Search
  • mari nymoen

Havets innvoller

Diktdebutant Erlend Wichne går for et av litteraturens virkelig store temaer når han kaller samlingen sin for Hav, sløyd.

Foto: Heidi Furre/Flamme forlag

Det første leddet er greit, havet. Men det går litt tid før jeg skjønner at det andre ordet i tittelen til denne boka ikke har noe med skoledagenes møysommelige arbeid med trevirke å gjøre, men snarere med verbet å sløye, som i å sløye en fisk, altså at havet, eller følelsene om havet, blir delt opp, partert så og si, splittet opp i sine enkelte komponenter, eller hvordan man skal uttrykke det. Bokens omslag bidrar for øvrig til denne forvirringen, for på baksiden har bakgrunnen en trestruktur, et bilde jeg ikke finner noen dekning for bruken av i bokens tekster. Men man skal selvfølgelig ikke dømme en bok etter omslaget, så jeg nullstiller mine forventninger og starter lesingen på nytt.

Hav, sløyd er en gjennomarbeidet og nitidig satt opp diktsamling som altså har havet som fellesnevner, men ikke på noen måte et entydig hav; her er både det skumle, farlige havet og det milde, livgivende havet, og de fleste avarter derimellom, men det er stort sett et konkret hav det snakkes om, selv om det ofte nok også ilegges abstrakte eller metaforiske egenskaper.

Selve diktene er også lite entydige i form og stil, fra aforisme- eller haikuaktige kortdikt, til dialoger, knekkprosa, og innslag av konkret poesi, og samtlige av dem er da også åpenbart gitt en svært gjennomtenkt form og typografi. Sannelig dukker det ikke opp et dikt med enderim også! Bokas styrke ligger i denne lekenheten og viljen til å utforske ulike uttrykk, og i forfatterens språkfølelse: på en varsom, musikalsk og særdeles kontrollert måte brukes det en del dialektale uttrykk blandet inn i det ellers ganske normerte bokmålet.

Båten gikk

i

holmen,

og av baugen splintra åpen

blei fjellet omkransa

som ei råk

helt til bølgan slo

vraket av

og lot det gli ner

gjennom vann.

Slik starter diktet «Råk», som strekker seg over syv og en halv side. Etter grunnstøtingen ledes vi gjennom en serie bilder eller tablåer, gjennom et forhold som beskrives med noen riktig så friske og originale hav-metaforer, og stadig tilbakevennende varianter av råker, altså åpninger, både håndgripelige og billedlige. Her gir forfatteren seg selv plass til å la det særegne og kontrollerte språket få spille seg ut, og være litt mer sprelsk enn i mesteparten av resten av samlingen, og det gir oss et rikt og mangslungent dikt som representerer de aller beste elementene i boka.

Et annet vellykket dikt er dette fra side 34, uten tittel:

Du er hval.

Og du er manet av brann,

driver pakkis kald.

Du er krill overalt.

Du er vann.

Som

et hav i

fjord

ligger du i

meg, som

er jord.

Her brukes havmetaforene på overraskende og poetisk produktive måter, i et hverdagslig språk, og med en formmessig overraskelse i det avsluttende enderimet (som blir delvis skjult av linjedelingen) i det strengt tatt åpenbare, men likevel fine rimparet fjord-jord, hvor jeg-et ender opp som en ramme rundt du-et.

Mindre vellykket er de aforistiske diktene, så som «Hvis man bare ser på overflata»:

Hvis man bare ser på overflata,

får man aldri undersøkt hvordan

det egentlig er der nere.

Men jeg veit at dypet er der.

Det er der jeg ikke kan puste.

Derfor er det alltid overflata

jeg går ut for å holde øye med.

Her blir vendingen i de siste linjene helt programmatisk og forutsigbar, og den forsøksvise visdommen i diktet er lite annet enn en hul retorisk effekt.

Det føles som om dette er stoff og dikt som er samlet opp og bearbeidet gjennom lang tid. Det varierte og lekne uttrykket som i utgangspunktet er en styrke blir så sprikende at det også blir bokas akilleshæl, for selv om det hele veien handler om havet, trekker ikke tekstene i noen retning, og helheten som det konseptuelle rammeverket implisitt lover oss trer aldri frem. Javel, tenker jeg etter endt lesning, havet kan være så mangt, men det visste jeg fra før. Dermed sitter vi igjen med en samling enkeltdikt som uintendert mimer bølgenes daler og topper: stedvis løfter det seg opp mot det virkelig minneverdige, stedvis faller det ned mot det bagatellmessige og uinteressante. Jo mer konkrete de er, jo bedre er de. Uttrykt med motsatt fortegn: de mest abstrakte og filosofiske diktene er også de svakeste.

Forfatteren behersker språk og form, men har kanskje ikke så voldsomt mye å si, i hvert fall ikke om et så stort tema. Sløyingen av havet kan dermed ikke sies å være helt vellykket: diktsamlingen har ikke gitt meg noe nytt blikk på havets innvoller. Men det ville det da også vært oppsiktsvekkende om Wichne hadde klart, når han velger seg et så hyppig brukt motiv for sin første diktsamling.

Ola Jostein Jørgensen

Erlend Wichne

Hav, sløyd

Flamme forlag

Dikt

64 sider

Kr. 269,-

41 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: