Search
  • mari nymoen

Sammen er vi alene

I Før de henter oss forsøker psykolog og forfatter Peter Franziskus Strassegger å svare på hva ensomhet gjør med oss.

Foto: Fredrik Arff/Cappelen Damm

I 2013 vant Strassegger Tarjei Vesaas´ debutantpris for romanen Stasia. Forfatteren skrev om isolerte mennesker utenfor ethvert fellesskap, avskåret fra sosiale institusjoner som skoler og arbeidsplasser. Debuten var sår, håpløs og vakker. I sin andre roman fortsetter han i det samme sporet. Strassegger viser en tydelig utvikling i sitt forfatterskap, og har med hell trukket veksler på erfaringer fra terapitimene.

Før de henter oss er fortellingen om det aldrende ekteparet Alma og Oskar. Alma passer på Oskar som er i ferd med å bli senil. Med nøkkelen til ytterdøren rundt halsen låser hun ham inne i frykt for at han skal forville seg ut i verden på egen hånd. Å passe på Oskar og stelle hus og hjem blir stadig vanskeligere. Det er feite lag med fett på kjøkkenbenken, og badegulvet er så skittent at Alma resignert konstaterer at så lenge føttene er tørre, får de heller være mørke av skitt.

Avskåret fra omverden

Med én eneste nabo bor ekteparet i et forlatt område uten nevneverdig tilknytning til verden utenfor. Det er Alma som fører historien og hennes holdepunkter er naboen Elisa og hennes sønn, hjemmehjelpen og jenta på bensinstasjonen som nekter å svare på spørsmål. Livet ekteparet lever er svært isolert, og ensomheten siger ut fra boksidene. Særlig er det ille for Alma. Oskar er ikke lenger hennes ektemann. Han er redusert til et barn som klemmer brødskiver sammen til klumper og trenger hjelp med både tannpuss og påkledning.

Gjennom Almas fortellerstemme blir leseren en del av ensomheten og håpløsheten som Almas verdensbilde tegner. I debutromanen Stasia benyttet Strassegger seg av samme grep: Ved å skape marginale romankarakterer på siden av samfunnet skaper han også nye litterære rom. I Stasia ser vi imidlertid virkeligheten gjennom et barns øyne. Der er Armin yngste sønn i en omreisende familie som driver entreprenørvirksomhet. Barna blir tatt ut av skolen, faren drikker og den lille familien reiser vekk fra mormors varme favn og suser over autobahn for å tjene penger. Armins barnlige, mystiske forståelseshorisont ser imidlertid ikke omsorgssvikt, alkoholisme og prostitusjon. Barnet lager egne forklaringsmodeller og et verdensbilde som forstår virkeligheten helt annerledes fra voksne.

Slik er det også i Før de henter oss. Alma er gjennom mange år blitt så isolert fra andre mennesker at også hennes verdensbilde har blitt et annet. Det er en annen målestokk for velvære og det finnes ingen mennesker å sammenligne sitt liv med. Å sammenligne seg selv og sitt liv med andre og å definere seg selv mot noe utenfor jeget er en viktig del av menneskelivet. Men Alma har levd så lenge på kanten av fellesskapet at det ikke lenger finnes noen målestokker eller noe å speile seg i. Det nærmer seg total ensomhet.

Dette grepet er virkningsfullt. Leseren blir omsluttet av romanens verdensbilde. Mens man gjennom de første sidene tenker at det finnes en vei ut av elendigheten for jeg-fortelleren, forstår man etter hvert at fangenskapet er absolutt. Dette lykkes Strassegger med fordi han tegner romanjegets forståelseshorisont så tydelig og troverdig for leseren.

Litteraturens verdensbilder

Å leve seg inn i litteratur er en forutsetning for å lese. Troverdig litteratur gjør at innlevelsen kommer langt lettere. Strassegger skriver ikke bare troverdig, men skaper realistiske og fremmede verdensbilder. Her viser han et nært slektskap til Jan Roar Leikvoll. Også i Leikvolls bøker, særlig i Fiolinane, preger antydningenes kunst og barnlig logikk forståelseshorisonten til jeg-personen. Både hos Leikvoll og hos Strassegger møter vi marginaliserte skikkelser som fortolker de vanskelige situasjonene de befinner seg i på en måte som er fremmed for de fleste av oss. Forfatterne evner begge to å la leseren forstå langt mer enn romanens jeg. Det skaper en uhyggelig stemning. Mens Leikvoll skriver om dystopier i en nær fremtid, er Strassegger godt plantet i vår egen tid med mer gjenkjennelige tablåer, men med samme håpløshet og utenforskap.

Dette utenforskapet har vært en følgesvenn for både Alma og Oskar gjennom hele livet. Gjennom tilbakeblikk blir vi kjent med ekteparet i deres ungdomsår, og ingen av dem har vært enkle å leve med. Tilbakeblikkene gir bakgrunnsinformasjon, men Strassegger makter ikke å begrense seg, og glimtene fra fortiden tar for mye plass. Det er nåtidsskildringen som er mest interessant, for her går forfatteren dypere i ensomhetstematikken og romanens nåtid gir Almas betraktninger større plass. Byrden av å måtte passe på sin senile mann og redselen for at hjemmehjelpen skal se skitten på kjøkkenbenken er mesterlig skildret. Både skammen over å ikke klare å ta vare på ektemannen og den evige ventingen på at han skal bli hentet til sykehjemmet skaper spenning i romanens nåtid. Det mangler tilbakeblikkene, der står ingenting på spill.

Strassegger skriver nøkternt og det tillater leseren først og fremst å bli en del av Almas verdensforståelse. Språkføringen tiltrekker seg ikke oppmerksomhet. Man stopper ikke opp og tenker over poetiske formuleringer, men lar seg rive med og leve seg inn i tilværelsen på kanten av verden. Det er et velfungerende virkemiddel, og ser man nøye etter, merker man at Strassegger har et stramt grep om formen. Ingenting er overflødig, ingenting sentimentalt. Det hverdagsprosaiske språket fremhever således tematikken ved ikke å kreve for stor oppmerksomhet.

Med Før de henter oss byr Strassegger på en sår roman om ensomhet og alderdom. Over to bøker har han vist dyp innsikt i menneskelig bevissthet og en evne til å gi liv til eiendommelige karakterer. Til tross for konvensjonell språkføring og form, er andreromanen vel så interessant som den første. Hvis Strassegger tør eksperimentere mer med den litterære formen neste gang, kan vi virkelig glede oss.

Julie Kalager

Peter Franziskus Strassegger

«Før de henter oss»

Roman

Cappelen Damm

160 sider

349 kroner

23 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: