Search
  • mari nymoen

Ubehaget i hverdagen

Bjørn Vatne «Slik skal vi velge våre ofre»: Hva skjer når noen krysser grensen mellom tanke, ytring og handling?

Foto: Alexander Worren/Gyldendal

”Ja, tenke det; ønske det, ville det med; - men gjøre det!”

Sitatet fra Ibsens Peer Gynt (1867) dukker stadig opp i tankene mine under lesingen av Bjørn Vatnes (f.1976) debutroman ”Slik skal vi velge våre ofre”.

Reklamemannen Kjetil Grofsa sliter med å holde aggresjonen sin stagget i en slitsom alenepappatilværelse i Ålesund. En tilværelse der han og datteren Ingrid ikke synes å passe inn: Han er ikke sosial nok, ikke ryddig nok, kort sagt ikke flink nok til å passe inn i det jevne livet som småbarnsfar. Han reagerer negativt på barnehagens utredning av datteren når språk og sosiale utvikling går for langsomt. Han bli redd og sint når barnevernet kommer på hjemmebesøk etter en bekymringsmelding. Ganske normale reaksjoner, men for hovedpersonen er det nye bekreftelser på et liv som gikk i stå for fire år siden. Da døde kjæresten Aina under datterens fødsel, og med henne deres felles drøm om et annet liv i USA, og en ny samfunnsorden.

Romanen veksler kapittelvis mellom tilbakeblikk til barndom, studietid, forelskelse og uforpliktende hverdagsfilosofering, og hverdagen med småbarn og en lite lystbetont jobb som tekstforfatter i reklamebyrå.

Hovedpersonen er tvunget inn i en konform hverdag som alle andre synes å fikse så mye bedre enn ham.

Sorgen kveler ham, raseriet presser på og når datteren endelig sovner om kveldene blir den anonyme bloggen hans, ”Oppløsningsrepetisjonene”, en ventil. Der blåses aggresjon og misnøye ut i stadig sterkere ordelag til akkompagnement av William Basinskis ”The Disintregration Loops” – ”Oppløsningsrepetisjonene”, ett musikalsk bakteppe av tragedie og sorg. Raseriet rettes mot normaliteten slik det kommer til uttrykk i alt fra uskyldige helseblogger til hjemmeinnredning – kort sagt mot det konformitetstyranniet som har kvelertak på tilværelsen hans. Bloggen blir Kjetils form for katarsis – den Aristoteliske renselsen får han gjennom å utgyte voldsomme ord og meninger under psevdonymet Coupat. Meninger som går langt utover hans normale grenser.

Alvoret starter

Bloggen får følgere, det finnes andre som deler meningene hans der ute. Det er han og dem mot røkla. Media og forskere fanger opp tankene hans, diskuterer og sprer dem videre. Coupats tanker blir både gjenstand for analyser i Morgenbladet, og som oppfordringer til handling av anonyme hatbloggere.

Den dagen noen tar oppfordringene hans bokstavelig – når skillet mellom tanker og handling opphører, da starter alvoret.

Bjørn Vatne har skrevet en ubehagelig roman som treffer leseren midt i hverdagens trivialiteter. Han fortsetter å bore fingeren inn til det smerter, fordi dette er stoff som bør angå oss: vi blir vár hvor tynn hinnen mellom hverdagsliv og vold er.

Tematikken er aktuell og gjenkjennelig: Hatytringer på nettet, fascistiske og rasistiske. De sinte stemmene som ikke blir hørt, stemmer som ikke blir tatt på alvor, og hva som kan bli konsekvensen av det.

Boken stiller spørsmål om hvor langt ytringsfrihetens grenser kan presses – selv innenfor i bloggsfæren? Hva skjer når ord blir handling? Hva blir tilbake? Blir det noe tilbake?

Slik lyder bloggdebatten. Og slik lyder svaret på spørsmålet om det er et poeng å gå over en grense bare for å krysse den?

Skal man ha en verdifull debatt, må den rokke ved noe ubehagelig! Fascismen og nasjonalsosialismen la beslag på mye av det som en gang var kunstens og filosofiens virkegrunn. Krigen tilskitnet den muligheten som fantes i kunsten til å gå så langt inn i ubehaget som mulig. Overskridelsen ble nazistenes språk, en mulighet de eide gjennom konsentrasjonsleirenes villskap og grenseløshet. Men vi må tørre å ta den tilbake, tørre å snakke om den igjen, uten å være redd for hva noen kaller oss. (s.155)

Fra å leke seg i dialog med voldelige tekster, først med en ironisk distanse til innholdet, blir hovedpersonen etter hvert fanget av spillet. Hans lengsel mot det grenseoverskridende er i ferd med å ødelegge ham oppildnet av sparringpartneren Comus.

Det er dit vi må søke! Vi må til elendigheten, til intetheten! Det finnes kun et sted å betrakte virkeligheten fra, som ikke skaper vrengebilder eller speilinger. Det finnes kun ett sted du kan stå der du med sikkerhet kan slå fast at alt du ser, er tingene slik de faktisk er. Det er nullpunktet. Ved overskridelsen, nytelsen og den jublende ødeleggelsen, det som setter deg på siden av de andre.(s.159)

Utilstrekkelighet og utenforskap

Bjørn Vatne har skrevet en viktig og vond roman som vekker ubehag i leseren. Spørsmålene han stiller er aktuelle og allmenngyldige. Språket er direkte og levende. Tema er komplekst med henvisninger til komponister, forfattere og filosofer – undertekster som gir klangbunn til motivene; utilstrekkelighet, utenforskap og opprør mot normaliteten.

Vevet sammen med historien om forholdet mellom en far og hans lille datter, skildret i et enkelt og samtidig innholdsmettet språk, er dette en roman som berører leseren.

Kontrastene i romanen er sterke, men forfatteren evner å lage overganger slik at vi både ser helheten og de tynne forbindelseslinjene mellom kjærligheten, håpløsheten og aggresjonen.

Anne Schäffer

Bjørn Vatne

«Slik skal vi velge våre ofre»

Gyldendal

Roman

352 sider

349 kroner

11 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: