Search
  • mari nymoen

Tell, don´t show

Det renner og det renner i Tora Ørdal Mikkelborgs noveller.

Skjønt, noveller? Og i så fall: I hvilken tradisjon? Nei, genrediskusjonen må vente, og vi nøyer oss med å si at Tora Ørdal Mikkelborgs debutbok består av seks tekster som alle lar seg innordne under den noe upresise (men pragmatisk sett akseptable) kategorien fortellende fiksjonsprosa. Tittelen – Ennå er det tid – sier noe om hva leseren har i vente: fremstillinger av situasjoner der tiden kommer på tale og trer frem som eksistensiell markør. Skjellsettende begivenheter ryster karakterene; tiden går, og i fraværets vold konfronteres den ene karakteren etter den andre med en høyst ubehagelig følelse: følelsen av at alt er over, at det er for sent å rette fortidens feil. Noen opplever at konfrontasjonen er nådeløs. Andre, som storesøsteren til den døde Agathe, øyner håp: «Men så ser pappa på meg. Han smiler. Drar hånda gjennom skjegget og forsyner seg med maten. Og jeg smiler så vidt tilbake. For ennå er det tid.»

Men tiden er ikke alene om å betone hendelsers betydning. «Jeg tusler over en liten bro, under den renner vann som ikke rant der før.» «Det svarte som rant og rant.» «Det renner nedover beina mine og over føttene, men jeg stanser ikke.» Å renne: Mikkelborg gjør hyppig bruk av dette verbet; det er en av flere «darlings» hun ikke har kvittet seg med – men til forskjell fra andre overforbrukte verb, som å ligge og å sitte, er å renne blitt tillagt en viktig funksjon. Det renner og det renner og det renner – og sammenlignet med den abstrakte tiden, er det som renner gjerne konkret, gripbart. (Men også tiden renner: «–Tida går, sa hun. – Den renner så fort fra oss. Skjønner du hva jeg mener?») Verbet er velegnet til å konkretisere – gripe – bevegelse. Det som renner, er synlig – umiddelbart oppfatter leseren at noe forandrer seg. Igjen og igjen: Mikkelborg forteller at bevegelse finner sted.

Litterære redegjørelser

Stilistisk så vel som tematisk vitner boken om en overordnet idé, et litterært prosjekt. Mikkelborg dyrker sin tids- og bevegelsestematikk, og overalt fremviser hun en sterk tiltro til en erindrende og bekjennende fortellerinstans, nemlig det berettende jeget. Hver tekst er en jeg-fortelling, og hver og en av de seks fortellerne er drevet av en trang – en såkalt indre trang – til å lete etter sammenhenger, årsaker, tolke situasjoner, få oversikt. Den første teksten – «Snart skal jeg ikke tilbake hit» – innledes med setninger som peker i retning av en redegjørende litteratur, en litteratur som stiller det gamle credoet «show, don’t tell» på hodet: «Det ligger noe på bakken. Ved einerbusken og den lille, kunstige bekken ligger det noe som har sluttet å bevege seg. Senere skal jeg finne ut av det.» Nettopp. Dette skal jeget finne ut av. Og ingenting av det som kan minne om informasjon skal holdes hemmelig for leseren. De forskjellige jeg-fortellerne gjør rede for seg:

«Jeg skal komme til å se på denne handlingen som et slags botemiddel.» «Jeg tror det gikk opp for meg da, at jeg ikke lenger hadde noen plass hos ham.» «Vi har ikke nok rom i oss, noen av oss, til at vi skal kunne greie å ta vare på hverandre.» «Tårene rant svarte av sminke ned langs halsen, og det illustrerte vel egentlig alt.» «Og jeg merket det ikke da, at noe hadde forandret seg. At Jacob alt var på vei bort, tilbake inn i sin egen verden. Og at jeg måtte bli igjen i min.» «Det jeg merker først, er at jeg har gått over en grense, og at jeg ikke er redd.» «Jeg er ikke redd, jeg frykter deg ikke, jeg er mer redd meg selv. Ordene mine og det jeg har gjort.» «For jeg kjente noe, jeg tror det var frykt, jeg tror at Arne var redd.» «Jeg vet hvordan det er. Det er det ingen som vet. Jeg vet hvordan det er når innsiden vrenges og tyter ut på denne måten.» Etc.

Overflødigheter? Setninger og hele avsnitt som burde vært strøket? Mulig det. Men å fremme strykningsforslag, og det kanskje i et forsøk på å demonstrere gyldigheten av «show, don’t tell», vil kunne vise seg å være en langt enklere oppgave enn den oppgaven Mikkelborg har gitt seg i kast med. For det er et dristig prosjekt, dette – å holde fast ved en arkaisk forestilling om fortellingens vesen: at en fortelling blir til – at en fortelling fortelles – fordi en bevissthetsprosess har funnet sted. Forestillingens forteller bryr seg ikke om eventuelle overflødigheter; fortelleren ser seg tilbake, oppfatter og avgrenser et tidsforløp – og gjør rede for dette han/hun er kommet til bevissthet om.

Kropp og nervesystem

Og det er mer som renner, mer som settes i bevegelse. «Jeg stod kald på en størknet kaffeflekk og kjente lyden av ham renne ned i beina.» «Den klokes ord var i pulsen. De satt fast bak en hjerteklaff og rant så varmt i blodet.» Her ser vi hvordan det enkelte jegets relasjon til «Den Andre» – en person jeget peker på og tildeler en rolle – fremstilles ved hjelp av en intens kroppsmetaforikk. Noen flere eksempler:

«Jeg reiste meg og så på avtrykket etter kroppen min. […] En omvendt avstøpning av kroppen som lå og råtna under bakken.» «Det er lenge siden han forsvant, men i det siste har han dukket opp i tankene mine oftere enn før. Han klorer seg inn i hjernen, legger seg til under barken, men over kjernen. Han er i kjøttet […].» «Jeg kjente det sitre i kjøttet under håret når de forsøkte å definere henne. Det var som å bli definert selv.»

Tekstene insisterer på verdien av denne metaforikken. «Andrepersonen» tar bolig i sin jeg-forteller. Gradvis bygger forfatteren opp en retorisk spenningskurve, som når sitt høydepunkt i den femte teksten, «Måkeungen». Kroppsmetaforikeren Mikkelborg endrer premissene og tilfører prosjektet en ny dimensjon: «Arne kom mot meg, da han nærmet seg vokste han i brystet mitt, vinden blåste opp men stilnet rundt meg. Da han stod ved siden av meg med armen rundt skulderen min, var det som å stå i midten av en orkan. Arne fylte meg opp igjen, stengte alt ute.» I motsetning til de øvrige «andrepersonene», er Arne det fortellende jegets eget produkt: et fantasifoster, en tvangstanke, en forestilt, ustyrlig og kroppsliggjort kamerat. Dr. Jekyll og Mr. Hyde spøker i bakgrunnen, og Mikkelborg er nær ved å tangere en burlesk tanke om det komiske øyeblikket der motpoler møtes, ligner hverandre, går i ett. Jeg-fortelleren og Arne: et både-og – både en og to – i det ene øyeblikket etter det andre.

I en viss forstand: Ennå er det tid er en samling fortellinger om – og fra – et nervesystem. Trådene er mange, men alt henger i hop, og hver bevegelse forårsaker rykninger i jeg-fortellerens kropp.

Leif Høghaug

Tora Ørdal Mikkelborg

«Ennå er det tid»

Cappelen Damm

Noveller.

280 sider

329 kroner

13 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: