Search
  • mari nymoen

Halden Noir

Stemningsfullt, men forholdsvis forglemmelig om et lovløst Halden noen kalde førjulsdager.

Foto: Aschehoug

Leif Østli

Mørkekjøring

Aschehoug

Roman

181 sider

Kr 349,-

Bruce Springsteens sitat om at ”There´s a darkness on the edge of town” brukes til å sette tonen før historien tar til og Rudi slippes ut av fengslet i denne romanen som er en frittstående oppfølger av Østlis bok Befrieren fra 2012. Vi befinner oss i Halden en gang på tidlig 90-tallet, og det handler om gammel gjeld som skal kreves inn, kjæresten som stakk, kokain, korrupte politifolk, kristne politifolk, Rudis søster Reni og kjeltringer med navn som Silver, Pastoren og Skyggen.

På under 200 sider rulles historien opp og avsluttes med biljakt, flammer og skudd før julaften ringes inn.

Vi er alle bikkjer

Litterært plasserer Østli seg trygt midt i veien av det norske krimfeltet, med stødig prosa som er jevnt over effektiv og på sitt beste stemningsfull. Her er få feilskjær, men også lite som fremstår veldig originalt eller minneverdig. Tidskoloritten og lokalkoloritten er det han gjør best. Førstnevnte er forbilledlig turnert av en forfatter som virker så trygg på settingen han skriver i at han i motsetning til mange aldri faller for fristelsen med å spre for mange tidsmarkører utover teksten som for å understreke at dette er virkelig 90-tallet.

Forfatterens antydninger om at noe ikke er som de fremstår ved første øyekast er imidlertid ofte litt i overkant tydelige. Som her: “Men Sven slo blikket ned, som om han hadde dårlig samvittighet, eller noe.”

Metaforbruken forklares ofte forholdsvis grundig, sånn at alle skal henge med:

Og han som hadde tenkt at bikkja var grådig. Og dum. Men den hadde vel bare vært sulten. Bare vært ute etter en bit mat. Og hvem kunne vel med handa på hjertet si at han var så mye bedre sjøl? Kanskje var det ingen forskjell på bikkja og ham når det kom til stykket. Kanskje var vi bikkjer, alle mann. Sprang til den som vifta med det feteste benet, mens vi logra med halen. Og når han som ga oss maten, etterpå ropte drep, så gjorde vi det. For en munnfull med blodig biff. Eller en neve full av tusenlapper.

Den hardkokte stilen med korte setninger og rene ord for pengene er krevende å balansere uten å noen ganger ganger tråkke over i det lett parodiske. Kanskje er det først og fremst leserens smak og behag som vil avgjøre om man kjøper skildringer som overnevnte og den følgende, begge representative for tonen og rytmen i Mørkekjøring:

Lyden av Halden. Var ikke det lyden av burning med dekk? Lyden av flasker som knuste? Lyden av damer som gråt?

Himmel over Halden

Et av de første sjekkpunktene på en hver krimforfatters sjekkliste er at etterforskerhelten skal ha en uvanlig interesse eller et særtrekk som skiller ham fra andre krimhelter, noe som sier noe om mennesket bak politiskiltet. En forkjærlighet for dyr vin eller billig sprit, dilla på opera eller jogging. Østlis politimann Samuel Louvin har troen, eller trua, som han selv ville sagt det. På politigjerningen, på det gode i mennesket og på en himmel over det hele.

Det kunne vært interessant, hvis forfatteren hadde løftet Louvins refleksjonsnivå en del hakk i stedet for å la ham konkludere der han burde startet:

For ham hadde det aldri vært vanskelig. Jo verre menneskene var mot hverandre, jo sterkere måtte han tro. 


– Du må tro på’n, sa han.


– Tro på troen? Er det det du sier?


– Det er der det begynner, ja. Du må tro. På det du av og til ikke klarer å tro på. Det er første skritt. Så kommer resten av seg sjøl.

Lettvint livsvisdom

Forlaget omtaler denne utgivelsen som en roman som låner trekk fra krimsjangeren. Men bortsett fra at plottet er litt løsere, at en del tråder blir hengende uoppnøstede, kanskje med tanke på en oppfølger, er det vanskelig å se hva som skiller denne boken fra den jevne strømmen av ny, norsk krim. Det er lett å tenke at Østli har latt seg inspirere av en forfatter som Levi Henriksen, men sammenlignet med sistnevntes særegne litterære energi, slående naturbiler og evnen til å skildre alskens skakke mennesker med helt egen innsikt og varme, er Østli fortsatt en del vektklasser for lett.

Denne bokens livsvisdom av den enkle sorten: “Livet setter noen av oss i saksa og klemmer til, mens andre går klar hele veien.” Sier Louvin og tenker på Rudi.

Og her oppsummeres muligens den underliggende tematikken i romanen: Vi er ikke bare et produkt av våre valg, men også av omstendigheter, skjebne, tilfeldigheter. Og de deles ikke ut rettferdig. Rudi er en fin fyr som vil legge fortiden bak seg og starte et bedre liv, noe som viser seg å ikke være så lett. Det er selvfølgelig vanskelig å være uenig i det. Men særlig tankevekkende er det ikke.

Annette Orre

13 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: