Search
  • mari nymoen

Fucking Oslo

Maria Sands første bok er en klassisk debutroman der skjellsettende opplevelser i barne- og ungdomsårene, forplanter seg videre inn i voksenlivet.

Foto: Pernille Marie Walvik/Oktober

Flere skuespillere har de siste årene gjort seg bemerket også som skjønnlitterære forfattere: Anna Bache-Wiig, Anders T. Andersen, Gine Cornelia Pedersen og Mattis Herman Nyquist. At skuespillere blir forfattere er ikke bemerkelsesverdig i seg selv. De er vant til å jobbe med tekst og leve seg inn i andres personlighet – nyttige erfaringer for en forfatter. Finnes det noen fellestrekk mellom dem? Ikke som jeg kan se. Skuespillere er verken bedre eller dårligere enn andre forfattere på å skrive treffende dialoger og skape troverdige, levende karakterer.

Debutant Maria Sand (f. 1981) er utdannet skuespiller fra Roma. Hennes første roman, Hold pusten så lenge du kan, er et typisk debutantarbeid i den forstand at forfatteren vender seg mot seg selv – det nære og selvopplevde – i dette tilfellet barne- og ungdomsår i Oslo-området på 1980- og 90-tallet. Selvbiografisk? Både ja og nei. Romanens Alva er ikke Maria, og samtidig forstår leseren at det finnes biografiske berøringspunkter, at denne historien har vært viktig å fortelle for Maria Sand, med alt hva det innebærer av iscenesettelser og virkelighetsforskyvinger. "Det jeg skriver om er veldig personlig", fortalte forfatteren til Aftenposten i et lanseringsintervju, "jeg har lånt mye fra min egen historie ..."

Jeg–du–hun–jeg

Hold pusten så lenge du kan er en forholdvis kort roman i fire deler, som følger Alva i en kronologisk tidslinje fra barndom, ungdom, tidlig voksenliv til nybakt mor i begynnelsen av tredveårene. Et slags tverrsnitt av et ungt menneskes erfaringer. Første og siste del er fortalt i førsteperson, mens forfatteren i de to midterste partiene tyr til henholdsvis annen- og tredjeperson.

Alva (navnet kan bety hvit eller lys) er en helt vanlig åtte år gammel norsk jente med jordbærlue, kritthvitt hår og en bestevenninne som heter Kjersti. La det være sagt med én gang (spoiler alert!): Kjersti dør. Forlaget skriver at Kjersti forsvinner, men det er mildt sagt en omskriving av hva som skjer. Jeg velger å røpe dette fordi hendelsen setter sitt preg på det videre livet til Alva, fra barndom til ungdom og inn i voksenlivet. For Kjersti er et holdepunkt for Alva, en person hun ser opp til, men en som samtidig ikke er der for henne når hun trenger det som mest.

Alvas barndom skiller seg ellers ikke nevneverdig fra en ganske normal norsk oppvekst: Foreldre som skiller seg, mobbing på skolen ("Albinohår, albinoalva."), et ubehag over å være akkurat den man er og ikke være i stand til å gjøre noe med det.

Å fortelle fra et barns synsvinkel i førsteperson presens, er ikke lett. Hvordan benevner barn ting i verden? Hva slags ordforråd er troverdig? Barn er forskjellige, javisst, men det vil alltid være en fare for at forfatteren sniker seg inn i barnestemmen. Stort sett kommer Sand godt fra det. Hun har et nært, ukunstlet språk, ofte med korte setninger og fine temposkift når det trengs. Alvas sansninger er troverdige, men noen ganger glipper det. La meg gi et eksempel: "... men selv om jeg hører at jeg har sagt den samme tingen mange ganger nå, prater jeg bare videre, for det er så deilig. Jeg er liksom på bølgen, står oppå den som en surfer og ser utover vannet." Tenker et barn over at det snakker for mye, eller bare snakker det for mye? Og vil et barn sammenlikne det å snakke for mye med å være en surfer på en bølge?

En roman for unge voksne

Som tenåring er Alva en usikker, opprørsk ung kvinne som gjør seg sine erfaringer med fyll, sex og pøbelstreker. Hun har en sterk lengsel etter tilhørighet og kjærlighet. Jeg tror denne delen av teksten kunne ha gjort seg bedre som ungdomsroman, som Fucking Oslo. Det slår meg: Har jeg ikke hørt alt dette før? Er ikke ungdomstiden rikere enn dette?

I romanens tredje og fjerde del er Alva blitt voksen. På fergen til Nesodden møter hun Martin. Skal han gi henne den tryggheten som åpenbart har manglet i hennes liv? Sand skriver fint og vart om deres gryende forhold, samlivet, alt det uutalte mellom dem, lengselen etter nærhet, det voldsomme bekreftelsesbehovet som fyller henne og til slutt gjør at Martin trekker seg mer og mer unna. For heller ikke hos ham finner hun ro. Alvas liv fra barndom via ungdom og tidlig voksenliv, til hun selv blir mor til lille Runa, er en reise i ubekvemhet, som bare antydningsvis leder mot en avklaring.

Tilværelsens uutholdelige letthet

Jeg er usikker på om Alva evner å bære en hel roman, om hun er interessant nok, også fordi hun som person endres lite i løpet av teksten, noe som ved endt lesning er en av svakhetene ved Maria Sands debut.

Det er i det hele tatt noe nærmest fatalistisk over denne romanen, der personlighetstrekk, kall det arv, og hendelser fra fortiden, kall det miljø, danner en slags naturalisme anno 2015. Her skildres ikke samfunnets fattige, de ubemidlede og svake, men en i utgangspunktet ressursterk ung kvinne og hennes tristesse. Under lesningen får jeg et ønske om å komme vekk fra dette selvsentrerte, trivielle livet, denne innestengte selvmedlidenheten. Alternativt gi Alva en skikkelig god klem og si: Pust ut. Det ordner seg nå. Alt ordner seg til slutt.

Gabriel Michael Vosgraff Moro

Maria Sand

"Hold pusten så lenge du kan"

Roman

Forlaget Oktober

184 sider

329 kr.

47 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: