Search
  • mari nymoen

Om å velge livet eller døden

Christelle Ravneberget «Jeg gidder ikke å leve uten deg»: Hektisk, mørkt og intenst om kjærlighet, rus og død.

Foto: Niklas Lello/Aschehoug

5. september i år skriver Ingunn Økland i Aftenposten at kunsten er en frisone for beskrivelser av blant annet selvmordet, og nevner at et knippe av høstens bøker omhandler temaet. Der journalistikken, gjennom et ganske omfattende reglement, må trå forsiktig i omtale av selvmordet, kan kunsten stå fritt i sine beskrivelser og inngående resonnementer om samme tema.

Det har litteraturen gjort lenge, uten å måtte påta seg eventuell blodskyld. Heldigvis. Litteraturen er ikke stedet for fortielser og myke poter, og det gjelder heller ikke for Christelle Ravnebergets debutroman, som allerede med tittelen «Jeg gidder ikke leve uten deg» tematiserer et skille om å velge livet eller døden. Man aner allerede i romanens tittel at dette kan gå veldig dårlig, men det tapper likevel ikke fortellingen for energi.

Kvalitet og utfordring

For det er akkurat dette som romanens kvalitet og samtidig dens utfordring: en intens fortelling som holder på leseren på tross av at den egentlig ikke trekker pusten og tar leseren helt med inn. Tematiseringen av livet som håpløst, som et valg - holdes på samme armlengde som hverdagslige gjøremål: «Skal jeg bare lage kaffe eller ta livet av meg?», spør Annabelle, romanens hovedperson i innledningen. Hun er billedkunstner med gode muligheter som hun ikke helt får til å utnytte. Forholdet til foreldrene er dårlig, omtrent fraværende. Hun treffer Christian på en konsert på en av Oslos scener, og etter det kan hun ikke puste uten ham:

Jeg tar et trekk, og det er nesten som et kyss, du fins og det er het galskap, og det er deg, jeg veit det, det er deg, det er deg, og jeg er gæren i hus, noen må hjelpe meg, for jeg er sprø! Nå skjer det. Endelig skjer det.

De to tilbringer tiden på Oslos brune barer, mer enn i dagslys, omtrent som et bilde på at den altoppslukende kjærligheten mellom dem ikke tåler dagens lys: Christian sliter med psykiske problemer og rus i tillegg til at han har samboer og barn hjemme. Det spys, elskes, løpes og krangles. Den mørke siden hans trer tydeligere frem etter hvert, men Annabelle kan ikke la ham være. Han forsvinner, kommer tilbake, de elsker hverandre, og nettene tviholder på kjærligheten mellom dem:

Vi lever i en drøm, vi lever i en hvit snødekt drøm, og kanskje elsker jeg deg aller mest den morran vi står utafor huset i den blendende vintersola og røyker, og vi er nyforelska og nakne under dyna i snøen, som to skitne snøengler.

Løper gjennom

Christian er totalt upålitelig, selv om språket hans rommer den verdenen Annabelle ønsker seg: «Jo, baby. Vi skal stikke. Bort fra all søpla her.» Leseren, som ser alt på avstand, ser at det ikke kommer til å skje, men romanen fortsetter i samme tempo uten pause, i et muntlig og hverdagslig språk som både tar opp i seg enorme kjærlighetsvendinger og like stor fortvilelse. Noen analyse eller refleksjoner omkring forholdets egentlige vanskelige kjerne, dveler den ikke ved, selv om desperasjonen den har i seg er overbevisende.

Da ville også fortellingen vært en helt annen, og kanskje er det derfor både den lave lysten til å leve og den enorme lysten til å bli sett og elsket behandles i raske vendinger her: den kan ikke annet i den formen den besitter: en temposterk og flyktig kjærlighetsfortelling som vil holde på farten, og derfor ikke kan dvele for lenge med å snakke lenge eller inngående for verken døden eller kjærligheten. Det er symptomatisk for romanen, og selv om selvmordet nevnes i samme åndedrag som kaffe, er kanskje noe av behandlingen av livets vanskeligste og mørkeste rom i romanen også symptomatisk for vår samtid.

«Jeg gidder ikke leve uten deg» insisterer derfor ikke på å gå i dybden av noen av de store temaene den løper gjennom. At døden derfor ikke kommer som noe sjokk i denne fortellingen, kan man selvfølgelig diskutere effekten av, men det vekkes en slags irritasjon hos leseren: man vil si at hovedpersonen må ta seg sammen, se hva som foregår, bli voksen. Det er jo i seg selv en effekt, og dermed har romanen oppnådd noe, om den ikke har tilført noe nytt i beskrivelser av sine store og tidligere langt bedre behandlede temaer.

Mari Nymoen Nilsen

Christelle Ravneberget

«Jeg gidder ikke leve uten deg»

Aschehoug

Roman

168 sider

329 kroner

57 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: