Search
  • mari nymoen

Romanskriving som terapi

Selvbiografisk fiksjon er en risikosport. Romandebutanten Leonard Ibsen har noen litterære virkemidler på plass, men forfatteren har gått i den terapeutiske fella. Litteratur som terapi er interessant kun for den det gjelder.

Foto: Agnete Øye/Tiden

Der det tidligere var en ”kontrakt” mellom leseren og forfatteren om at forteller og forfatter ikke er én og samme person, er nettopp det blitt regelen og ikke unntaket i mye av samtidslitteraturen. Hittil i høst har i alle fall fire norske selvbiografiske romaner en forfatter og forteller med samme navn: Merethe Lindstrøm, Ketil Bjørnstad, Vetle Lid Larsen, og nå Leonard Ibsen (f.1981).

Trangen til å viske ut skille mellom fiksjon og egen virkelighet er stigende, og etter Knausgårds detaljerte familieskildring i Min kamp er de fleste etiske broer og gjerder sprengt og revet ned.

I Leonard Ibsens tilfelle handler det om tre generasjoners familiemedlemmer som med navns nevnelse får de mest private handlinger brettet ut i offentligheten. Heri inngår også anklager om straffbare handlinger; forfatteren ble som barn utsatt for vold av stefaren. Denne avsløringen kunne lett fått strafferettslige følger om ikke stefaren var anonymisert, og at dette altså er en roman, ifølge forlaget. Min innvending til prosjektet er at den litterære kvaliteten er for dårlig, hovedpersonen skildres inngående, men forblir likevel en sjablongaktig karakter i likhet med resten av familien. Temaet, arvesynd og vold avler vold, er ikke godt nok behandlet til at det blir litteratur av det.

Familien på Jar

I ulike tilbakeblikk forteller Leonard Ibsen om Leonard Ibsens liv og levnet.

Han står i sin avdøde fars leilighet i et tilbygg til familievillaen på Jar og minnes sin oppvekst i Bærum og Oslo, og borgerskapets diskrete sjarm: Kunstnermormoren (hun har malt portrettet av Leonard som pryder omslaget på romanen) som brøt ut av det borgerlige hjemmet i Bærum og bedro mann og barn med en mann av algerisk opprinnelse. Faren som døde så tidlig. Farfaren med arkitektaspirasjoner som endte opp som murer og entreprenør i firmaet Ibsen og Wåle. Og morens svik. Hun lukket øynene og lot den nye mannen og stefaren (av iransk opprinnelse) mishandle sønnen. Et familiedrama av Ibsenske dimensjoner der (kunstner)mødrenes misgjerninger går i arv, og utover barna. Leonard blir selv voldelig. Dette er en roman som handler om skyldfølelse, om troen på arvesynden og den sirkler rundt spørsmål om ansvar for egne handlinger, for sitt eget liv.

Romanen slutter på dagen 22. Juli, til det dumpe smellet av en bombe i Oslo et sted…

Litterære virkemidler

Leonard Ibsen (som har et fjernt slektskap med Henrik) forteller i 1. person og i minutiøse beskrivelser, selv om det ikke tilfører romanen noe annet av betydning enn å påkalle denne leserens lumre nysgjerrighet , eller gjesp, ved å være så omstendelig når det gjelder navns nevnelse, veibeskrivelser, eller om det å lage et rekesmørbrød.

Det siste er litt sånn ”skrivekursaktig”; beskriv lukt, lys, lyd, smak for det gir liv og nærvær til historien:

Man skreller rekene, klargjør loffskiven, danderer de rosa halvmånene, kanskje litt majones oppå, sitron og dill. For pappa kunne det virke som et slikt liv var nok.

Og slik i en scene som innevarsler foreldrenes skilsmissefølges, men heller ikke der følges poenget med den detaljerte skildringen opp:

Mamma sitter på benken, foroverbøyd, kan ikke slutte å gråte. Jeg husker pappa ble sint, og det var veldig sjelden, men nå sparket han til kofferten så det sa dunk, og kofferten ble drevet en meter eller to bortover gulvet og skrapte mot veggen. «Faen!» sa han, «det gjorde vondt». Han bøyde seg og tok seg til foten, før han rettet seg opp igjen.

I beskrivelsen av den voldelige stefaren er skildringen renset for uvesentligheter og virkningen desto sterkere:

Hassan setter seg på huk ved siden av sengen min. Ansiktene våre kommer i samme høyde. Jeg ser inn i ansiktet hans mens han snakker: «Hvis du en gang til sier noe respektløst til meg skjærer jeg deg over sånn», sier han og viser hva han mener ved å dra fingeren over halsen.

Bedre fungerer også de scenene der det brygger opp til vold i hjemmet:

Noen ganger er jeg så sint at det gjør vondt i nakken og korsryggen og testiklene og leggene, da spør jeg meg om det er bedre å gi uttrykk for sinnet enn å holde det inne. Mathilde står ved kjøkkenbenken og skrur opp espressokannen, en sånn sak i to deler, en del for espresso og vann, og overdelen, beholderen for den rykende kaffen som blir pumpet opp når det koker.

Best for skrivebordsskuffen

Romanen er delt opp i fem deler som alle innledes med noen setninger i kursiv som antyder det som følger. I del fire varsler innledningen om terapien Leonard går i hos en psykiater:

…Så hva foreslår du?

For hva?

For å bli kvitt smerten i kroppen?

Delvis tror jeg du må lære deg å leve med den. Være i den til den går over.

Javel?

Også har jeg veldig tro på ordene.

En oppfordring til å skrive ut smerten. Kort sagt skriving som terapi. Dessverre fungerer slikt best for skrivebordsskuffen, for psyken, og kanskje som kronikker. Leonard Ibsens virkelige kronikk i Aftenposten om den voldelige stefaren, og familiens reaksjoner på utleveringen av familiens skyggesider, skildres også i detalj med navn og dato uten at det har noen betydning for det litterære prosjektet.

I selvbiografiske romaner er det gjerne tale om fiksjon, men en fiksjon som ikke er redd for å komme for nær virkelige personer og hendelser. Hos Leonard Ibsen virker fiksjonen helt fraværende. Detaljene om forfatterens liv og hans terapi er ikke interessante for andre enn ham selv og hans nærmeste. Hos meg vekker de bare en ubehagelig nysgjerrighet av typen dyneløfting.

Best er det litterære prosjektet der Ibsen skildrer miljø, tidskoloritt og scenene fra barndommen med den voldelige stefaren. Men om han virkelig mener at mødenes synder videreføres gjennom deres forhold til menn fra Midtøsten, så virker det både ubehagelig og meget konstruert. Slutten som peker frem mot 22. juli-massakren er bare plump, og faller helt utenfor det denne teksten rommer.

Den selvbiografiske romanen er en risikosport, og farligere blir det når terapeuten har rollen som forlagsredaktør.

Anne Schäffer

Leonard Ibsen

«Jar»

Tiden

140 sider

​329 kroner

82 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: