Search
  • mari nymoen

Den dirrende sorgen i all kjærligheten

Hilde K. Kvalvaag «Lev vel, alle»: Ensomheten og ønsket om det beste for dem man elsker problematiseres i en roman lagt til storslått villmark.

Foto: Agnete Brun/Samlaget

Dette er Hilde K. Kvalvaags andre roman for voksne, hun har tidligere skrevet prisbelønte romaner for ungdom, blant annet fikk hun i 2010 Brageprisen for ungdomsromanen «Fengsla». Nå er hun tilbake med en roman som søker å favne store følelser, store relasjoner og stor natur.

Romanen forteller om alenemoren Gunhild som tar med seg sønnen Knut på seksten til den canadiske villmarken, i et slags forsøk på å komme nærmere både ham og sitt eget liv. Knut har droppet ut av skolen etter å brutalt ha slått ned kameraten sin fordi han snappet kjæresten rett foran øynene hans. Som utstøtt av vennegjengen og fylt av et uutalt hat rettet mot seg selv, mestrer han ikke lenger hverdagen hjemme.

Gunhild vet at sønnen er glad i dyr, og har et sterkt håp om at den storslagne canadiske naturen kan tvinne noen tråder mellom dem igjen. Turen er også et forsøk på å avdekke hvorfor hennes bestefar Knut Hope reiste fra kone og seks barn til Canada for aldri å komme hjem, bare signere alle brev med «lev vel, alle». Ensomheten, den som bestefaren oppsøkte, er en annen enn den hun selv opplever i sitt eget liv og som forsterkes ved at Knut forsvinner lenger og lenger fra henne.

Desperasjonen etter å nå frem til sønnen, sårbarheten hun utsetter dem begge for som en nødvendighet og Knuts trassighet som et slag i ansiktet gang på gang, er sår lesing og gir – der det fungerer best – romanen en retning som oppleves viktig. Barnet som er i ferd med å bli en mann, redselen og den intense kjærligheten:

Ho vil gå bort, legge armane rundt han, men han vil ikkje bli omfavna av henne, så ho vaker over han på avstand. (…) Stiv ligg ho og lyttar etter om han sovnar igjen, medan orda hans slår inn og ut av brystet hennar.

Villmarken byr på utfordringer for liv og helse, og stil slutt er det Knut som må ta ansvar.

En tredje forteller

Romanen fortelles fra både Knut og morens ståsted, og består av mye dialog. Det tar en stund før de to etableres tilstrekkelig som interessante nok å følge, muligens skyldes det at romanen litt for ofte slipper flere påbegynte gode betraktninger og interessante resonnementer som er nødt til å ligge til grunn for at den ikke bare skal bli en flat fortelling om to mennesker som beveger seg i storslått natur.

Der morens intense ønske om å formidle noe hun ser på som livsnødvendig over til sønnen – kjærligheten og naturen – virker romanen definitivt sterkest, og naturen opptrer ofte som en tredje forteller i romanen. Den har betydning, ikke bare som en kulisse, men som en transformerende betingelse for at noe nytt skal kunne oppstå, som i beskrivelsene av Stillehavet som noe annet enn andre hav:

Havet ligg stille og liksom svell. Det er noko underleg med Stillehavet. Det må vere fylt av eit anna stoff enn den mørke Nordsjøen. Det lyseblå havet svell, som om det skal breste.

Etter endt lesning er naturen muligens den karakteren som henger lengst ved denne leseren.

Flukt og forsoning

Det sinnet som kan oppstå kun i relasjon til dem som står oss nærmest, preger Knut. Han er barnslig, lei, trassig og egoistisk. Gunhild gir leseren noen bilder av mennene i familien som ensomme ulver, og håper ikke Knut skal gå i samme retning. Dette kunne romanen gjerne dvelt lenger ved, det samme gjelder påbegynte tankerekker som avsluttes for brått, som denne: «Ho seier at ho elskar fuglar, og at ho personleg har oppdaga at det er ein samanheng mellom å elske fuglar og å elske litteratur». Fint! Mer!

Gunhilds egne problemer både følelsesmessig og fysisk – hun blør etter en ufrivillig abort på hele turen – gjør henne til en sår karakter det er lett å føle med. Romanen er best der man kan kjenne på den dirrende sorgen i all kjærligheten hun ikke klarer å gi fra seg på den helt riktige måten, og hun er troverdig i både feilsteg og forsøk.

Mot slutten sier romanen noe om å gi slipp, og gir Knut muligheten til å oppdage noe uten morens blikk som en fortolker av virkeligheten for ham. Og kanskje er det den smertefulle veien alle foreldre må forsøke å gå – enten det er kjærligheten til naturen eller velmenende forsøk på å vri barna i en retning som føles riktig.

«Lev vel, alle» er en roman med mange tråder, men med en sår fortelling i bunnen. Den virker sterkest der denne fortellingen får komme til syne også bak den ytre handlingen, som i denne fine passasjen:

Halvt i søvne lengtar ho etter den ho var. Men når? Då ho var ni, eller atten eller tjuefem? Tenk om framtida berre er eit knirkande pariserhjul av kvardager som skal køyre i same hastighet til ho døyr. Ho tenker på det Knut skreik til henne på Nootka, tenker at folk ville seie at det er noko feil med tilknytninga, og at det er hennar feil. At ho har gjort at han ikkje klarer livet. Men det som skjer, er ikkje alltid nokons skuld.

Mari Nymoen Nilsen

Hilde K. Kvalvaag

«Lev vel, alle»

Samlaget

Roman

287 sider

369 kroner

23 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: