Search
  • mari nymoen

Mellom språk og liv

Hanna Dahl «Rønneimperiet»: Sterke tekster som blant annet handler om å bevege seg i ytterkantene av et eksistensialistisk ingenmannsland – der språket kan endre virkeligheten.

Foto: Julie Pike/Gyldendal

Det er et stort spenn i de seks novellene som utgjør Hanna Dahls debutsamling med tittelen Rønneimperiet. Hun beveger seg fra en tragisk historie i Kosovo under krigen på Balkan, via hjemlige rovdyrkonflikter på Modum, til St. Petersburg og kretsen Imperiets legionærer, en aktivistgruppe som vil gjenreise det russiske imperiet, fra Karpatene til Konstantinopel.

Allerede i den første novellen, Korsdrager, som har stått på trykk i norske Granta 3, viser forfatteren sin helt særegne tilnærming til språk og tema:

Jeg kjenner et digert hat mot det mytiske. Det er sleipt, farlig, forførerisk… Ingen skal fortelle meg at kriger ikke drives fram av språk. Emosjoner forstørres, målbæres og antennes av språk, de retoriske vedstykkene bæres fram i digre trau av spik spenna gærne folk med tomme hoder (sånne som oss).

Ordene er lagt i munnen på fortelleren, en serbisk jentunge, lillesøsteren til hovedpersonen, som deler navn med den mytiske serbiske kongssønnen Marko Kraljević. Hun befinner seg i en form for overgang, et ingenmannsland mellom søvn og våkenhet, men også mellom myter og grell virkelighet, slik tilstanden var under Kosovo-krigen på 1990-tallet.

Tilstedeværelsen begynner å leve et fremmed liv, jeg utarter… Jeg blir den Marko ville jeg skulle bli. En som trasker rundt blant de falne og leter.

Ved å legge de høystemte ordene i munnen på en biperson, en som bivåner de store begivenhetene, løfter forfatteren stoffet opp på et nivå som er aktuelt til alle tider, og som angår oss alle.

Storebror Marko, en serber som forelsker seg i ei albansk jente, kjemper sin egen lille krig mot menn av alle folkeslag som utnytter kvinner i krigssoner:

I det svake skinnet fra et par billykter så jeg FN- og OSCE-skilter, UNMIK-Police, KFOR. Bilene sto og rugget, av og til gikk en bildør opp og en jente hoppet ut før en annen hoppet inn.

Den beske øyenvitneskildringen av de multinasjonale fredsstyrkenes atferd virker sterkere enn offentlige rapporter om overgrep i krigssoner. Forfatterens fem punkters oppsummering av hva krigen handlet om, er direkte, enkel og sterk:

Jeg fatter og begriper ikke hva det ble kriget om. Jeg forstår ikke hva som foregikk, utover følgende opplagte liste: 1. Folkeferdenes iboende faenskap. 2. Nedarvede omstendigheter.3. Driften mot død. 4. Summen av feilslutninger. 5. Legendespetakkelet.

Forfatteren holder krigen ubehagelig nært opp fram for oss. Stadig med lillesøsterens fortellerstemme:

Under dem ligger alminnelige menn, trente og utrente kropper om hverandre, alle sammen utryddede ofra fra hendelser som snart tilhører mytene, filmene, heltehistoriene. De skal foregå i fremmede land, i fjern fortid eller forvrengt framtid, ikke sommeren for to år siden utenfor ditt eget hus!

Sjelden stemme

Hanna Dahl er en sjelden debutantstemme som også velger og evner å bevege seg utover eget liv og nasjonale grenser når hun velger tema, i dette tilfelle krigen i Kosovo. Teksten er ikke uttrykk for et formeksperiment, selv om påstanden hennes er at språket kan forvrenge virkeligheten.

Debutanten har og både geografisk og tematisk spennvidde i teksten. I Ulven og kalven belyses et vakkervondt mor-datter-forhold gjennom datterens blikk. En uventet vinkling der metaforene blikk, røntgen og skadelig stråling forfølges til det ytterste.

Jeg knep øynene hardt igjen for å fjerne bildene, jeg ville ikke stråle henne i stykker.

Dahls bakgrunn fra skogbrukskommunen Modum gir klangbunn til novellen med tittelen Ømfintlighet. Tittelen er hentet fra Ryzard Kapuścińskis Imperiet, og henspiller på den ømfintligheten mennesket og alt levende i naturen har overfor grenser. I en arkaisk kaskade av en beskrivelse av natur, vær og sære karakterer fra skogbygdene, rulles det opp en historie om jegere og bygdekonflikter om rovdyr, som er vanskelig å gripe, men besnærende å lese. I naturbeskrivelsene og hvordan de merker menneskene, trekker Dahl på en annen stor novelleforfatter, Hans Herbjørnsrud og hans himmelstormende og samtidig jordbundne noveller fra Hedalen. Dahl har allikevel sin egen stemme i behold: Vekslingen mellom det udefinerbare og det urolige konkretisert i snøstormen, og helt konkrete og prosaiske assosiasjoner til barndomsopplevelser. Formen står her ikke i forhold til forløsningen, det blir fjellet som fødte ei mus.

En annen språklig endring er det i Løven av Juda der Hanna Dahl (hun er datter av biskop og tidligere prest, Per Arne Dahl) henter stoff fra eget og prestefarens liv. Språket flyter lettere, og humor er tilstede i fullt monn i de mange anekdotiske berettelsene og karakteristikkene.

Tettere på forfatterens virkelighet

Tittelnovellen Rønneimperiet har og et tema tilsynelatende tettere på forfatterens egen virkelighet (Dahl har utdanning i språk og litteratur, med vekt på Russland og det tidligere Jugoslavia). Her er det stipendiaten som reiser til St. Petersburg for å verifisere utsagnet ”Imperiet er definert ved den maktpåliggende utvidelsen av seg selv”.

Hun var på vei til kretsen Imperiets legionærer, hun forsket på imperiets estetikk, slik en russisk samtidsforfatter oppfattet den. Hun ville øve opp tenkningen sin.

Her diskuteres litteratur med utsagn som ” Det er parfymering av litteraturen å tvinge den tilbake til det religiøse".

Også er her er det vekslingen mellom politiske analyser, propaganda og tåkeprat, og detaljerte beskrivelser av daglige gjøremål og ting, for eksempel bruken av et vannbrenningsapparat, som skaper spenning og løfter novellen.

Lovende debutant

God bildebruk, særegne synsvinkler, og denne helt spesielle blandingen av en tematikk som dreier både rundt det personlige og det aktuelt politiske gjør Hanna Dahl til en av de mest egenartede og lovende debutantene jeg har lest i høst. Novellene er ikke alltid like enkle å følge, men nettopp det gjør dem interessante, leseren må skjerpe seg for å skille mellom når det er klisjeer og ironi, også i de mange filosofiske og politiske utfallene.

Her en samtale mellom den skandinaviske stipendiaten og en av medlemmene av

– Olga - hva er det verste med å være russer?

– Ingenting. Eller - jo. Det verste er at du må vise styrke og på samme tid innsmigrende underkastelse. Du kryper slik som alle må krype, for i neste øyeblikk å trekke sverdet, aldri mot likeverdige og laverestående. Framfor alt må du ikke smile uten grunn.

– Hva er det verste med å være skandinav?

– At hjernen er bløt og viljen paralysert.

Hanna Dahl er en debutant med en helt egen stemme. Noen tekster kunne med fordel blitt strammet til, slik at de hadde blitt tydeligere, spesielt der naturkreftene raser og karakterene ser livet i sideblikket. Dahl har en fasettert fortellerstemme som jeg gleder meg til å følge videre i både den ene og den andre retningen.

Anne Schäffer

Hanna Dahl

«Rønneimperiet»

Gyldendal

Noveller

160 sider

329 kroner

15 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: