Search
  • mari nymoen

Bredt og slett

Et forlag som vil bli tatt på alvor skylder debutantene sine mye mer og mye bedre redigering enn dette.

Foto: John Andresen/Tigerforlaget

Heldigvis finnes det en rekke norske forfattere som skriver bredt anlagte, historiedrevne, lett tilgjengelige og rasende gode romaner man kan lene seg tilbake og kose seg med når man ikke har lyst å lese noe krevende og eksperimentelt som trykker mot språkets yttergrenser. Årets norske bokhøst er full av sterke skjønnlitterære titler som man trygt kan gi som julegave til til både bestefar og lillesøster og noens kjæreste som man ikke kjenner så godt ennå. Men denne romanen, "Kunsten å elske et barn" av Kjell Erik Ullmann Øie, fra det ferske Tigerforlaget, som etter eget utsagn er et kresent og innovativt forlag som skal skape bestselgere av de få forfatterne som slipper gjennom nåløyet, er dessverre ikke blant dem.

Banal skillingsvise

"Kunsten å elske et barn" handler om Sebastian, en uimotståelig tiltrekkende noen-og-trettiårgammel mann som er vokst opp i en av Trondheims bedre familier sammen med tvillingbroren Alexander, en forholdsvis fraværende far og en tyrannisk mor. Som voksen har han byttet ut Norge med Barcelona, der han stjeler og selger sex for å få råd til det dopet han trenger og for å opprettholde en forholdsvis traurig livsstil.

I det romanen innledes er han på Norgesbesøk, på nattlig nasketokt inne på et mørkt sykehjemsrom der mormor har ligget stum og urørlig siden hun fikk slag for mange år siden. Hvis dette fremstår som en litt søkt setting, så glemmer man det fort, for her går det unna i svingene. For mormor er slett ikke dement, hun er bare så lei av familien og menneskeheten at hun har holdt kjeft i årevis. Når hun fersker det bortkomne barnebarnet med hånden nedi nattbordskuffen hennes, sier hun fra. Resten av historien fortelles i tilbakeblikk, for når mormor først har åpnet munnen igjen, så er det ikke måte på hva som kommer opp og fram. Her er angiveri og bedrag, gruppesex, skam og overgrep, forlatte barn, SS-sympatier under krigen, grusomme skjebner og ikke minst Sebastians aldeles grusomme mor, Trondheimsordfører Hanne Erbe Meyer. En kvinne som dreper barnas kattunge mens hun selv oppsummerer: «Dø, din kattedjevel. Dø. Nå kveler jeg deg.» og som mishandler sine barn mens far ser en annen vei.

Det finnes hjerteskjærende mange eksempler på at virkeligheten overgår fiksjonen, at barn kan vanskjøttes og mishandles også bak plettfrie fasader. Men man kan ikke låne legitimitet fra elendighet, å pøse på med mest mulig elendighet gjør ikke en bok god eller viktig. En begavet forfatter som Gaute Heivoll gjorde denne leseren blank i øynene tidligere i høst med en ekstremt god skildring av en helt vanlig, velmenende far som ikke hørte etter hva sønnen sa i et avgjørende øyeblikk. Alle de mørke opplevelsene figurene i denne boken må gjennomgå blir man mindre berørt av, fordi den menneskelige innsikten sjelden strekker seg utover ukebladnovelleformatet. Her er rett som det er psykologiske analyser, men ofte henger de slett ikke på greip.

Inn med teskje

Romanen skjemmes av en gjennomgående mangel på redigering. Her er klossete synsvinkelhopp og flust med irriterende gjentagelser, både på språk og handlingsplan.

Ullmann Øie skriver lettflytende og greit, men holder seg stort sett til de mest velprøvde metaforene, eventuelt klisjeene: Sebastian “skjelver som et aspeløv” og føler at han befinner seg “på dypt vann”, og mens moren har “grønne, funklende øyne” har Sebastian “brune, glitrende øyne”. Og dessuten “et ansikt og et hode som kunne vært formet av en skulptør med sans for linjer og estetikk.” Sant nok, en skulptør med sans for linjer og estetikk er absolutt å foretrekke framfor en skulptør uten sans for linjer og estetikk. Men forfatteren har en gjennomgående og litt lei hang til å overforklare, som om boken er skrevet ut fra tanken om at leserne har litt tungt for det. En rekke avsnitt hadde vært bedre om siste setning var kuttet, som her, hvor Sebastian akkurat har hatt sex med en fremmed kvinne for en tusenlapp: “hun hadde satt Sebastian på sporet av nok en tilgang til penger, en måte å tjene penger på som han til og med kunne nyte. Sex kunne selges.”

Eller her:

Isen var spist, og han tok små slurker av kaffen så han kunne bli sittende uten at kelneren ryddet bort. Et sikkert tegn på at de ønsket å gi bordet til noen andre.

Andre steder henger avsnittene rett og slett ikke i hop, for hva er det Hanne forstår eller ikke forstår om sønnen her?

Det var Sebastian. Hun forstod seg ikke på ham. Noen lot seg lure av Sebastians sjarme, men ikke Hanne. Hun gjennomskuet ham. Sebastian var ingen god gutt. Det forstod hun raskt.

Og dessuten, flust med uelegante gjentagelser som burde vært rensket ut i første språkvask:

“Stemmen var lav, og ikke så nervøs som stemmen pleide å være.

Mormors menn

Humor er ikke påfallende tilstedeværende grep i romanen for øvrig, så det er litt vanskelig å vite hva forfatteren har tenkt om grepet ved å la mormor, som altså ikke har sagt et ord på årevis, snakke som samlebånds-mykporno. Her er den noen og nitti år gamle damen som forteller om sitt første samleie til barnebarnet hun ikke har sett på mange år:

Da han trengte inn i meg, skrek jeg til, men den intense smerten forsvant og en varme jeg aldri før hadde kjent, bredte seg i hele kroppen. Han kysset halsen min, øynene mine, lot tungen gli mellom og over brystene mine, og jeg bøyde meg opp i en bue og skrek idet det smalt i døren nedenunder.

I tilfelle noen skulle være i tvil, lar forfatteren Sebastian hjelpsomt oppsummere det han har hørt: «Mormor,» sa Sebastian forskrekket. «Du har akkurat fortalt meg om da jomfrudommen din røk.»

Drøye hundre sider senere er mormor i gang igjen:

Men på en buet sofa i blå velur gikk jeg igjen opp i bro under ham, jeg skrek, tenkte et øyeblikk på en annen, fortrengte synet, og holdt ham fast, hans hud limt fast i min, og jeg visste idet han gispet og rykket til, at det hadde skjedd. Vi hadde skapt et nytt liv i et øyeblikks ekstase og det var ingenting jeg kunne gjøre med det.

Og enda en gang, nå mot slutten av romanen:

Han kjælte med meg gjennom kjolestoffet, så var hånden innenfor, berørte naken hud, vi kysset, heftigere og heftigere. Vi kledde av hverandre, sakte, plagg for plagg mens vi utforsket, luktet, slikket og lot hendene gli over hverandres kropper. Han la leppene sine over den ene brystvorten min, og jeg grep rundt baken hans. (…) Han hadde et vakkert lem. Og så gled han inn i meg. Fylte meg, og vi gynget i takt, det var som et musikkstykke, og vi eksploderte. (…) Jeg lå ved siden av ham, strøk langs kroppen hans, kjente hendene hans holde rundt brystene mine, tungen hans i øret og langs halsen, fingeren hans som ble dratt ned langs magen min, forbi navlen. Det var elektrisk.

En god ting kan sies for ofte

Det er på ingen måte uvanlig at forfattere underveis i skriveprossessen bruker bilder og skildringer de liker litt for mange ganger, noe det er lett å rydde opp, noe som dessverre ikke har skjedd her. Moren og de store brystene hennes skildres igjen og igjen boken gjennom, og behandles raust fem ganger bare i dette avsnittet:

Hanne Erbe Meyer var ikke høy, knapt 165, men hun var kraftig bygd og hadde store bryster. Den lille kvinnen med de store brystene kledde seg alltid i dyre, gjerne skreddersydde klær. Hun hadde et lite ovalt ansikt, og etter at hun hadde farget det mørke håret blondt da hun var 20 år, hadde hun aldri gått tilbake til originalfargen. Hun sminket seg diskré, litt rundt øynene og på leppene. Hun hadde grønne øyne som funklet som smaragder, og fyldige lepper som buet seg som en rød belg. Ingen kunne si at hun var vakker, men menn begjærte henne tidlig. Hun utstrålte selvsikkerhet og sjarme og fuktet gjerne leppene forsiktig med tungen når hun snakket til og med menn. Brystene var en fremtredende del av kroppen hennes, og hun skjøt gjerne brystet litt frem, spesielt når hun stod oppreist og den mannen hun snakket med satt. Hun nøt den sjenansen brystene skapte hos menn.

Det er også merkelig å lese følgende skildring av den samme Hanne Erbe Meyer nesten 300 sider senere, full gjentagelser og forholdsvis malplassert når det dreier seg om en hovedperson som forlengst bør være etablert for leseren:

Som regel kledd i en grå eller sort drakt som satt stramt rundt bak, midje og bryster, og som fremhevet den lille, runde kroppen. Håret, farget blondt som alltid, lå velfrisert rundt hodet med det sedvanlige sideskillet. Pent og diskré sminket, sko og veske som matchet drakten. Hanne var ikke klassisk vakker, men hun hadde en utstråling som appellerte til mange.

Mye tell, lite show

Bokens hovedproblemem er likevel dialogene. Store deler av handlingen oppsummeres gjennom lange, nesten parodisk såpeoperaaktige enetaler som disse:

Du er min tvillingbror. Vi har vokst opp sammen, bodd sammen, men du skremmer meg. Du er en kopi av meg selv som er fylt med noe helt annet enn det som fyller meg. Jeg aner ikke hva du tenker, hva du føler, hvordan du bor og hvordan du lever. Du er tvillingen som slet seg løs og forsvant ut i verden.

Herregud, jeg er god til å holde takk for maten-taler, flink til å tjene penger, har en vakker kone og to flotte, intelligente, men så vanvittig bortskjemte barn. Sønn av ordføreren, sin mors hjertesten.

Og som ikke det var nok:

Jeg er dønn ensom. Alene. Tom. Vet du hva jeg gjør en gang i måneden? Da reiser jeg til Oslo, kjøper meg en nigeriansk hore, legger meg på magen og ber henne piske meg med beltet mitt. Jeg tenner ikke på det, men smerten gjør at jeg føler meg levende. Og da gråter jeg. Kan du tenke deg noe så patetisk? Broren din ligger på et billig hotellrom i Oslo og blir pisket av en svart jente mens han gråter som et barn.

Dette hadde vært ille nok som indre monolog, men forsøk å forestille deg noen, hvem som helst, si dette høyt i en samtale. Jeg lurer på om ikke til og med mormors amorøse eskapader er å foretrekke fremfor dette.

Bjørnetjeneste

“Kunsten å elske et barn” handler om det motsatte, om foreldre som ikke kan, eller vil, elske sine barn. Og om hvordan fortiden preger oss og valgene vi har tatt. Ikke et dårlig utgangspunkt, men særlig mye mer interessant enn dette kommer det ikke ut av denne utgivelsen. For når den prøver å si noe mer vektig om overnevnte problemstillinger, blir det mye rotete tåkeprat og lite ny innsikt.

Det melder seg umiddelbart en tanke om at superforfatterne foreløpig ikke har strømmet til forlaget med det trange nåløyet. Og det er helt i orden, det tar tid å etablere seg i et bokmarked der mange konkurrerer om talentene. Men det er ingen unnskyldning for å gjøre debutantene sine en bjørnetjeneste ved å ikke gjøre jobben skikkelig med de navnene man antar. Heldigvis er det meste som utgis av ny norsk litteratur bedre gjennomarbeidet enn dette.

Ullmann Øies debututgivelse kunne vært hevet mange hakk hvis noen hadde gjort jobben sin.

Annette Orre

Kjell Erik Ullmann Øie

Kunsten å elske et barn

Roman

Tigerforlaget

333 sider

Pris 349,-

15 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: