), Helle Stensbak, kan faget sitt, og med 15 år som musiker i ulike band i Oslos undergrunnsmiljø har forfatteren også musikersjargongen inne. Hun har øre for detaljer og absolutt gehør til å skildre miljøer og karakterer fra Røa til Rockefeller med innlevelse, humor og stor troverdighet.

Med seg på laget har hun fotografen May-Irene Aasen (f.1963), som var med på å danne Jokke & Valentinerne, der hun også var trommeslager fra 1982 til 1998. Det er et heldig valg.

Aasen fanger romanens stemning i detaljer og uventede vinkler fra gatemiljø, parker og gråsvarte oslogater i grovkornede sort/hvitt-fotografier. Illustrasjonene følger handlingen, men der forfatteren har en hang til å beskrive hver detalj i handlingsforløpet og overlesse situasjonsbildene i teksten, demper Aasens folketomme byrom og tomme scener både pulsen og snakkesaligheten. Bildene løfter teksten og det er godt samspill mellom tekst og illustrasjon. Forfatter og fotograf har spilt sammen i rockeband.

Kort tid etter en vellykket konsert på Rockefeller i Oslo får vokalisten Sally Hov strupen skåret over. Politiførstebetjent Rigmor Stark får saken som har ledetråder inn i Oslos betente og lyssky musikkmiljø, videre til organisert kriminalitet med russisk aksent, og korrupsjon i hjertet av politihuset på Grønland.

Helt med spennvidde

Rigmor Stark er en mangefasettert og annerledes karakter i norsk kriminallitteratur. Den middelaldrende alenemoren med et avbrutt doktorgradstudium bak seg, bruker matematikk og økonomisk analyse i etterforskningen, og første bud er ”følg pengene”.

Karakteren Stark, vår kvinnelige antihelt, har spennvidde, fra barsk besluttsomhet og skuddsikkerhet, til impulsivitet, sammenbrudd og tårer i møte med en umulig og maktglad sjef. Hun viser en mors inkonsekvente oppdragelse av ren kjærlighet, og den samme morens lett utflytende hjemme- og kjærlighetsliv. Den vanlige slemme sjefen, som ikke forstår noen ting, er på plass og likeså den forståelsesfulle farsfigur-sjefen som til overmål er utstyrt med bred hedmarksdialekt. Akkurat det virker merkelig påtatt, og gjør karakteren mer parodisk enn trygg.

Det er mange maktglade menn i fortellingen, og med skarp ironi viser forfatteren maktstrukturer og hersketeknikker i mannsdominerte bransjer, enten det er i russisk mafia, norsk musikkbransje eller i norsk politi. De skildres med humor, ironisk snert og med et feministisk skråblikk som er en fryd å lese. Historien er godt skrudd sammen, til tross for noen bifigurer som introduseres, men som ikke følges opp, og et persongalleri som er i overkant stort. I en roman på over fem hundre sider er det lett å miste oversikten, og det gjør man også.

Original fortellerstemme

Helle Stensbak har et godt språk, en original fortellerstemme og et driv i fortellingen, selv om hun har den uvanen å utbrodere hver hendelse og situasjon. Slik tetter hun igjen hvert pustehull og fratar dermed leseren muligheten til å dikte med, til lage egne bilder. Metaforene og klisjeer snubler i hverandre.

”Kill your darlings”, er første bud på ethvert skrivekurs. Her lever de i beste velgående til siste blad er vendt, for å bli i forfatterens univers. Det vitner om dårlig redigering fra forlagets side når et stemningsbilde av førjuls-Oslo, klisjéfylt riktignok, i neste avsnitt punkteres:

Nedover Thereses gate var juledekorasjonene montert, klynger med hvite lysdioder danset som baller i luften. Et kjærestepar kysset hverandre farvel mens de smilende så hverandre i øynene. Rigmor kjente et stikk i mellomgulvet. Hun måtte ta vare på det viktige i livet. Hun så bort på vakten som satt taus ved siden av henne i baksetet. Han ble vár at hun betraktet ham, og så tilbake på henne.

”Takk”, sa hun med et florlett smil, vendte øynene ut av vinduet igjen og trakk ansiktet tilbake i bekymrede folder. Novembermørket strøk fuktig forbi og forsvant bak dem ut i et kjølig, sort hull.

(s.298)

Et annet sted stoppes framdriften på denne måten:

Hun kastet jakken på gulvet. Der ble den liggende, mishandlet og etterlatt på sitt mest uskjønne mens eieren løp mot Pinens kontor .

(s.265)

Til tross for at slike setninger som lugger og stopper drivet i fortellingen, har Monopol både originalitet, trøkk og en hovedperson av det menneskelige slaget. Rigmor Stark er en politioverbetjent med stort potensiale og jeg gleder meg til å følge henne videre. At Helle Stensbak skriver flere kriminalromaner både tror og håper jeg på, og gjerne i tospann med May-Irene Aasen og hennes film-noir-lignende illustrasjoner.

Av Anne Schäffer

3 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: