Search
  • mari nymoen

Underveis, mot hva?

Jente på kjøret med gitar, blå toner og pappa i mente. Martine Johansen har med Hvite jenter kan ikke synge blues skrevet en selvstendig roman med høy puls og ”trøkk” i tradisjonen fra Kerouac og gutta.

Foto: Glen Ruben Engen

Jeg er født i 1957, samme år som Jack Kerouac (1922- 1969) ga ut On The Road, (På kjøret, i 2004 i Olav Angells oversettelse). Kultromanen som slo an tonen for Beat-generasjonen, en gruppe amerikanske forfattere på 50- og 60-tallet som har satt spor etter seg i litteraturhistorien og stadig inspirerer nye generasjoner i stil og tematikk til å skrive imot The Establishment og til å omfavne en hedonistisk, ikke-konform livsholdning.

Romandebutanten Martine Johansen (f. 1990) lar sin hovedpersonen, tjueåringen June, føre ordet på en heseblesende dannelsesreise, «på kjøret» gjennom Europas storbyer, alene og sammen med kjærester og fucking friends av begge kjønn. Hun er utstyrt med gitar, en duffel-bag med klær og farens Lper med svart blues. June vil ut for å skrive sin egen musikk og spiller og synger seg fra Oslo til Venezia, Berlin, Paris, Oslo, Amsterdam og tilbake til Oslo. Hun drives av savnet etter en far som lærte henne tolvgreps blues før han forsvant ut av et voldsomt ekteskap og etterlot seg knuste vaser, en forvirret jentunge på 12, en mamma på rødvinsfylla og bikkja T-Bone i en leilighet på Oslos østkant.

Blues er sannhet

Som ung voksen navigerer June rundt etter mantraet «Sant eller usant», og med sine tettskrevne notatbøker som kart.

Gjennom førsteperson-fortellerens tanker, beskrivelser og dialoger underveis tegner forfatteren opp sider av livet i Europas storbyer som forbeholdt en gruppe unge mennesker uten forpliktelser overfor andre enn seg selv og sin dannelsesreise som inkluderer mye dop og alkohol. Dagens Beat-generasjon i frivillig eksil med mammas MasterCard i lomma. Gjennom hyppige tilbakeblikk på barndom og oppvekst, og i korte brev til moren, trekker forfatteren opp konturene av et ungt trøblete sinn preget av et savn etter far, anklager mot mor, betraktninger rundt musikk og filosofi, og en søken etter kjærlighet?!

Trass mye dveling, og kanskje på grunn av for mange digresjoner, fremstår June, og hennes ulike partnere av begge kjønn, som relativt endimensjonale. Jeg ser det lange, rufsete krøllete håret det stadig refereres til, hud med farge som cafe latte, hettegenserne og løstsittende tekstiler, men griper ingen substans, ikke noen karakter som er en troverdig bærer av hovedpersonens drømmer og kvaler. Jeg vet ikke om det er tilsiktet? Om forfatteren ønsker å vise en person med drømmer og ambisjoner som underveis koker bort i rus og reduseres til ønsker om nærhet og kjærlighet skildret i inngående men sjablongmessige sexscener.

Utviklingsroman og tidsbilde

Eller det kan skyldes at forfatterens prosjekt er for omfattende. Romanen vil skildre både Junes utvikling i en type dannelsesroman; hennes savn og musikerambisjoner, og den stiller eksistensielle spørsmål om identitet, kjærlighet, seksualitet, legning, og om politikk og klassereise.

Prosjektet svekkes uansett av et for omstendelig språk og av intetsigende utsagn som: ”Kaffen er god, men den varer ikke. Og man vil alltid at noe godt skal vare”. Eller om Lennon i Venezia: ” Sjelen hans er tilpass her. Han er Italia, om han er klar over det eller ei”.

Tidsbildet av europeiske storbyer, klubber, rus og natteliv skildres realistisk nok innenfor det segmentet av samfunnet June beveger seg. Det samme er det Oslo hun skildrer gjennom ironiske beskrivelser av livet på Løkka og litteraturstudentene, eller ”litteraturhodene” på Blindern som får sine pass påskrevet: «En gjeng solsikkekommunister, tennissokkfeminister og semiproprietære aktivister som tar taxi som på togskinner fra baren til klubben og tilbake til velmøblerte hjem med skoledisiplinerte kollektivister» (s.99) for så å utvide bildet: «…De ser også krig på TV, ser arabere som dør for å få ytringsfriheten fjernet, ser stater bli oppkjøpt av Coca-Cola, at mennesker tortureres og undertrykkes med FNs tillatelse, så en saudifamilie skal fortsette å la oljen flomme og militære mål stå malplassert, og de ser vel også grufulle massakrer bli klistret på T-skjortene til rebellene på utdaterte filmer. Men de vil heller snakke om Murakami og Hornby.» (s.100).

Morsomt og godt observert, men balansegangen er vanskelig. Det er lett å bikke over i ironiske floskler, og det skjer der June er på galleriåpning med grafittikunst: «Billedkunst interesser meg ikke. Verden er for lett å manipulere uten å reflektere noe reelt innenfor en verden av visuelle kunstuttrykk».

Tekst med beat

Martine Johansen har mye hun vil ha sagt. Du kjenner det på pulsen i teksten, for ikke å si beaten. Det er mye som skal sies, oppleves og oppfylles mellom to permer. Grepet med reisen som ramme rundt en utviklingsroman, her en kunstnerroman, er et heldig valg. Formen kler fortellerstemmens rastløshet og hovedpersonens mange avstikkere er forsvarlige innenfor den kontrakten forfatteren inngår med leseren: En utvikling i hovedpersonens karakter, en innsikt, en modning som kunstner og på det rent menneskelige planet. Det bygges opp til et klimaks, en forventning som ikke innfris. Det fisler ut. Kontrakten brytes. I siste del av boken er det et kjærlighetsforhold alt dreier rundt. Et forhold som tidligere har vært ett av flere heves opp uten at man helt forstår hvorfor. At morfarens død plutselig tillegges stor betydning, likeså det samiske området Màze, er også forståelig, men forvirrende. Leseren er ikke gitt innsikt til å følge den utviklingen.

Kontraktbruddet er min hovedinnvending. Mange og lange digresjoner, at romanen med fordel kunne vært strammet inn, og at den på det stilistiske planet veksler mellom direkte og god slang, og omstendelige og arkaiske setninger, det kan gå seg til.

En oppsummering som: «Alt jeg sitter igjen med i dag, er en gitar og et par hullete sko og jeg fastslår at den eneste kvinnen jeg kommer til å elske, er bundet til en idiot… Men hvilken smerte er det sammenliknet med de virkelige kvaler i verden?» (s.271) hører til i triviallitteraturen, det må forlagets redaktør ta sin del av skylden for.

Det som er forfriskende annerledes, og som blant mye annet gjør boka verd å lese, er at forfatteren lar ei jente si det, uten å rødme. En roman der den kvinnelig hovedpersonen veksler mellom gutte- og jentekjærester, uten å problematisere det, eller at det er noe tema i boken, det er nye takter, og revitaliserer en godt voksen og maskulin beat-litteratur.

Anne Schäffer

Martine Johansen

«Hvite jenter kan ikke synge blues»

Vigmostad & Bjørke.

Roman.

275 sider.

349 kroner

54 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: