Search
  • mari nymoen

Schreiners gåte

Konklusjonen først: Min fars fem bad er en svært god bok. «Her er så underligt …»

Foto: Sonja Evang/Tiden

Det er i år femti år siden Axel Jensen utgav Epp, romanen om den oblidorske rapportskriveren i leilighet 1411.

Jeg vet godt at de fleste i vår planetsone strålekoker sine egg, men jeg er heldigvis såpass gammeldags at jeg bruker kjele og vann, akkurat som jeg sikkert er en av de få som sitter her om nettene og skriver rapport til meg selv med penn og blekk.

Kan hende er det en ren og skjær tilfeldighet: at Per Schreiner, som er født i 1965, i år utgir en bok, en samling fortellinger (fjorten i tallet), som i mer enn en forstand slekter på Jensens jubilerende mesterverk. I likhet med Epp trer Schreiners bok frem som en investering i vidd, stilistisk kresenhet, for ikke å si lekenhet, og noe forenklet kan vi si at Min fars fem bad kretser om en tematikk som åpenbart ikke er blitt mindre aktuell i løpet av de siste femti årene. Den første fortellingen, «Gode vaner», begynner slik:

Jeg har to badekåper, hvorav dette er den ene. Denne er sort- og gråstripete. Stripene er brede. Den andre badekåpen har grønne og turkise striper. Stripene på denne badekåpen er smalere. Hver for seg er fargene voldsomme, men stripene er så smale at den på litt avstand vil se ensfarget ut. Men ingen ser den på avstand. Jeg har den bare på inne, og leiligheten min er ikke stor.

Vanens merkverdige dynamikk

Tematikken, den slitesterke «jensenske» tematikken, kan selvfølgelig knyttes til ideologikritikkens klassiske mantra: fremmedgjøring. Selvfølgelig? Vel, vi gjør et forsøk: Den jeg-fortelleren Schreiner skriver frem i «Gode vaner», lar seg tyde som et fremmedgjort individ, et individ hvis uttalte interesser på ingen måte vitner om tilhørighet i et meningsgivende og identitetsskapende fellesskap. Jeg-fortelleren holder på med sitt, han har lagt seg til vaner. De to badekåpene utgjør ett eksempel. Den ene badekåpen, den tykkeste, bruker han om vinteren; den andre, «med smalere striper», bruker han om sommeren. Altså: vaner, forutsigbarhet. «To ganger i uken må jeg ut for å kjøpe brød. Jeg spiser bare brødet den dagen jeg kjøper det og dagen etter.» Og:

Noen ganger blar jeg i en avis mens jeg spiser, men like ofte gjør jeg ingenting. Jeg bare spiser. Så setter jeg inn i oppvaskmaskinen, som kun er førti centimeter bred, i stedet for de vanlige seksti centimeterne. Jeg gjør dette rett etter at jeg har spist.

Og så videre. Fortellingen – jegets rapport til seg selv – er en fremstilling av vanens merkverdige dynamikk. Ja, det må vel kalles merkverdig: drivkraften, maskineriet, som holder det hele gående, fra morgen til kveld, dag etter dag, og som selvsagt har et eller annet med det ubevisste å gjøre, for det er vanskelig å forestille seg det ubevisste uten samtidig å forestille seg et mentalt område der hver enkelt vane trives – og pleier seg selv. Schreiners badekåpekledte jeg-forteller – Epps «barnebarn» – nærmer seg, om ikke det ubevisste, så i hvert fall en forestilling om det ubevisste.

Avsondrethet

Igjen: fremmedgjøring. Et begrep man antagelig må forholde seg til, på en eller annen måte. Eller er det heller slik at begrepet – i denne sammenhengen – bidrar til unødvendig forvirring? For Marx – og ingen har tenkt og skrevet bedre om fremmedgjøring enn Marx – er fremmedgjøring den miserable konsekvensen av arbeidsdelingen i det kapitalistiske samfunnet. Arbeideren er fremmedgjort fra arbeidet fordi kapitalismen har iverksatt og opprettholder et system der rutiner og krav om effektivitet, økt produksjon og økonomisk gevinst hindrer arbeideren i å utfolde seg som et skapende, fritt og selvstendig menneske. Den kapitalistiske arbeidsdelingen sørger for at arbeideren ikke opplever arbeidet som meningsfylt.

Per Schreiner skriver hverken om arbeid eller arbeidsdeling. Det han skriver om, er enkeltindivider som er avsondret fra omverdenen – og hver og en betrakter omverdenen som nettopp det: en omverden, det omkringliggende, en verden utenfor den verdenen enkeltindividet bebor og oppfatter som sin. De vanene den badekåpekledte har lagt seg til, er, for ham, gode vaner – så sant «gode» betyr at han ikke er i ferd med å gå til grunne i den ensomme tilværelsen han er blitt kastet inn i, men snarere tvert imot: at han har funnet seg til rette, at han har forsonet seg med den såkalte skjebnen. Eller kanskje det er tullete å snakke om forsoning og skjebne her? Og kanskje skal vi la være å tenke på ham som en som er blitt kastet inn i den ensomme tilværelsen? Kanskje avsondretheten er individets kosmos, dets alfa og omega?

Forstillelse

I fortellingen «Pelsball» leser vi:

Før jeg har fått stoppet bilen helt, er min kone ute og skynder seg bort til sine slektninger. De omfavner hverandre. Jeg låser bilen. Så hilser jeg på de nærmeste. Jeg klemmer kvinnene og tar mennene i hånden. Alle er blide. Jeg smiler jeg også. Etter noen minutter kjenner jeg at jeg er litt sliten øverst i kinnene etter å ha smilt for lenge. Jeg skynder meg og går inn for å hilse på bursdagsbarnet.

Omverdenen i denne fortellingen er slektsgården, stedet der jeg-fortellerens kone så å si går opp i en høyere enhet: slektsfellesskapet, familietradisjonen, en moderne (eller forsinket) versjon av ættesamfunnet. Jeg-fortelleren (som jo, i rollen som ektemann, henger med, for å si det sånn) observerer dette samfunnet – og tenker sitt. Et snodig sted! Snodige skikker, ritualer. Og når det attpåtil er duket for bursdagsfeiring, så blir det hele – summen av skikkene, ritualene – for alvor satt i relieff. Til bords. Og nå skal ættens røst manifestere seg i den ene talen etter den andre:

Den første talen blir holdt av min kones eldste tante. Hun er eldre enn hun som fyller år. Talen handler om husets og gårdens og familiens historie. Hun går grundig gjennom de forskjellige generasjonene mens jeg stirrer ned i maten som blir kaldere, kjenner svetten renne fra pannen. Når jeg hører taler, blir jeg alltid pinlig berørt, som om det var jeg selv som fremførte den.

Ja, han blir pinlig berørt – og det til forskjell fra den badekåpekledte, som neppe evner å bli pinlig berørt, rett og slett fordi omverdenen ikke angår ham. Hovedpersonen i «Pelsball» – en biperson i den sagaen konen fullt og helt identifiserer seg med – kan ikke annet enn å stirre ned i maten og forsøke så godt han kan, mens svetten renner fra pannen, å late som ingenting. Alt som foregår rundt ham er, i hans øyne, absurd – men det berører ham, pussig nok; berøringen er ikke til å unngå, og den er pinlig. I sin avsondrethet forblir han sittende, forblir på stedet hvil – observatøren reiser seg ikke; aldri tar han steget inn i omverdenen, for der å finne frem til aktørens virkefelt. Kort sagt: Forstillelsen er total.

Vaner? Fremmedgjøring? Forstillelse? En forestilling om det ubevisste? Nok en gang: «Jeg er vist kommet på en feil klode»? La oss kalle det en gåte: hvorfor den enkelte karakter i Per Schreiners litterære univers viser seg – eller rettere, skjuler seg – som et avsondret individ.

Leif Høghaug

Per Schreiner

Min fars fem bad

Tiden Norsk Forlag

Kr. 329,-

Fortellinger

136 sider

18 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: