Search
  • mari nymoen

Dødens notater

Eirin Gundersen kan med rette kalles en elegiker.

Foto: Julie Pike/Gylendal

Hva kan døden være? Lyrikeren Eirin Gundersens første bok, Du er menneske nå, er en velkomponert fremstilling av et jeg som sørger over tapet av en far. En sorgprosess, en serie forsøk på å reetablere mening i en tilværelse der all oppmerksomhet er rettet mot døden og de mange uutholdelige spørsmålene erfaringen med døden reiser, deriblant spørsmålet om reetablering i det hele tatt er mulig. Bokens første dikt lyder i sin helhet:

langsomt og plutselig la døden seg over møblene, over klærne, over maten i kjøleskapet, familiefotografiene i hylla, utsikten fra kjøkkenvinduet. den dekket veggene med kjedsomhet som ikke er kjedsomhet, men stillhet, og nå er stillheten festet i kroppene våre. nå manifesterer stillheten seg i måten vi møter hverandres blikk på. stillheten sitter i stolen min far alltid satt i, den rugger fram og tilbake gjennom formiddagene, kveldene og nettene, og det finnes ikke noe annet enn fraværet av alt som pleide å være.

Paradokset er like påtagelig som de innledende ordene, «langsomt og plutselig». På den ene siden: farens død, opplevelsen av fravær – at alt er forvandlet, at alt er tapt, og at det ikke er mulig å gjenopprette det som var. På den andre siden: ved å peke på trivielle gjenstander – møbler, klær, fotografier, og særlig «stolen min far alltid satt i» – danner åpningsdiktet et bilde av noe nærværende, fraværets motsetning. Gjenstandene trer frem, de er blitt gitt betydning, de utgjør et tegnsystem, et «språk» som trenger seg på og benevner den døde faren.

Forstillelse

En klassisk problemstilling, som i aller høyeste grad er elegiens problemstilling: hvordan fravær produserer et nærvær av tegn som vitner om det tapte. Et innfløkt tegnsystem; i sorgens tjeneste dyrker det paradokset, forvekslingen og, ikke minst, forstillelsen. Det er fristende å sitere Harold Bloom, som påviser slektskapet mellom meaning og moaning: «A poem’s meaning is a poem’s complaint, its version of Keats’ Belle Dame, who looked as if she loved, and made sweet moan.» Noen «Belle Dame» er ikke å oppspore i Du er menneske nå, men det keatske as ifsom om – finner vi flere eksempler på. Et sted i boken leser vi:

det er umulig å forestille seg sitt eget fravær. hjernen har ikke noe minne av å ikke eksistere, kroppen kjenner ikke til annet enn det fysiske.

Man kan dvele lenge ved dette utsagnet. For det må jo være sant: at vi aldri får vite hva det vil si å ikke eksistere; at vi – så lenge vi lever – forblir fanget i det kroppslige, det fysiske. Å påstå noe annet, som f.eks. at hjernen husker noe fra en tid før fysikkens lover trådte i kraft, må jo være ensbetydende med å gi seg mystikken i vold. En tid før fysikkens lover trådte i kraft? En slik tid har aldri funnes! Vitenskapen har talt, og den vil tale igjen – det vet vi. Ja, vi vet at vitenskapen vet. Vi vet at vitenskapen mener seg i stand til å forvalte sannheten om liv og død. Og nettopp derfor: I trygg forvissning om at vitenskapen vet, kan den sørgende gi seg hen til trøstende utsagn tuftet på sikker kunnskap. Visst, «det er umulig å forestille seg sitt eget fravær». Visst, «hjernen har ikke noe minne av å ikke eksistere, kroppen kjenner ikke til annet enn det fysiske». Reetablering av mening – tilsynelatende. For den sørgende er det som om alt er slik det skal være. Forstillelsen er operativ.

Hypotalamus

Denne vissheten – vissheten om at vitenskapen vet – har på finurlig vis sneket seg inn i Eirin Gundersens elegiske bok. Enkelte dikt skiller seg ut ved at de beskriver en verden der alt henger i hop, en verden vitenskapen overskuer og definerer. Det kan være snakk om hjernen, som her: «hypotalamus, området i hjernen som styrer kroppsfunksjonene vi ikke har kontroll over. tårer, fordøyelse, hjerteslag.» Det kan være snakk om havskilpadden, som «svømmer i dagevis uten annet enn saltvann å drikke, den gråter for ikke å dø»; om «havoteren, sjøløven, selen og sjøkuen», som alle «gråter, store, salte tårer som holder dem i live»; om «hudceller, bindevev, hår»; om mikroorganismer, dypvannskreaturer, hermafroditter og «millioner av livsformer vi ikke veit om». Og:

liv kan bare oppstå av liv

hver celle stammer fra en annen celle

huden strammer, hylstrer inne bevisstheten

de tynne strimene i blodet

dette veit du

vi arver forfedrene våre, lynnet, måter å gå på, fysiske trekk

vi vokser med relasjoner skåret inn

Nettopp, «dette veit du». Men hvem er den kunnige, hvem er diktets du? Den døde faren – en identifikasjon som er åpenbar andre steder i boken? Eller jeget selv? Eller en tredje «person», en «mystisk» skikkelse jeget henvender seg til? Gud? Eller er diktets du å betrakte som et retorisk bindeledd mellom de innledende læresetningene og de to siste verselinjenes vi? Uansett, diktets du må ha et eller annet med bokens tittel å gjøre: Du er menneske nå. En voldsom påstand: er du menneske; nå er du – nå, etter dødsfallet, i sorgprosessens tid. Påstanden er kan hende uttrykk for jegets selvomsorg: at jeget finner trøst i forestillingen om hvordan en høyere orden, naturen, holder frem en rimelig definisjon av mennesket. Nok et trøstende som om. Døden setter punktum for et menneskeliv, den fullender – og det som er fullendt, lar seg avgrense, definere. Jeget, som «vokser med relasjoner skåret inn», oppdager seg selv i minnet om den døde.

Nok et trøstende som om, ja. Men like fullt et som om hvis følge kan være en intensivering av jegets kreativitet og evne til å sette det trøstende språket på spill. «jeg består ikke av cellevev, men av årstider. øyeblikk som har gått strakt gjennom meg.»

Overskridelse

Sett med vitenskapens øyne, arter døden seg som del av en biologisk prosess, som en kjemisk konsekvens av hva det vil si å leve. En organisme eldes, forvitrer, brytes ned, råtner, eller den skades, utsettes for brutale angrep – men uansett årsak: organismens tilintetgjørelse er så å si innskrevet i dens eksistens. Døden gjør sitt krav gjeldende, et krav som ikke uten videre kan kalles grunnløst, snarere tvert imot. I vitenskapens rasjonelle verden vitner døden om et velfungerende økosystem. Forråtnelse betyr gjødsel, næring til jorden. Den ene organismen er føde for den andre organismen. Tilintetgjørelse innebærer at noen overlever. «liv kan bare oppstå av liv» – sagt med andre ord: døden opprettholder livet.

Selvfølgelig, denne fremstillingen av hvordan døden arter seg i vitenskapens øyne, er ingenting annet enn en karikatur. Vitenskapen – og nærmere bestemt naturvitenskapen – ser på ingen måte bort fra hvor komplekst spørsmålet om døden er, og det vil være et stort mistak å sette likhetstegn mellom biologi og lettfordøyelig funksjonalisme. Like fullt er det en kjærkommen karikatur. Den demonstrerer hvor vanskelig det er å snakke om døden uten samtidig å reprodusere floskler, klisjeer og tabloide standpunkt. Karikaturen lokaliserer et språklig problemområde, og den peker på en annen karikatur, nemlig karikaturen av den karikerte naturvitenskapens fremste opponent: teologien.

Hvordan overvinne døden – og hvorfor? Ifølge teologien er spørsmålet om døden å finne i sentrum av frelseslæren – og dermed i sentrum av det religiøse språket. Det er i møte med døden at mennesket oppfatter seg selv som et religiøst subjekt, en «organisme» som til forskjell fra dyr og planter higer etter å overskride de grensene naturen har trukket opp. Og det er i møte med vitenskapen at teologien prøver – eller tvinges til – å bli sine egne dogmer ytterligere bevisst.

Erindring og selvbevissthet

Diktningen snakker om døden. I likhet med teologien vier den overskridelsen oppmerksomhet, for dermed å gi stemme til det religiøse mennesket. Men diktningen kan aldri underordnes teologiens læresetninger, og hvis man leter etter berøringspunkter mellom diktning og vitenskap, vil man finne et her: i behovet for eksperiment, kjetteri og erfaringsbasert fremgangsmåte. Eller for å si det meg jeget i Eirin Gundersens bok: behovet for «en ny form for stahet».

å våkne opp en morgen, se på alt sammen og si til seg selv, med en ny form for stahet: du er menneske nå.

Kunsten å sette språket på spill, utfordre – og forandre. «et sted underveis har jeg sluttet å skrive lengre setninger. bare disse korte notatene, i sin enkleste form.» Gundersen fremviser en sterk vilje til å ta de store spørsmålene på ramme alvor – disse spørsmålene som jo så lett havner i karikaturenes klør. Debutanten, som til fulle behersker «sin enkleste form», går prosaisk til verks og viser oss at døden kan være et komplisert spørsmål om nødvendig eller påtvungen selvbevissthet. Og det er – så vidt vi vet – kun de levende som reflekterer over døden.

Leif Høghaug

Eirin Gundersen

Du er menneske nå

Gyldendal

Kr. 299,-

Dikt

62 sider

31 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: