Elegisk science fiction

Store landskap og enorme avstander tegnes opp i denne skarpe sci-fi-debuten.

Foto: Carsten Aniksdal

Maria Dorothea Schrattenholz «Atlaspunkt»

Oktober. Dikt. 65 sider. 279 kroner

Melankolien og dystopien står sterkt i Schrattenholz´ debut. Diktene beveger seg fra en inzooming av jordas tilblivelse, og beveger seg gjennom fortid og nåtid mot en apokalyptisk fremtid der jorda er en askelagt kule sett fra generasjonene etter de overlevende som flyktet til Mars: «til tredjedels gravitasjon, sand og avstand, hva savnet de?».

Forlaget kaller den både en evolusjonshistorie og en science fiction-framstilling. Ikke en sjanger man møter på altfor ofte i norsk samtidspoesi, i alle fall ikke hos debutanter. Det er umulig å ikke være innom Rimbereids «Solaris korrigert» i møte med Schrattenholz diktsamling, og noen felles navigeringspunkter kan spores, først og fremst i konkrete episoder der menneskene skal/har forlatt jorden for å bosette seg et annet sted. Men der Rimbereid inkorporerer et språklig sterkt eksperiment, forholder Schrattenholz seg til et mer tradisjonelt og mindre truende språk.

Å skape litteratur fra naturvitenskapelige fakta er forfatteren ikke alene om, flere yngre forfattere har med stort hell forsøkt seg på det samme de senere årene, deriblant Frøydis Sollid Simonsen med «Hver morgen kryper jeg opp fra havet»

Desautomatisering

«Atlaspunkt» er delt i fire deler. Den første delen, «Her», forteller renskåret, taktilt og usentimentalt om jordas tilblivelse, og med den blir også språket og mennesket til: «vannet stiger og synker/du lener deg mot luftrommene/legger pannen mot vinden/og kaller den vind/for at den en dag skal kunne løfte deg.»

Diktene gjør i «Atlaspunkt» ofte det den aller beste poesien gjør: gjør det selvsagte og automatiserte synlig, gjennom et nytt blikk i språket. Kroppens bevegelser hos det som likner steinaldermennesket som gjør nytte av jordas ressurser, naturens selvfølgeligheter og en vag anelse av at noe skal skje starter i denne delen. En type vitenskapelig tilnærming til kroppen og universet skrives frem med presisjon, melankoli og en fin veksling mellom ro og uro.

Diktene er sterkest der de er konkrete og bygger opp det eksisterende på en ny måte, der de gir tydelige bilder som grafisk og poetisk går rundt seg selv: «la kloden frakte deg/sakte mot morgenen/der dagslyset kommer/fra bunnen av himmelen/og gjør øynene til det de skal være.» Her er teksten også preget av både nærvær som er rikt, men usentimentalt konkret og kjølig.

Noen få dikt skiller seg ut som svakere, ved at i alle fall denne leseren faller ut av en konkret og meningsbærende situasjon med berøringspunkter i sin etablerte virkelighet, for så å bryter med det konkrete og blir vagere og godt skrevet, men oppleves ikke alltid like godt tenkt:

radioen sier: krigene

er fremdeles

uendelig langt borte

Kasakhstan er egentlig

ikke en nasjon

vulkanene våkner

og sovner

våkner og sovner

virus våkner

og sprer seg gjennom kroppene

kopper

ebola

det kommer brev

med hans navn i trykte bokstaver

på tørre konvolutter

jeg åpner dem ikke

bretter dem sammen til sverd

stikker dem i jorden

i blomsterpottene

jeg sover alltid

med tommelen inni hånden

jeg har armer som kan foldes

hender som kan flettes

bein som kan krysses

gnir sitronkarameller mot tennene

har jeg gjort noe galt nå?

Tilbakelagte eksistenser

«Atlaspunkt» panorerer store områder samtidig som den zoomer inn på menneskekroppen og dens minste bestanddeler, alt med det samme skarpt observerende blikket. I bokas andre del, «Gjest», nærmer den seg et slags kjærlighetsforhold lagt til vår tid, mens i de to siste delene, «Mars» og «Retur», skildres en melankolsk fremtidsvisjon etter et globalt pompeiiaktig helvete har nådd jordoverflaten, og de gjenlevende har gjennom store skip forflyttet seg gjennom rommet og bosatt seg i den røde sanden på Mars, blant metall, avgrensninger, og en kunstig atmosfære hvor det eneste som er forgjengelig er mennesket selv: «vi ser bare det vi ser, sammenføyninger, det som er/konstruert/er konstruert for å vare, vi er/konstruert for å leve.»

Det hviler et creepy, hult og laboratorieaktig slør over teksten hvor det menneskelige får stor poetisk gjennomslagskraft, kontrastene til livet slik vi kjenner det er enorme. Vi dras inn i et slags sanselig nærvær der det er stor plass til håp og lengsel. Vi, som fremdeles befinner oss under asken som beskrives, kan ikke annet enn å heie på fortelleren i samlingens siste del, på vei mot jorda som en av de utvalgte for å reise «tilbake og grave, lete, finne/det som kan gjøre det gamle nytt, alt vi ikke har sett». Samlingen er vitenskapelig nerdete ned på molekylnivå, men ikke som staffasje eller klistremerker.

Den lengste reisen

Et sted i teksten heter det: «et annet ord for skip: elegi». «Atlaspunkt» uttrykker en tidsproblematikk knyttet til tap og mørke, men også til håp og lys, og likner på mange måter elegien. Reisen tilbake til jorden er likevel ikke en reise tilbake til lyset, men en reise tilbake til en tapt tilværelse, foretatt av mennesker med minner som ikke er deres egne, men noe de er blitt fortalt: «jeg tror himmelen heter indigo/men jeg vet ikke/om jeg noen gang har sett indigo». Det oppstår en intens vibrasjon i leserens naturlige og umiddelbare ønske om at de tilbakevendte skal klare å etablere oss på nytt på den blå planeten sett mot det marsmennesket kan oppfylle:

jeg setter tærne først mot jorden, så hælen

overarmen har én knokkel, underarmen har to

for å kunne vris

hånden har en overside og en underside

huden har en utside og en innside

vi er porøse

som de gamle søylene

som de ryggbøyde broene

ytre krefter bryter oss ned, vi svekkes på måter vi ikke

kunne se

får ikke trenge inn i deg, forstå oss selv, hvorfor vi ikke

kan slå oss til ro

får ikke lage nye minner

avstanden mellom fingrene mine øker

avstanden mellom molekylene mine øker

hukommelsen veier ingenting

men jeg ligger her som et gissel i sanden

og er den tyngste på planeten

akkurat nå

en bit av kroppen mangler

erstattet av alt jeg har sett

pupillene danner en tynn stråle

i en glatt, rett linje som treffer det røde punktet der oppe, der jeg ble født, der

jeg var lett

Økokritisk blikk/Echoes in the garden

Nærliggende begreper som apokalypse, forurensing, undergang og mennesket versus teknologi gjør det mulig å lese denne samlingen med økokritisk perspektiv, og den fungerer også best der den gir rom for komplekse menneskelige erfaringer omkring mennesket i naturen/landskapet. Den sier ikke noe om hva som gikk galt og beveger seg ikke i noen geopolitisk retning, men spenner opp et svært dyptgående, poetisk og detaljert lerret over hva menneskets plass i naturen en gang var, som mot slutten kontrasteres med utslettelse og liv på Mars som en kunstig lunge.

Schrattenholz forholder seg til en tidstypisk narrativ lyrisk tradisjon, men inkorporerer naturvitenskapelige forsøk på å forklare verden og universet. Samlingen er sterkest der den har flest berøringspunkter med denne tematikken, i første og siste del. Resultatet er et komplekst, usentimentalt poetisk univers der leseren ønsker å følge den verdenen som skapes, forgår og forsøkes omskapt.

Den kjølige og apokalyptiske melankolien gjør denne samlingen til det jeg tror er en av årets mest interessante, med mange bilder som sitter som sting: mennesket på Mars søker å fastholde en tapt virkelighet, i alle fall i språket: «de snudde seg i søvne/mot noe de ikke kunne glemme».

Mari Nymoen Nilsen