Search
  • mari nymoen

Hvem har patent på språket?

Solveig Mette Tjeltveit "Noo gode gnu": Krevende, galopperende og performativ poesidebut om mennesker og dyr, for mennesker og dyr.

Foto: Tove K. Breistein/Samlaget

Solveig M. Tjeltveit debuterer med en diktsamling som lar fortellerstemmen ta plass i hva som helst: både gnu, Gud og mennesker. Noo er foruten å være swahili for gnu også gnuens egen lyd, slik det lyder i virkeligheten.

Den leseren som leter etter et tydelig meningsinnhold og én stemme vil lete forgjeves, disse diktene krever en annen lesemåte med en åpning for at det alltid ligger andre språk og andre tilstander rundt oss hele tiden – og diktsamlingen bestreber seg på å gå inn og ut av disse. Det gjør den til en samling som ikke har noen tydelig retning, som er krevende og konsekvent inkonsekvent. Diktene er ikke bare overlatt til leserens intellekt, men hennes kropp, pust og rytme. I alle fall leser jeg den slik, og det gir den en performativ og muntlig styrke:

40 og kanskje høyra

skogen aldri einsam er

stå her og kanskje høyra på

foss kanskje som elv

som vatn som ord som seier

– ÅÅÅ vondt!

det gjer vondt

å seia verkeleg

det gjer verkeleg vondt

å seia vakkert

Religiøse allusjoner

Samlingen gjør noen tydelige og noen mer implisitte spark til annen litteratur og mytologi, det mest åpenbare er Bibelen. Det religiøse får plass og innvirkning både på form og innhold, teksten er ikke markert med sidetall, men med vers. Det innledes med sitater som kan ses som en mulig lesemåte for en tekst som unndrar seg et bestemt lyrisk jeg, fra José Saramagos «Det året Ricardo Reis døde»: «I oss lever utallige, når jeg tenker eller føler vet jeg ikke hvem det er som tenker eller føler, jeg er kun det sted der det tenkes og føles» og videre med et sitat fra Bibelens kanskje mest poetiske bok, Forkynneren: «for lagnaden åt mannsborni er som lagnaden åt dyri, ja, same lagnaden fær dei; som den eine døyr, so døyr den andre, og ein livsande gjev dei alle; menneskja hev ingen fyremun framfor dyri (.)»

Den som tenker eller føler i denne diktsamlingen er både Gud, Gnu, Mor, Ungen, mennesket og dyr, i et språklig svært demokratisk kosmologi. Gud går over heiene mens han sleper blomster etter seg, og er den eneste som har navn i skogen, ifølge diktet «du har ikkje namn i skogen», og det er som om boka spør hvilken sammenheng det er mellom alle tings navn og deres eksistens, med en allusjon til Inger Christensens «Alfabet» i slutten av «ein stad for bøn»:

17 berre vatn berre eple

berre sukkerroer finst

verda finst ikkje

berre gras berre kvervelvind

og sky seia

og toreskrall finst og lyn og Gnu

finst 18 kropp finst

og store sår og ikkje eingong

Død finst 19 og òg og òg seia

og berre skugge under trea

elv å drikka av Krokodille og òg

og svolt finst òg 20 og trygt i land koma

og grøne grassletter svarte himlar

der stjerner heilt avgjerande bur

Unndragelser

Poesien antar ofte assosiasjonenes logikk, i dette tilfellet på en måte som gjør at diktene unndrar seg én stemme, én identitet, et lyrisk jeg. Språket løper ut og inn av mange stemmer og kropper, og det er ofte uklart hvem som snakker. Dette fratar samlingen en retning, og gjør meningsinnholdet til en produksjon som oppstår i et slags brusende møte mellom diktenes bevissthet i møte med leseren. På det beste fungerer det, på det svakeste føles det for tilfeldig.

Hvem har patent på språket? «Noo gode gnu» befinner seg ofte i et sted hvor språket hverken tilhører mennesket eller dyrene, på en måte som om det ennå ikke har blitt til. Innimellom blir det vanskelig å finne betydninger i det assosiative og mer anonyme. Det er mest interessant der disse refleksjonene omkring ulike måter å være bevisstheter på blir tydelige, som i «eit verkeleg hus», som på en måte minner om Jon Fosse i tilnærmingen til både død og dyr:

eit verkeleg hus

126 slik vert det verkeleg hus

med bed av begonia

med overbygg til vogna til grasklypparen

sementblandaren eit bu for ei hekksaks

og Hunden

vert ikkje våt av regnet

om sommaren

bøyer seg over eit sår

127 å vera død er normalen

korleis kan død vera verkeleg for den døde

når uverkeleg for den levande?

det eg er mest redd for

er å vera død utan å vita det

slik Hunden er ein Hund utan sjølv å vita det

du er Død

du er Hund

I diktet «Eg er fugl» fra vers 154, et av samlingens beste dikt, skjer det samme. Gjennom å si noe om fuglenes eksistens og bevissthet, sies det også noe om det menneskelige, her om behovet for trøst. For meg spiller dette ball med Geir Gulliksens «Ung trost klokken fem om morgenen i brusende alm», og «Noo gode gnu» er best der den i sin vitale form viser dette frem slik det gjøres i de nevnte diktene.

«Noo gode gnu» befinner seg i et krysningspunkt mellom noe performativt, lekende og sterkt assosiativt, og gjennom en forholdsvis stram grunnform, som likner bibelvers, sier den noe om hvem som har patent på tilværelsen, bevisstheten, ordene og erfaringene: mennesker, Gud, fuglene eller en gnu?

Ordene løper mellom identiteter: «ein Retriever golden/med pels av porselen/medan han er ein kropp/han er ein Gut». Antropomorfisme – å gi menneskelige egenskaper til noe som ikke er menneskelig - er et grep som også brukes her, men også dette grepet rammes av diktenes konsekvente insistering på å unndra seg enhver bestemt bevissthet eller forteller. Det fungerer som et interessant begrep i forhold til å sprenge språket selv, men samlingen er likevel mest interessant der den evner å sammenstille de assosiative og løpende bevissthetene og lage et refleksjonsnivå som sier noe om det å være menneske – som antakeligvis er det de fleste leserne av denne samlingen er:

og det du høyrer då

det vil vera eit Voff som gjer om verda

slik bjeffar Hunden

sååå høgt

sååå grovt så uimotsagt

at du aldri får fred i menneskesinnet

Diktene tar på seg ulike kropper hele veien, og forblir gjennom hele samlingen «stedet der det tenkes og føles», og jeg tror de også må overlates til leserens kropp, pust og rytme, for denne samlingen insisterer på å oppheve skillet mellom språk og kropp. Den lykkes der mening, assosiasjon og overraskelser finner balansen sammen.

Mari Nymoen Nilsen

Solveig M. Tjeltveit

«Noo gode gnu»

Dikt

Samlaget

259 kroner

9 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: