Search
  • mari nymoen

Besnærende bikubesang

Maja Lunde satser stort, lander støtt og treffer bredt i sin romandebut.

Maja Lunde «Bienes historie»

Aschehoug. Roman. 458 sider. 349 kroner

I skrivende stund, kun dager etter lanseringen, kan man alt konstatere at Maja Lunde er en av bokhøstens minst oversette romandebutanter. Med et storforlag med satsningsvilje i ryggen er det altså fortsatt mulig gi ut sin første voksenroman med ståhei og fanfarer og oppnå plass på bestselgerlistene, utenlandssalg og en strøm av gode presseoppslag. I en ideell verden skulle den slags helst kommet flere dyktige forfatterdebutanter til gode. Men, kombinasjonen av en svært god og original idé, et ambisiøst prosjekt med et dagsaktuelt budskap, solid håndverk og kommersiell teft, som Lunde åpenbart besitter, er sjelden, og suksessen er henne vel unt.

Før, under og etter katastrofen

Bokomslaget viser en bie som ligger istedenfor å fly, og handlingen foregripes på tittelsiden med en dyster sort-hvitt-illustrasjon av en bie merket med tallene 1852, 2007 og 2098. Dyrekroppen reduseres fra tydelig til utvisket til usynlig etter hvert som tallene stiger, og når selve romanen innledes i Sichuan i Kina i året 2089 presiseres det at biene, i likhet med de fleste andre insekter, for lengst er utdødd.

Historien fortelles på tre tidsplan, vekslende mellom tre jeg-fortellere fra fortid og framtid og vår tid. De korte kapitlene, sjelden lengre enn ti sider, er enkelt og greit titulert med navnet til den som har ordet.

I Sichuan møter vi Tao, med verkende rygg sittende på en gren. Hun jobber med å håndpollinere frukttrær og lever for den timen hver kveld der hun ser sin tre år gamle sønn. En marerittaktig monoton tilværelse der matmangel har tvunget størstedelen av menneskeheten inn i et liv som arbeidsmaur - eller bier, for å ikke ignorere den åpenbare symbolikken.

Frøhandleren William i Hartfordshire i 1852 arbeider ikke. Han ligger til sengs, tynget under en voksende melankoli som følge av forskerambisjoner som ikke innfridde, og er slett ikke i stand til å ta ansvaret for sine sju barn som må føs på et stadig skrumpende husholdningsbudsjett.

Og så er det vår mann George i Ohio, USA i året 2007, en skikkelse som på mange måter blir et symbol på oss alle. George er en skikkelig kar som gjør alt rett, en hardtarbeidende gårdbruker med respekt for tradisjoner og vilje til modernisering, som setter sin ære i å overlate en velfungerende gård til sønnen Tom, sånn som hans far, farfar og oldefar har gjort før ham. Men Tom har begynt på universitetet og blitt mer opptatt av litteratur enn gårdsdrift. Og så begynner biene å dø.

Realistisk dystopi

Bokens biedød er dessverre ikke bare en fiks forfatteridé, men solid fundert i et høyst aktuelt problem: CCD, eller Colony Collapse Disorder, massedød som siden nettopp 2007 har rammet billioner av bier over hele verden, særlig i USA. Senest denne måneden trykket Rolling Stone en lang artikkel om fenomenet, og spurte om bien er vår tids kanarifugl i gruven, varselet om at vi er virkelig ille ute. For uten bier til å bestøve frukttrær, grønnsaksplanter og bærbusker, ville mattilgangen vår vært sørgelig redusert.

Lunde skildrer fenomenet på et vis som får det til å fremstå tilgjengelig, troverdig og ikke minst akutt for leseren, både innenfor bokens litterære univers og ved eventuell post-roman-surfing. Og hun er modig nok til å spinne videre på det hun vet, og skissere et sett mulige konsekvenser i den dystopiske framtidsskildringen som er bokens 2098-kapitler. I Taos verden snakker man om ”Kollapsen” som ”inntraff en gang på 30-tallet”. I tillegg til matmangel som det mest drastiske resultatet av en global klimakatastrofe, omfatter Kollapsen også en fullstendig nedbrytning av de digitale nettverkene, noe som medfører at den endeløse informasjontilgangen som preger vår tid har blitt et fjernt minne.

Her har forfatteren tatt flere gode litterære grep. Den øredøvende mangelen på informasjon gjør Taos´ etter hvert svært dramatiske fortelling nesten kafkaesk, og understreker menneskenes uutholdelige tilværelse som umyndiggjort arbeidskraft uten mulighet til opprør.

Dystopien treffer også fordi katastrofen er lagt så nær vår tid. De fleste av romanens lesere vil kunne se for seg seg selv som voksne i 2030, mens barna eller barnebarna våre, de nåværende eller de fremtidige, vil fortsatt være ungdommer med størstedelen av livet foran seg. Lite er mer skremmende enn det.

Poesi i kuben

Lunde skriver lett og handlingsdrevet prosa med gode dialoger, ikke minst mellom far og sønn George og Tom når førstnevnte stadig forsøker å dekke over avstanden mellom dem med sårt feilslåtte vitser.

Språket tilpasses også godt de ulike tidsperiodene, selv om det gjennomgående er mer solid enn spennende. Skjønt, det er noe besnærende, nesten poetisk i mange av de grundige, litt møysommelige skildringene av livet i kubene og arbeidet med biene.

Derimot kunne forfatteren med fordel holdt litt igjen med den rause mengden

bakgrunnsinformasjon hver jeg-forteller rett som det er tilbyr leseren, et grep som i partier bidrar til å gjøre de tre hovedfigurene litt mindre levende og troverdige. Leserne ville Lunde sannsynligvis ikke mistet uansett, for dramaturgisk er boken nesten tv-serieaktig bygget opp med tydelige spenningskurver og stor framdrift.

Helt prikkfritt er det ikke, 2098-fortellingen er på et tidspunkt så dramatisk og medrivende at man kan ta seg i å lese litt for fort når de to øvrige fortellerne har ordet for å komme til neste kapittel, men i all hovedsak er de tre delene imponerende godt flettet sammen.

En barnefot i hånden

250 år, tre kontinenter og en miljøkatastrofe er et stort lerret for en hvilken som helst fortelling, men Lunde balanserer dette med et kjærlig og skarpt blikk på menneskene hun skildrer og hverdagslivene de lever. Særlig overbeviser hun i mange av skildringene av forholdet mellom barn og foreldre. Det er umulig å ikke bli grepet av Taos´ desperate forsøk på å lære en søvnig treåring å legge sammen fem og to for kanskje å redde ham fra sin unngåelige framtid. Eller av scenen der den sengeliggende og selvmedlidende William minnes følelsen av å holde sin nyfødte sønns fot i hånden.

Maja Lunde har skrevet en bok mange vil lese i et jafs eller to, for så å sette seg ned og tenke grundig på livet, verden og framtiden. Det er sjeldent. Og godt gjort.

Annette Orre

86 views0 comments

Recent Posts

See All

Annonser:

  • Facebook B&W
  • Black Instagram Icon
  • Twitter B&W

Littkritikk.no er støttet av: