Search
  • mari nymoen

Livet bak persiennene

Kenneth Moes kortroman om en ung mann i et lite rom er et konsentrat av forestillingen om den ofte utskjelte, innoverskuende norske skjønnlitteraturen.

Foto: Sindri Tyr Hognason/Pelikanen

"Forfatteren er av generasjonen som modnet litterært under Min kamp-stormen, og som fant en mulig vei videre i David Shields' Reality Hunger. En generasjon hvor det å skrive om seg selv er mer selvfølge enn statement, mer nødvendighet enn eksperiment”, skriver forlaget i presentasjonsteksten til Kenneth Moes Rastløs. Et gyldig poeng, som ikke har blitt vektlagt i flere nylige artikler som med lett kritisk undertone har oppsummert hvor mange av høstens skjønnlitterære utgivelser som har en hovedperson som deler navn og biografi med sin forfatter.

Og Moes selvfremstilling er tilsynelatende selvfølgelig og lite insisterende. Selv om fortelleren tidlig i boken røper at han har samme navn som sin forfatter (selv om navnet, som jeg-fortelleren legger til at han ikke liker, aldri nevnes), er her ingen utlevering av forfatterens nære og kjære, ingen forsøk på å pirre leserens nysgjerrighet med å peke på at det som fortelles faktisk har skjedd. Bokens ene mottager - for teksten er formet som et brev til kvinnen fortelleren vil ha, men ikke får - er navnløs og skildret på et vis som gjør at faren for identifikasjon virker svært lite overhengende.

Nødvendig? Tja. Om bokens navnløse jeg-forteller er forfatteren Kenneth Moe, om den ytre handlingen er fiktiv eller reell føles mindre viktig fordi det vesentlige som skjer i boken, skjer på tankeplanet. Oppriktig eller påtatt må jo det ha sitt utspring i forfatterens bevissthet. Men om fortellerstemmen vil bli lest som det ene eller det andre er tidvis vanskelig å avgjøre, kanskje fordi Moes eksperiment er en villet tilsløring av grensen mellom det ektefølte og det parodiske?

Det er nærliggende å tenke at det ligger en bevisst tanke bak Moes svært samvittighetsfulle rendyrking av et sett ofte latterliggjorte sjangerkjennetegn, det ekstreme innoverfokuset, den minimale handlingen og de traurige omgivelsene. Som bokens fortellerstemme formulerer det store spørsmålet: “Hvor mye kan man egentlig lære om livet gjennom sprekker i persiennene?”

De nære ting

Vår mann tilbringer romanen i et sparsommelig møblert rom der han sover, skriver og masturberer. Her er sure håndklær og tallerkenstabler med egg og ketsjup-rester, møbler, klær og sko som faller fra hverandre. I likhet med fortellerens egen kropp, skal man tro på diagnosene han selv stiller, som inkluderer hjertebank, pustevansker og forbigående blindhet, samt en mystisk kreft som flytter seg rundt i kroppen. Han frykter dessuten at hjerneslaget som rammet hans far også vil ramme ham, og konkluderer med at han har frostskadd blod i årene etter en morfar som ble satt ut i snøen som spedbarn. Og som om ikke det var ille nok, en dag finner han udefinerbare kjøttbiter på teppet som kanskje eller kanskje ikke stammer fra hans egen kropp.

Han gransker sitt indre, skriver om det å skrive og drøfter sin ensomhet. Og formulerer konklusjoner som denne:

Jeg er full av løsninger, men løsningene er ikke interessante, slik problemet er interessant, for løsningene er ikke meg, slik problemet er det.

Og:

Jeg er objekt uten subjekt, jeg er subjekt uten objekt. En slags metafysisk gugge. Bare meg og lenestolen her og snart smelter vel også vi sammen.

Han vender stadig tilbake til stolen:

Noen dager er den lengste distansen i universet meteren fra sengekanten til buksa, som ligger i en bylt på gulvet, og dette er en sånn dag. Jeg forblir i sengen mens solen står opp, er der fortsatt når den forsvinner igjen. Jeg setter meg til slutt i stolen.

(…)

Stolen, som ræva synker lenger og lenger ned i. Jeg forløser ingenting ved å sitte her og fikle med ord, oppdager bare flere tvetydigheter å utforske, og tvetydigheter i tvetydighetene. Jeg sitter visst på en peanøtt.

Latterlig lidenskap

Og så handler det om kjærligheten, selve igangsetteren for brevet som romanen. Fra starten av uttrykker fortelleren ambivalens overfor kvinnen han elsker, han plukker fra hverandre både hennes karakter og sitt eget lidenskap. Og skildringene av det som har skjedd mellom dem understreker hvordan hun, selve gjenstanden for fortellerens begjær, sannsynligvis kunne vært hvem som helst. De er nådeløst treffende og iblant, som i dette tilfellet, urkomiske:

«Jeg har lyst», sa du, «men det går ikke.» «Du har helt rett», sa jeg, mest fordi jeg hadde lest i bøker at det er det man skal si, og det kjøpte meg noen minutter, for du ble overrasket, smilte, og sa: «Har jeg?» Du la hånden på kinnet mitt. «Det er som om du ser helt inn i meg.» Det rant en tåre fra det ene øyet mitt da du sa det, som du omtenksomt eller ubetenksomt tørket bort, eller kanskje du bare ikke orket se tåren henge der og dingle sånn fra haken. Du foreslo å lage snøengler og jeg tenkte: «Er hun tilbakestående?»

Og når vi er inne på Moes komiske side, er jeg også svak for følgende glimt av erkjennelse, som vekkes når den forsmådde og frustrerte hovedpersonen ser et naturprogram på tv:

Også gasellene blir seksuelt avvist, men så unnslipper de den smerten helt plutselig, fordi noe annet trenger mat.

Hypotetiske forbrytelser

Her er så godt som ingen ytre handling, fortelleren er så vidt en tur ute av leiligheten, persiennene går i stykker og et par samleier vies langt mindre plass enn overnevnte stol. Men bekjennelsene kommer tett. Fortelleren vender flere ganger tilbake til mørket i seg, ugjerninger han ikke har begått, slektskapet han føler med massemordere og voldtektsmenn, selv om han selv aldri har gjort noe mer skammelig enn å sitte hjemme og skrive på Lånekassens regning. Han har bilde av Travis Bickle, Robert deNiros rollefigur i Taxi Driver på veggen, og frykter det som en dag kan komme til overflaten i ham. Og spør seg selv og henne han skriver til om hva kjærligheten egentlig er verdt om den ikke er fører til “dyrehjerter og trusler, psykotiske mixtapes og hjemmestrikkede skjerf i postkassen din, drepe og havne i fengsel for deg (…)”.

Men også når vi snakker om kjærligheten forblir det mørke og skammelige en påstand. “Hva med fantasiene, hvor jeg ikke alltid behandler deg som en Disney-prinsesse, skulle jeg hoppet over dem også?”, spør fortelleren, og skildrer lyster som er oppsiktsvekkende lite uvanlige eller perverterte.

Selvanmelderi

Mot slutten skriver Moe like greit sin egen anmeldelse:

Ens tanker blir først klare når man finner den metaforen som med minst mulig tvetydighet favner om det man begjærer: En diamant av en formulering, en stødig bro fra impuls til handling. Det man kaller «litteratur», er kun avfall fra denne prosessen. Jeg har skrevet og skrevet, og ikke kommet noe nærmere. Men litteratur har jeg saktens produsert: En liksom klok setning her, en dum der, noen vittige, en hel masse syting og klaging fra ende til annen. Det oser og syder av kroppsvæsker, av snørr og blod og det som verre er, disse greiene som flyter mellom mennesker. Boken er blitt som en gryte full av dem, og i tillegg har jeg skjøvet deg (en uskyldig) oppi suppa. Alt for at jeg skulle finne noe jeg strengt tatt ikke har funnet!

Det er vanskelig å ikke lese avsnittet som et nikk til Moes redaktør Karl Ove Knausgård, som avsluttet Min Kamp-serien med å be om tilgivelse og erklære sitt eget litterære prosjekt som mislykket. En annen Knausgård-henvisning, fremstår som en understreking av forfatterens løsrivelse fra sin redaktør:

Trikset er å skrive stadig kortere avsnitt, så slipper jeg å henge meg opp i detaljer fra fortiden.

Så hva er dette? Jeg får ikke helt taket på Moes prosjekt. Når jeg summerer opp, som i denne anmeldelsen, trer det parodiske, det latterlige, det overdrevne tydeligere fram enn det gjorde da jeg leste boken. For her er også inderlighet, sårhet, meningssøken og reell innsikt. Kanskje er disse motsigelsene nøye tilsiktet, kanskje rommer de en påstand om litteratur som handler om noe sånt som å ikke nedvurdere sannheten eller viktigheten i det forslitte og det pinlige. Kanskje er jeg langt ute på viddene.

Moes språklige presisjon og bokens tiltalende fortellerstemme gjorde at jeg ville lese videre. Samtidig tenker jeg at romanen hadde vært utålelig hadde den ikke vært så kort.

Annette Orre

Kenneth Moe

«Rastløs»

Pelikanen Forlag

Roman

110 sider

287 kroner

60 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: