Search
  • mari nymoen

Fortelling fra et vaskerom

Forlaget sikter høyt og sammenlikner denne debuten med både Madame Bovary og Agnes Ravatn. Jeg kan ikke forstå hvorfor.

Foto: Helge Skodvin/Vigmostad&Bjørke

I Kristin Helgelands debutroman, Ni dagar i veka, møter vi Miriam. Hun er i førtiårene, bor sammen med mannen Thord og to tenåringsbarn. Hverdagen består av full jobb, alt ansvar for husarbeid, samt en lat mann med et særdeles idiotisk kvinnesyn. Livet går på autopilot, Miriam sliter seg ut, men ingen der hjemme ser ut til å bry seg:

Fnugga smelter, ikkje berre av snøsmelting. Salte dropar treffer munnen. Minna frå den gong tilværet var enkelt, gjer alt berre verre. Songen i hjartet er knapt høyrleg. Klarare enn nokon gong ser ho at livet er kaos. Heimen hennar er ikkje det han burde vere: ein stad ho kan vera seg sjølv og henta krefter. (…) Det er ingenting heime som lokkar. Likevel snur ho og går langsamt vegen tilbake.

Gjenkjennelig for mange, trist for like mange. Da Markus, den nye IT-sjefen på jobb fatter interesse for henne, vokser gresset seg grønt og saftig på andre siden av hverdagen. Men er han virkelig den som skal redde henne? Ingrediensene er altså velkjente, men den litterære behandlingen av dem er ikke interessante, og fortellinger som likner har vi hørt for mange ganger tidligere:

Ho overgjev seg til kjenslene som er vekte i henne. Kjensler ho aldri kunne førestilla seg fanst. Nokon har røska i hjartet hennar. Ho lukkar auga. Songen er der, i hjartet, i hovudet. Dansen kjem til henne. Ho ser seg sjølv i lyseblå sommarkjole, i hans armar.

En slik skildring av forelskelsens vesen minner mer om en skolestil enn en roman.

Sprikende

Hovedproblemet med romanen er, slik jeg ser det, at den forsøker å gå i for mange retninger, uten å bestemme seg. Den er forsøksvis morsom og underholdende i mange hverdagslige vurderinger av hva som skal gjøres først: vaskerom eller middagslister, smuler på kjøkkenbenken og mann på sofaen.

Sammen med dette delvis underholdende aspektet forsøker romanen også å si noe om sorgen i å være passasjer i et liv som går på automatgir uten at man føler noen form for verdsettelse. Og kanskje er det først og fremst det fortellingen ønsker å synligjøre, men jeg kjenner verken på fortellerens frustrasjon eller sinne. Den drukner i to do-lister, uffer seg sammen hovedpersonen over hvor håpløst det er å tråkke i andres rot, plukke opp andres søppel – som en tjener i kulissene. Det betyr ikke at det ikke er mulig å skrive godt om menneskers hverdager – tvert imot, men i denne romanen skrives det ikke godt nok om disse erfaringene.

Skraper i overflaten

Når hovedpersonens mann kommer med seksuelle antydninger etter middag, mens han legger seg på sofaen og ser på sporten, og vår forteller gråter på vaskerommet, berører det til en viss grad, og leseren kjenner at Miriam må reagere, men vi kjenner det ikke nok. Til det behandler romanen sitt eget stoff på altfor velkjent vis, også språklig. En litterær behandling av velkjent stoff må åpne den aktuelle delen av tilværelsen den beskriver og få oss til å gjøre noe annet enn å nikke uengasjert og bekreftende på at «ja, slik er det i mange av de norske hjem».

Menneskene i denne romanen er som lette karikerte typer eller nesten kulisser, vi kommer ikke lenger enn til sukkingen og oppgittheten til hovedpersonen, og dumskapen hos mannen hennes. Barna er perifere skikkelser som likner faren i evnen til å håne moren, men noe mer ser vi ikke til dem. Ja, slik er tenåringsbarn – men en roman må forsøke på strekke seg etter å gå inn i mer enn å bekrefte enkelte sannheter for oss.

Det foregår en utvikling hos hovedpersonen som kommer til uttrykk i valget hun til slutt tar, jeg kjenner at jeg heier på henne og håper hun finner en løsning, men jeg skulle gjerne fått denne endringen formidlet gjennom hele handlingen som noe mer enn trivialiteter og muligheter til å hele tiden anta hva som skal skje, men bare på overflaten.

Forlagets sammenlikning med Flauberts klassiker og Agnes Ravatn er for meg til dels en drøy og misvisende salgsteknikk, og også en urettferdig merkelapp for romanen selv. Jeg vil heller sammenlikne «Ni dagar i veka» med enkelte chicklit-utgivelser, en slags Bridget Jones fanget i hverdagshelvete hun forhåpentligvis har baller nok til å ta tak i. Ingen andre kan gjøre det for henne, nemlig.

Mari Nymoen Nilsen

Kristin Helgeland

Ni dagar i veka

Vigmostad & Bjørke

Roman

270 sider

349 kr.

15 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: