Search
  • mari nymoen

Ups and Downs i Mexico City eller akademiker på heisatur

Marlen Ferrer «De bortkomne»: Utydelig roman om en kvinnelig akademiker på jakt etter meningen med livet - og litteraturen i Mexico City.

Foto: Julie Pike/Gyldendal

Sjelden har forlagets vaskeseddel dekket bredden i en roman bedre enn med: Eksistensiell roman møter Breaking Bad. Spennet er stort i Marlen Ferrers (f.1973) debutroman «De bortkomne». Fortellingen om den kvinnelige akademikeren som reiser fra tenåringsdatter og eks-mann i Oslo for å utforske egne grenser i Mexico City, beveger seg fra akademikerens eksistensielle tanker og valg til beskrivelser av sexorgier, dop og gangstervold i den Latin-Amerikanske storbyen. Slik er referansen til Breaking Bad på sin plass: TV-serien om kjemilæreren som får diagnosen lungekreft, og for å sikre familiens økonomi begynner å produsere og selge metamfetamin sammen med en tidligere elev.

Akademiker på kjøret

Norske Liv, 39 år, vakker med «Hvite tenner og fyldige lepper rammet inn av brune lokker…» (s.245) er sporet av fra den akademiske karriereveien, den norske hverdagen og tosomheten: «…vi tror vi venter på bedre tider, men det eneste vi har i vente, er tomhet, vi venter på Godot i veikrysset…». Slik oppsummeres en av de etter hvert mange eksistensialistiske refleksjonene jeg-fortelleren Liv gjør seg og bryter opp fortellingen med.

Liv dropper avhandlingen hun skriver om spansk litteratur til fordel for et oversetteroppdrag og reiser til Mexico City på stipend fra oversetterforeningen. Der skal hun perfeksjonere seg for å oversette den mexicanske forfatteren Rubio Goyos siste roman til norsk.

Oppdraget synes etter hvert å være et påskudd til å leve livet og prøve ut grenser, selv om beveggrunnene til hovedpersonene endres underveis. I storbyen leier Liv rom hos to 70 år gamle hippier fra Arizona som tilbringer sitt livs høst i Mexico med å røyke marihuana og lese bøker. Liv doper seg på alt; hasj, kokain og extacy, og har sex med damer og menn, kjente og ukjente, gamle som unge. Hun frekventerer baren Los Perdidos (de bortkomne), og som navnet tilsier, er det et tilholdssted for ulike mennesker med det til felles at de faller utenfor det etablerte borgerlige livet.

In medias res

Romanen starter dagen derpå en heftig natt Liv har tilbragt i trekant med et par som plukket henne opp på en nattklubb. Det skal vise seg at Carlos og Laura ikke er gift, men at Laura tvert imot er gift med den rike og skruppelløse gangsteren og konemishandleren Octavio. Men hva er Lauras hemmelighet, og hvorfor er hun så oppsatt på skjule dødsfallet til den unge Marisol som faller ned fra pyramiden i Teotihuacán og knuser skallen? Det får jeg som leser aldri vite, men Marisol dukker opp i romanen med ujevne mellomrom som et lubbent gjenferd med krusete hår, og gestalter Livs dårlige samvittighet.

Liv vikles etter hvert inn i Octavios forbryterske nett. Noe hun har en forbausende evne til å glemme, eller overse på en irriterende naiv måte, så snart det byr seg en mulighet til sex, dop og Rock’n Roll. Det er en brist i karakteren til hovedpersonen som ville vært akseptabel hvis romanen holdt seg innenfor rammene til kriminalhistorien, eller gangsterromanen, den legger seg opp til. Men det gjør den ikke.

Å ville mer enn teksten kan gi

Forfatteren vil mye mer. Her er refleksjoner rundt oversetterens beveggrunner og rolle: «Men kanskje jeg ble betraktet av en enøyd gud fra et sted langt unna. Et skarpt blikk rettet mot den kvinnelige oversetteren som ville noe mer og annet enn det teksten selv kunne gi. Var det ikke det som hadde drevet meg hit; fremtidsvisjonen om en samtale med den kjente forfatteren og et publikum som velvillig lot hans stråleglans skinne utover, mest på meg og litt på dem?» (s. 156)

Forfatteren, som har en doktorgrad i historie, med norrøn og spansk middelalderhistorie som spesiale, innleder flere avsnitt med et overordnet (gude)blikk, som i sitatet over. Andre steder er det refleksjonene over det moderne, innholdsløse livet og lengselen «…bort fra det tunge samfunnsmaskineriet.» (s. 249) som får stor plass. Klagesangen over monogame parforhold, og Livs eks-mann er med, og innsmett av en fantastisk realisme, Marisols gjenferd, en bartenders forutanelser om ulykke og død, er også en del av bildet i denne ytterst sammensatte romanen; Det harseleres med det akademia hovedpersonen er en del av, samtidig som den intellektuelles forakt skinner gjennom der hovedpersonen har bedt sin unge elsker Uri lese Rubio Goyos dikt:«- Lyden av drømmer, du Uri. Det var vakkert sagt, og jeg tror faktisk Rubio Goyo hadde likt den beskrivelsen. Øynene hans glitret og jeg tenkte at sannhet ikke betinger intellektuell viten: Sannhet er sannhet. Jeg følte meg heldig som lå her med ham… Nei! Gi meg heller en ung og gatesmart meksikaner som vet hva slit og fare er, og som kjenner livets utkanter bedre.»

Hva vil forfatteren?

Slik tøyes ikke bare grensene i hovedpersonens liv, men også romanens form. Hva er det forfatteren vil? Vil hun fortelle en kriminalhistorie? Vil hun skrive en erotisk roman om en kvinne på vei inn i 40-årskrisa? En akademiker i sjelelig krise? Vil hun drøfte ulike aspekter ved det å oversette skjønnlitteratur? Skrive en kritisk roman der hun drøfter tomheten i det moderne livet der TV og sosiale medier tar for stor plass? En roman om klasseforskjeller? Vil hun skrive en vakker kjærlighetsroman om en middelaldrende kvinne og en ung mann? Eller rett og slett en roman om det å skrive skjønnlitteratur?

Forfatteren har ikke klart å bestemme seg for hva hun vil. Og forlaget har ikke klart å lede henne inn på rett spor. Marlen Ferrer kan skrive god krim, og hun skriver saftig om sex. Dessverre plumper hun ned i noen store gjørmehull av klisjeer når det gjelder beskrivelser av både karakterer og utseende, spesielt i partiene der hovedpersonen reflekterer over eget liv. Liv forblir utydelig selv om hun beskrives vakker og sexy, intellektuell, full av livslede, overflatisk og uten empati. Romanen har for mange digresjoner, her er tråder som ikke nøstes opp, og noen for lettvinte avslutninger mot slutten av boka; kjæresten dør, hovedpersonen er gravid.

Men, Ferrer klarer å bygge opp en spenning i romanen, problemet er at man ikke riktig vet hva slags roman hun vil det skal være. Vi får en pekepinn på hva hun mener om det helt til slutt: «…det å skrive en roman er i bunn og grunn veldig enkelt. Man tar små brokker av virkeligheten, og når man setter disse ulike bitene sammen, blir det til noe helt annet, en fortelling som rommer noe mer enn virkeligheten selv…»

Problemet for leseren oppstår når bitene ikke passer sammen, da blir bildet utydelig – slik som denne romanen.

Anne Schäffer

Marlen Ferrer

«De bortkomne»

Roman

304 sider

349 kroner

17 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: