Search
  • mari nymoen

Alminnelig om det ualminnelige

Romanen Bipolar Superstar er del av konseptet Bipolar Superstar.

Foto: John Andresen/Tigerforlaget

Bipolar Superstar er en jeg-fortelling båret frem av en muntlig og slentrende stil. Her er situasjonskomikk, blødmer, patos og klisjeer, og her er en verden befolket av høyst gjenkjennelige karakterer – og det til tross for at tematikken gjør krav på en helt annen betegnelse enn «det gjenkjennelige». Tvangsinnleggelse, diagnostisering og påfølgende forsøk på å akseptere diagnosen, eller motsatt: benekte den – dette er (enn så lenge) ikke hverdagskost for majoriteten av Norges befolkning. Og likevel: I beretningen om Oliver – om hvordan han havner på Lovisenberg psykiatriske sykehus, om livet som pasient – er det hverdagskost som gjelder, dvs. retorisk og stilistisk hverdagskost. Olivers påståelighet, måten han argumenterer på, minner om påståeligheten i sin alminnelighet, slik denne hver dag viser seg på Facebook, i Andeby, i litteraturanmeldelser osv. Kan hende et viktig punkt i forfatterens arbeidsplan: typetegning som en metode for å oppheve skillet mellom «normalt» og «unormalt».

Som roman betraktet, er Bipolar Superstar en bok som enkelt lar seg plassere i skjæringspunktet mellom underholdning og opplysning, og derfor: en bok smaksdommerne kan avvise, og featurejournalistene bejuble. «Dette er den styggvakre historien om Oliver og hans liv med bipolar lidelse.» Setningen, som innleder baksideteksten, sier noe om dette skjæringspunktet. Adjektivet «styggvakker» er i nær slekt med adjektivet «underholdende», og frasen «liv med bipolar lidelse» peker i retning av et opplysningsprosjekt. Den styggvakre historien er tilkoblet et kunnskapsområde: stedet der sannheten om bipolaritet ikke forvaltes av psykiatrien alene; også den bipolare selv – den i mange «normales» øyne «ugjenkjennelige» – ønsker å ha et ord med i laget.

Livsprosjekt

Bipolar Superstar fortalt av Bipolar Superstar. Slik står det skrevet på omslagets forside og rygg, på tittelbladet. Og vi må spørre: Hvem skjuler seg bak pseudonymet? Men den som håper å få anledning til å kaste seg inn i gjetteleken, vil bli skuffet. Klaffeteksten slår fast at «Bipolar Superstar er Stig Mass Andersens (f. 1981) livsprosjekt». Og videre: «Han spiller konserter, og holder foredrag om sitt liv med bipolaritet. Ved å fortelle sin historie med (sic!) et tydelig og spennende språk, ønsker Stig gjennom Bipolar Superstar å gi et annerledes blikk på det mentale i hverdagen.»

Ser vi bort fra de pussige formuleringene (som neppe inngår i et redaksjonelt forsøk på å aktualisere en bipolar uttrykksmåte), og ser vi bort fra påstanden om «annerledes blikk», er klaffeteksten informativ, veiledende, ja, opplysende. Dette er en selvbiografisk roman. Og ikke nok med det: Bipolar Superstar er noe mer enn en romantittel og et forfatterpseudonym, for her er det snakk om konsert- og foredragsvirksomhet, samt en nettside, www.bipolarsuperstar.no.

Nettopp. Et livsprosjekt. Et konsept. Et alter ego hvis arnested ikke er litteraturen. Det er nesten så man glemmer at romanens jeg-forteller har fått navnet Oliver – et navn vi jo forbinder med en av verdenslitteraturens mest populære outsidere, Charles Dickens’ Oliver Twist, for øvrig en assosiasjon Superstar-Oliver henter frem i et blødmefylt øyeblikk: «Men siden jeg heter Oliver kan jeg kanskje få en twist?»

Karikatur

Oliver er låtskriver, vokalist, gitarist og frontfigur i bandet AlligatorX. Sommeren 2011 spilte Stig Mass Andersens band – AlligatorX – på Dampskipsbrygga i Fredrikstad. Andersen og co varmet opp for CC Cowboys, og Fredriksstad Blad rapporterte: «Rett foran scenen står det et voksent par og synger med på alle sangene og er tydelig oppslukt av bandet. De synes godt, for når bandet går på, er det omtrent 18 tilskuere på den store plassen på Dampskipsbrygga.» Ifølge avisen er det voksne paret Andersens foreldre. I romanen er bandets «ivrigste fans» (ifølge Fredriksstad Blad) Olivers foreldre. Oliver har overhodet ikke sans for avisreportasjen, og han er dypt skuffet over at CC Cowboys´ frontfigur, Magnus Grønneberg, ikke tok seg tid til å snakke med ham etter konserten. Og: Olivers bror, Kai, har begått selvmord, og kjæresten, Thea, har takket for seg og flyttet ut av leiligheten. Låtskriveren Oliver er klar for en intens skriveøkt: «Jeg er bevæpnet med bokstaver.» «Det går en direktelinje mellom Gud og meg.» «Jeg kan fortsatt ikke tillate meg å bli sliten, men det merkes at jeg nå nærmer meg tre døgn nesten uten søvn.»

Man kan gjerne hevde at romanens – og livsprosjektets – tematiske kjerne er å finne her, i «den bipolare formelen» Oliver = Bipolar Superstar = Stig Mass Andersen. En «spaltet personlighet», eller rettere: en karikatur av en slik personlighet; en karikatur av en personlighet mange «normale» oppfatter som identisk med «den bipolare». Ja, en karikatur av en karikatur. Igjen: Retorisk og stilistisk hverdagskost. Typetegning. En metode for å oppheve skiller. – Men like fullt: Å fremstille typer er på ingen måte ensbetydende med å la det skure og gå; en muntlig og slentrende stil er i seg selv ingen garanti for å oppnå såkalt virkelighetseffekt. Romanen burde vært redigert bedre. Mye bedre. (Og med tanke på eventuelt nytt opplag: Forlaget bør merke seg at det første avsnittet på side 24 også forekommer på side 28.)

Sosiale medier

På nettsiden angir Andersen tidspunktet for Superstar-fødselen, og han gjør rede for hvordan prosjektet er blitt mottatt – så langt: «Jeg var spent da jeg lanserte prosjektet 31.oktober 2012 hvordan det å være så åpen rundt det mentale ville bli mottatt. Men måten jeg har blitt møtt på i foredrag, konserter, og min tilstedeværelse i sosiale medier har vært helt fantastisk. Det er tydelig at min blanding av erfaringskunnskap og underholdning har en bred appell som treffer folk. Så jeg har en selvtillit på at prosjektet har en viktig plass når det kommer til å være åpen rundt det mentale. For det er kun ved åpenhet at vi kan tilegne oss kunnskap som er med på videreutvikling.»

Som vi ser: Andersen fremhever «[s]in blanding av erfaringskunnskap og underholdning». Foredrag. Konserter. Sosiale medier. – Og apropos sosiale medier: Også i romanen rettes det oppmerksomhet mot digital kompetanse og de muligheter internett gir. Oliver logger seg på – og Andersen får anledning å argumentere ytterligere for nødvendigheten av å iverksette prosjektet Bipolar Superstar:

«Jeg går videre til Facebook for å finne grupper for bipolare som kan passe for meg, og håper kanskje det kan være noen treffsteder hvor man kan utveksle kunnskap og hverdagsbekymringer. Men jeg finner ingen. Det stemmer ikke. Jeg finner noen, men de passer ikke for meg. Jeg har fått godkjent medlemskap til to grupper i dag. Men de gruppene består bare av kjerringer og jenter. Jeg går for moro skyld inn for å se hvem som er medlemmer i en av gruppene. Blant tohundre medlemmer er tjuefem medlemmer menn. Da jeg går igjennom de forskjellige postene på gruppa viser det seg at ingen av disse gidder å skrive noe. Jeg kan forstå dem. Oppdateringene fra kjerringene består av noe kunnskap, men også store deler forsinket mensen, scrapbooking, strikking og klaging på hvor forferdelige mennene deres er. Det er begrenset hvor interessante de temaene er for andre av mitt kjønn. Jeg hadde trengt å snakke med andre menn om problemene mine siden det er de jeg identifiserer meg mest med. Men det ser nesten ikke ut til å eksistere menn som snakker om sine erfaringer med bipolaritet. Ikke engang på lukkede forum som dette.»

Muntlig og slentrende. Og en oppfordring til samtale. Ennå er det mye som gjenstår, og Stig Mass Andersen vil sikkert gi lyd fra seg igjen.

Leif Høghaug

Bipolar Superstar/Stig Mass Andersen

Bipolar Superstar

Tigerforlaget

Kr. 349,-

Roman

266 sider

32 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: