Search
  • mari nymoen

Kjærlighet i grunnlovens tid

Lett, optimistisk og litt blodfattig fortelling fra det året Norge ble Norge. Marianne Storberg er ute med sin andre roman.

Foto: Mathilde Johnsen/Aschehoug

Marianne Storberg

Eplehagen

Roman

Aschchoug

382 sider

Kr 299,-

Den historiske biten av romanen Eplehagen, med handling fra tiden rundt 1814, virker svært solid fundert. Ikke overraskende for så vidt, siden forfatteren Marianne Storberg er historiker. Men det er likevel beundringsverdig hvor lett og smidig hun skriver seg fra stuer og gater i Christiania, og deretter prestegård og bygdeliv i Asker, med evnen til å velge detaljer som fremstår som både interessante og organiske innenfor romanens rammer. Skildringene av julebasaren på prestegården, apotekerdriften i hovedstaden og Eidsvollsmennenes mange helseplager er alle små perler som levendegjør og løfter fortellingen, samtidig som de store linjene anes i bakgrunnen. Noen ganger blir tonen likevel litt vel forelesende. Som her:

Etter at Christian Frederik ankom som stattholder til Norge, blomstret Christianias selskapsliv som aldri før. Den unge prinsen var glad i fornøyelser og ble raskt populær, et levende symbol på håpet om en lysere fremtid.

Intriger og begjær

For dette er en førstepersonsfortelling, og fortellerstemmen tilhører Maren, en ung kvinne med et lyst hode fra en familie som årene har etterlatt med mer status enn penger. Etter å ha blitt enke nesten like raskt som hun ble gift, forlater Maren det trykkende barndomshjemmet for å ta fatt på jobben som guvernante for de tre døtrene på prestegården til den karismatiske Johannes Høegh. Hva veier tyngst, Høeghs politiske ambisjoner eller de himmelske? Og hvorfor har Høeghs vakre, danske kone dratt sin kos?

Her er også en eldstedatter med mange knuter inni seg, to svært ulike beilere, en fattig, morløs guttunge, store penger på spill, død, løgner, manipulasjon og en katastrofe av bibelsk omfang. Og ikke minst, et skikkelig ruskevær som endelig sender de to lengtende, som leseren for lengst har skjønt er de rette elskende, i armene på hverandre etter mange og lange runder rundt grøten. Det er som om forfatteren har lest og deretter forsøkt å røre inn litt Jane Austen, litt Bronte-søstrene, litt LM Montgomery og Kate Morton og litt Gabriel Scott inn i historien for å heve smaken. Det er naturligvis ikke dårlige størrelser å strekke seg mot, men som helhet virker plottet litt påtatt sammensatt, og romanen mangler også litt av alt, viddet, humoren, lidenskapen, overraskelsene, som gjør overnevnte til forfattere så mange elsker så høyt.

Forseggjort og blomstrende

Storbergs prosa er billedrikt og sansende, her er lyder, lukter, vekster i fleng:

Jeg stod på dørterskelen, myste mot det skarpe lyset og kjente varmen mot huden som et kjærtegn. Stine slo med teppebankeren så det gjallet, ristet matter og tørket vekk spindelvev og døde fluer fra karmen. Ved fuglebadet var det igjen åpent vann som trakk til seg spurv. Jeg la merke til at det var kommet et rede i takrennen over inngangen til laboratoriet og så hvordan to gråspurv fløy i skyttel til de sultne ungene med mat. Kakofonien av fuglesang fylte hagen og fikk det til å krible i meg, vekket en lengsel etter å se grønne skudd trenge seg frem gjennom visne blad og stilker, planter som selv hadde frødd seg, bli til nytt liv. Fra trappen der jeg stod, så jeg at både rosenrot og sitronmelisse hadde begynt å spire.

Det er fint og forseggjort, stemningsskapende og uspennende. Teksten flyter lett avgårde, men jeg stoppet ikke opp ved en eneste skildring, eller et eneste bilde jeg tenkte at jeg ikke hadde lest før.

Godt og ondt

Eplehagen plasserer seg et sted i spennet mellom underholdingslitteratur og skjønnlitteratur, som sannsynligvis ikke er det minst gunstige stedet en forfatter kan være. Men Storbergs fortellerhåndtverk er så mye bedre enn hos de fleste i førstnevnte sjanger at jeg gjerne skulle sett henne strekke seg litt lenger og våge litt mer på det innholdsmessige, tekstlige og ikke minst menneskelige planet.

"Du kan klassifisere mye i naturen slik Linné gjorde, men aldri et menneske. Det rommer for mye. Et menneske er alltid sammensatt. Har du tenkt på hvor vanskelig det er å beskrive en person du kjenner svært godt? Hver gang du forsøker å finne en passende karakteristikk, virker den feil, som om du ikke får med alt vesentlig. Har du ikke lagt merke til det?”, spør en av romanfigurene Maren mot slutten av boken.

Replikken framstår som et sufflert siste-liten-forsvarsargument mot bokens største svakhet, som er at nettopp menneskene er for flate og endimensjonale. Hovedperson Maren er sympatisk, oppvakt og velmenende uten skarpe kanter eller særlige særtrekk, og reflekterer såpass lettvint over kjærligheten, kvinnens plass og rett og galt at det er vanskelig å oppdrive det store engasjementet for hvordan det skal gå med henne.

En underliggende tendens til overtydelighet kommer til overflaten når ikke bare en, men to av menneskene som snart viser seg å være fortellingens antagonister presenteres ved at de er slemme med et barn eller et dyr. Og det krever mer enn en tvist eller to mot slutten av romanen, fra snill til slem, eller fra slem til snill, for å skape troverdige, interessante menneskeskikkelser.

Eplehagen er lett å lese, lett å like og forholdsvis lett å glemme. Men jeg tror at denne forfatteren har mer å gå på.

Annette Orre

30 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: