Search
  • mari nymoen

Døden, kunsten og ensomheten

Godt språk, mye godt tankegods, men en tyngde som føles påtatt i Roskva Koritzinskys første roman.

Foto: Linnea Syversen/Aschehoug

Det er nesten et halvt årtusen siden John Donne skrev at «Intet menneske er en øy» og et halvt århundre siden Ernest Hemingway siterte ham i «Klokkene ringer for deg». At påstanden i dag stort sett kan leses på kjøleskapsmagneter med solnedgangmotiv bør ikke overskygge at Donne hadde et poeng. Og det føles ofte som om det finnes langt flere slike øymennesker i litteraturen enn i livet.

Romanes jeg-forteller forlater fastlandet i bokens første setning, og tilbringer resten av boka på en navnløs øy i selvvalgt ensomhet, inkludert de gangene andre mennesker sveiper innom handlingen. Her går hun opp sporene etter et selvmord på samme sted, fire år tidligere. Boktittelen henspeiler på den potensielt farlige, i dette tilfelle dødelige spenningen i en kunstnermentalitet, mellom den brennende, intense skaperkraften og det tomme mørket etterpå. Hovedpersonen spør:

Var selvmordet en konsekvens av for mye eller for lite kraft? og Er selvmordet forårsaket av en brann som fortærer eller et mørke som sluker, og hva med overlevelsen, et fravær eller et nærvær?

Kvinne og mor

Det er filmskaper Hedda Veier som har tatt sitt eget liv, i en alder av 29. Romanens jeg-forteller som er filmkritiker og forfatter, har skrevet boken om Hedda som hun beundret, men ikke kjente. Hedda, bokens «du», skildres sporadisk og primært gjennom beskrivelser av klipp fra filmene hun har laget, ofte svært symboltunge, som en sølvring som kaster fra seg lyset mens den synker ned i grumsete vann. Langt flere sider vies fortellingen om Heddas mor, eller «moren din», som er det eneste navnet hun får i teksten, en benevnelse som antyder at historien er fortalt, eller snarere forestilt, av bokens forteller-jeg. Fortellingen om moren som alt annet enn mor: som ung jente på sommerleir, som student, i møtene med flere menn, er bokens sterkeste og mest troverdige del, noe som får en til å tenke at figuren ligger minst like tett opp til fortelleren som både den utydelige Hedda og det hardere, mer analytiske jeg-et hun selv presenterer seg som.

Forfatteren lar morsrollen forbinde de to kvinnene. Heddas mor mistet et barn før hun fødte datteren, jeg-fortelleren har et barn i magen, noe hun strever med å analysere og som hun muligens setter på spill med store mengder alkohol og sigaretter. Og romanen trekker dessuten linjer fra bokens Hedda til Munchs bilde «mordersken», der Hedda Gabler er en av modellene. Jeg-fortelleren sammenligner seg selv med en drapskvinne, mens moren i fortellingen hevder at kvinnen på Munchbildet representerer fire ulike kvinner og grunner på setningen Forkledningen er sin egen kvinne, uten at jeg helt forstår hva som menes med det.

Forbindelseslinjer til tross, det er et påfallende fravær av menneskelige relasjoner i romanen. En scene der jeg-fortelleren overbærende lytter med et halvt øre til en elskers heseblesende foredrag om filmkunsten, mens hun selv er helt annet sted, er både morsom og glitrende fortalt. Vanskeligere å forstå er det åpenbart bevisste valget om å bruke morstematikken som ramme, samtidig som den forblir så godt som uberørt i teksten. For i likhet med jeg-fortellerens vennskap, tilbakelagte forhold og vanskelige familierelasjoner, forblir den potensielle og den reelle morsrollen mer eller mindre kun en påstand i en bok med to hovedpersoner som oppleves som de kun er til stede i forholdet til seg selv.

Vakkert og overkonstruert

Forfatteren skriver tidvis glitrende godt. Om kunst, om å skrive, om å tenke, om å skape. Om å lete etter ordene, om å stille det samme spørsmålet flere ganger og fortsatt ikke helt få tak i hverken det eller svaret.

Samtidig stiller Koritzinsky på sitt beste Koritzinsky på sitt svakeste i et dårlig lys. Zadie Smith skriver i essayet «Fail better» om frasen to rummage through a purse som gå i søvne gjennom en setning. Denne bokas hovedperson fisker ut en bok fra en plastpose, hun fisker fram et nøkkelknippe, mens en annen figur fisker fram en film fra skulderveska i disse og i litt for mange andre setninger, gjerne om trær, sjø og lukt, som framstår som transportetapper. Her er dessuten en nesten Knausgårdsk tetthet av sigaretter, så kan man mene hva man vil om det.

I form er boken fragmentarisk og metaforrik, handlingen avbrytes av filmklipp, intervju, drømmer og syner. Det er for så vidt stemningsskapende, men skaper samtidig distanse til både ideene og handlingen. Fordi det mest av alt synliggjør forfatterens iver etter å ta mange grep på en gang.

Estetikk forkledd som tyngde

Hvor godt romanen fungerer handler i stor grad om graden av velvilje hos leseren. Det er lett å lese mening inn i utelatelser, lett å forveksle ambivalens og mørke med dybde og innsikt. Og her er mye mørk tematikk: Heddas selvmord, abort og spontanabort, en mor i fengsel som har drept sitt eget spedbarn, myrdede barn i avisene, en sønn påkjørt av toget. Tap i en rekke avstøpninger, sannsynligvis ment som en slags klangbunn til at jeg-fortelleren bærer på et liv hun fortsatt kan velge eller velge vekk. Men jo mørkere materien blir, jo mer stilisert og diffus blir romanen. Det etterlater en litt emmen ettersmak av noe påtatt og poserende, av en forfatter som låner seg tyngde ved å slenge en rekke store, alvorlige elementer på bordet uten å behandle dem i særlig grad, Forresten, rett skal være rett, selvmordet diskuteres grundigere enn som så, men også dette hovedsaklig som en teoretisk størrelse, som et estetisk valg fritt for smerte, savn, død menneskekropp.

«Flammen og mørket» er en vakker tekst det er lett å beundre, men også lett å la være investere i. Roskva Koritzinskys litterære talent er åpenbart og løfterikt. Jeg gleder meg til å lese henne når hun senker skuldrene og tempoet, og når blikket utover blir like fokusert som det som vender innover.

Annette Orre

Roskva Koritzinsky

«Flammen og Mørket»

Aschehoug

349,-

Roman

169 sider

62 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: