Search
  • mari nymoen

Forurensende sivilisasjonskritikk

FELTET av Stian Johansen er befriende fri for navlepirking og apati, men forurenses av negativ sivilisasjonskritikk og ironi.

Foto: Studio Vest AS

I FELTET, med undertittel «i knehasene til skien og porsgrunn siden 1981», viderefører Stian Johansen det samme livlige språket han hadde i sin debut Jeff Tweedy, Liksom, som kom i 2014. I debuten fungerte Jeff Tweedy, lederen av bandet Wilco, som springbrett, og i FELTET tar forfatteren utgangspunkt i et norsk boligfelt mellom Porsgrunn og Skien, uten at denne forankringen på noen måte er begrensende. Diktsamlingen er en tidskoloritt over Feltet og skildrer oppvekst, dugnader, utbygging og Feltets møte med storindustrien. Fjordene blir mer og mer forurenset og riksvei 353 ydmyker idyllen. Diktene starter språklig friskt, fortsetter friskt, og holder tempoet oppe, bortsett fra når det tidvis faller sammen i de mer iterative prosaistiske stykkene, som utover å være formmessige brudd, har lite å tilføre. Teksten er spekket med dialekt, lokalslang, bygdeoriginaler som store-petter jørgensen og låddemor, og navn på småsteder som gir leseren direkte tilgang til deler av Feltets kultur. Forfatteren er god til å skape et visuelt rom av stedet, og etter endt lesning er det ingen tvil om hvor Feltet, som man sikkert ikke engang hadde hørt om, ligger. Feltet presenteres og plasseres på kartet. For mye av det gode Diktet utsikt fra et bilvindu på side 14 oppsummerer store deler av diktsamlingens typiske gestaltning: 1 rundt voldsfjorden er det skau skauen gåkke så jækla høyt står som et blandakor rundt den miljøskadde dirigenten og speiler seg mellom skauen og fjorden: feltet, en riksvei, to rasteplasser

rasteplassene er feltets føtter der de ligger i forlengelsen stikker tærne ut i fjorden dagsreisende respatexturister fra pensjonistkommunene i midt-telemark har ikke dukka rullingskroppene sine i fjorden siden 50-tallet men duppa kjeks i kaffen på den kommunale benken 2 fra innerst i voldsfjorden til ytterst i langesundsbukta er bånn giftbefengt og latterliggjort ikke en kjeft tør spise fisk og krabber likevel står mannfolk og veiver med stang

oppover i hellinga, på feltet: svære hus med svære hager stadig flere bygger om til redskapsbod, utestue, stamp, anneks og annet naboen ser kveldssola gå ned i Typisk for diktene er at de har en innvendig struktur som springer mellom skildringer av natur eller nostalgi og økende industriødeleggelse. Dette kan godt fungere, men i de fleste diktene veksler det så kjapt mellom varme skildringer og mer hissig kritikk, at jeg stadig må bryte av følelsene for å henge med på notene. For selv om flere av diktene har fine skildringer av Feltet og minner knyttet til det, yter helheten Feltet kun delvis rettferdighet. De varme elementene blir ganske kvikt forurenset av negativ sivilisasjonskritikk. At de diktene som skildrer Feltets særegenheter altfor sjeldent får stå i fred, gjør at de varmere og mer poetiske innslagene av natur og menneskeportretter som finnes i teksten havner i skyggen.

Dette spranget er derimot vellykket beskrevet i linjene ikke en kjeft tør å spise fisk og krabber / likevel står mannfolk og veiver med stang som på en enkel og effektiv måte viser hvordan fisketradisjonen består selv om sjøen snøret senkes i forurenses. Gå-ned-en-trapp-typografien som finnes i diktets siste linjer dukker opp flere steder, og man trenger ikke lese mange dikt før man begynner å bli lei slike platte typografiske oppsett, de gjør seg sjeldent, og heller ikke her. Raljerende portrettering Feltet evner dessverre ikke fullt ut å etablere et verneverdig rom for stedets integritet, noe som må sies å være essensielt for en tekst som ønsker å si noe om industriell påvirkning samtidig som den pludrer nostalgisk og naturvennlig. Litt vemodig, for jeg er på nippet til å bli glad i Feltet og dets innbyggere, men føler jeg for ofte blir forstyrret av forfatterens samfunnsengasjerte pekefinger som både vibrerer i selve teksten, men også hele tiden uttrykker seg eksplisitt. Flere av diktene er sarkastiske, med et utenfor-blikk som minner meg om da jeg selv flyttet fra Sandefjord og dro til storbyen, fikk et nytt syn på ting og så dro tilbake for å senke en stereotypisk domfellelse over oppvekststedet og dets innbyggere. Dumme sted. Litt fint og. Var finere før. Flere partier ligner et hånddukketeater, som diktet den jævla naboen på side 36, der Stian Johansen stikker hånda si i et stykke menneskefilt og babler i vei: jeg har bedre problemer enn ham jeg har grønnere plen enn ham jeg har planere plen enn ham jeg klipper plenen oftere enn ham jeg klipper plenen bedre enn ham jeg har mer plen enn ham jeg har flere fugler i fuglebadet enn ham jeg har reinere fugler i fuglebadet enn ham (....) I den grad diktsamlingen evner å berøre på et annet plan enn det kritiske og humoristiske er det i diktene hvor forfatteren portretterer individer og lar de tre frem med sin egen mangefasetterte personlighet heller enn der hvor de blir stående som instrument for hans egen ironi. Den hyppige ironiseringen er noe av det svakeste ved diktsamlingen, for selv om ironisk kraft definitivt skaper et driv, og selv om den godt integrerte lokale dialekten evner å balansere dette noe, forsterker disse nærmest kulturkarikerte versjonene forestillingen om en sneversynt og vrang befolkning. Menneskene snur seg i støpeskjea, skriver han så godt på side 13. Jeg vil se mer snuing, og mindre veksling. Jeg tror nok også det er dette Stian Johansen ønsker å vise frem, men det er en omfattende oppgave som han ofte ikke lykkes med. I diktet feltet driter i presten, presten driter i kjolen på side 67 sitter likevel ironiseringen som et skudd fordi forfatteren lar karakteren ha en viss bevissthet og refleksjonsevne: jeg er feltets frelsesheriff jo mindre preik om jesus etc desto bedre prest er jeg snakka di på presten var grei, ikke så møe gudegreier like fullt er de medlemmer feltet kommer når det skal døpes og begraves konfes og giftes ellers er jeg guds tullerusk skattepenger ut av vinduet en trussel på merkedagene jeg er han som kolliderer med skisport på tv jeg er engler og demoner en spekulativ blockbuster på herre grill & video jeg er ungdommens språk jeg pusjer vigsla drivstoff jeg ruler hver høytid kåmm te kjerka ska dere få snacks! jeg er døden på feltet et ringeklokkenervevrak jeg er asjetten under kaffekoppen jeg er småprat og suketter morrans rykter Her er ironien vellykket, nettopp fordi presten ikke reduseres til blind inautentisitet. Det vitner også om at sivilisasjonskritikk ofte er best når den forholder seg mer spesifikt, som her, i skildringen av en prest som må spille mer og mer med på underholdningsbransjens premisser, enn når kritikken uttrykkes i mer generelle vendinger som handler om forurensning og utbygging. Her lykkes han i å vise frem en prest som snur seg i støpeskjea, her evner han å samle både kritikk og menneske. Heldigvis for Stian Johansen er han i besittelse av språklig originalitet og humor, og har en god evne til å integrere research uten at det gir inntrykk av å være faktuell pynt. Ikke minst lager han fengende titler og bokens inndeling i tre deler fungerer bra, selv om dette ikke skjuler diktsamlingens mer strukturelle problemer.

Maiken Horn Bolset

Stian Johansen

FELTET

Lyrikk

Aschehoug

Kr 299,-

10 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: